Den første byen og byene i verden

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no06.10.06

 

Menneskeheten var tenkt å leve i Guds bolig for menneskene, nemlig en have av natur med bærekraft som de var satt til å forvalte. Og det er et faktum at man kommer til å leve i en rekke post-kulturer – kulturer som går under og nye vokser fram – men noen etter-landbrukskultur kommer aldri til å finnes så lenge det finnes mennesker og dyr på jorden som trenger mat og råstoffer og miljø. Kanskje er det ekstra grunn til å grunne på det nå som mesteparten av jordens befolkning for første gang befinner seg i byer og de er truet på mange måter.

 

Da er det også interessant å lese om hva som skjedde med jordens første brødrepar etter syndefallet og utdrivelsen av haven. Etter at Kain hadde slått i hjel sin bror Abel, sier Gud til han at hans brors blod roper til Gud fra jorden – og Gud dømmer Kain til å bli: ”omflakkende på jorden og hjemløs skal du være på jorden.” Og Kain sier til Herren: ”Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.” Han sier han er ”drevet ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn”. Nå er volden kommet til jorden og Kain går bort ”fra Herrens åsyn” og bosatte seg i landet ”Nod”. Han fikk seg kone og ”han tok seg fore å bygge en by og kalte byen Hanok efter sin sønn”. Nå kunne han ikke lenger være i Guds nærhet og fellesskap – og måtte – som det menneske han var – søke nærhet og fellesskap ved å bygge seg et fellesskap borte fra Gud og borte fra skaperverket som talte om Skaperen. (1. Mosebok 4). Det menneskelige fellesskap ble det dominerende – ja, hovedsaken.

 

Senere finner vi at det første diktatur – altså dominert av et menneske og over mennesker – skapes i en by av Nimrod, en veldig jeger. Om han står det i 1. Moseok 10: ”Og Kus fikk sønnen Nimrod; han var den første som fikk stort velde på jorden”.  Først hersket han over Babel og senere bygget han Ninive. I disse mektige rikene voks menneskedyrkelsen og Babels tårn opp og Gud grep inn på nytt – for å forhindre menneskets svik mot Gud og at fallets ondskap skulle få ytterligere makt. Men Babels vilje og ondskap har fulgt menneskeheten i menighet og samfunn – kirker og nasjoner - til denne dag og er under utvikling igjen ved internasjonalisering og globalisering. 

 

Abraham ble boende på landet som fårehyrde – men Lot valgte de feite beiter og havnet i byene Sodoma og Gomorra - hvor menneskets iboende ondskap borte fra Herren, Hans åsyn og vilje etter hvert fikk fritt spillerom – og endte med Guds dom og undergang. Lot ble, på Abrahams bønn og forhandlinger med englene reddet ut til en liten by – hvor tydeligvis menneskeånden ikke hadde blitt så dominerende som i velmaktens undergangsbyer. Det står slik i 1. Mosebok 19, 20:

Se, byen der borte er nær ved og lett å fly til, og den er liten; la meg fly dit – er den ikke liten? – så jeg kan berge livet.” Lot hadde tydeligvis vansker med å slippe taket helt i byene – og hans kone - enda mer sosialt innstilt på det ”gode liv” – maktet det ikke – og galt gikk det for henne.

 

En meget dyktig og rotfestet landbruksmann – statsråd, rektor, fylkeslandbrukssjef m.m. Trygve Haugeland – trivdes best som bonde og talte som en med dypt rotfeste i landet og Guds skaperverk. En av hans eldre slektninger – en bestemor tror jeg – hadde vært i Oslo - og da hun kom hjem igjen til Lyngdal, uttalte hun: ”Det var nå ræktig en steinørken”. Haugeland sa bestandig at ”de beste av dere blir bønder” og en var frekk nok til å spørre hvor mange av hans 7 barn som var det. Seks kom det kontante svar. Han føyde også til at de nest beste kunne bli lærere og de dårligste forretningsfolk. De som stelte med penger altså.

 

Min gamle rektor på en av fagskolene jeg har passert - sa flere ganger, at om ikke byene fikk ”friskt blod med ungdom fra landet” ville nedbrytningen komme etter fire generasjoner. Det blir slik der vekten forskyves fra Herrens åsyn og de daglige inntrykkene fra Skaperverket – til byene hvor man stadig blir påvirket av de sosiale relasjoner man har tett innpå livet hele tiden og ikke Skaperverket – men menneskeskapte ørkener, menneskeverk og mennesketanker. ”Godt å tenke, tale gjøre, -” det har med Herren å gjøre. Og etter hvert gjør man det motsatte av det min gamle bestefar – bonde og lekforkynner – ofte mullet og sang:

”Å eiga Guds fred er ein dyrebar skatt – den spreder alt mørke, bortjager all natt. Den fyller mitt hjerte med salighet fryd og smykker meg ut med all ære og pryd.”  Han tok æren fra Herren og ikke fra mennesker. Han visste at Gudsfrykt driver menneskefrykten ut og at æren fra Herren var noe langt bedre enn sviktende ære fra mennesker.

Men kommer man inn i de sammenhenger som domineres av mennesker – og jo dyktigere man er, jo farligere er miljøene man bygger – så går det fort galt. Se bare på hvordan det går på de kristne institusjonene kristenfolket møysommelig har bygget opp. Så starter ”de flinke” med gode karakterer – men etter hvert med hyggelig tilpassningsdyktig dog sviktende karakter – å sitere hverandre. Men Bibelens tale blir svakere og svakere i deres avhandlinger - men referansene til kollegaer er store og mange. Man får en følelse av at de er i slekt med ”løken” og Per Gynt! Da har man det gående som man så det blant fariseerne og de skriftlærde. Det er intet nytt under solen – og spesielt lite originalt finner man i hovedstadene. Man begynte i Ånden og endte i Stokholm – som biskop Bo Giertz en gang skal ha uttalt. Fornyelsen vil ikke komme fra de kvernende hovedsteder - men ute fra ensomhetens distrikter – sa Nansen en gang.

 

Vår første utenriksminister – Jørgen Løvland - sa nei takk til latinskolen som 14 åring og skrev som 29 åring at han hadde møtt mange jurister og teologer – som behersket faget sitt godt – men de hadde lite eller ingen ting til glede og nytte for sjela! Han hadde gjennomskuet elendigheten i ung alder – sammenhengene som ser ”seg ferdig utdannet” – men ikke forstår ”at man er ikke dannet – men ferdig”

 

Så tenk nøye over hvor du bosetter deg og blir boende – for Herren vet hvor du bor!