Den Gud-løse filosofi

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no13.09.06

 

Hva skjer når menneskene setter seg selv så høyt at intet er høyere? Jo, da bryter krigen ut, fordi mennesket er ikke godt på bunnen uansett hvor mange og lange filosofiske tankerekker vi konstruerer oss.

Det er ikke så lett å få øye på dette i dag, fordi ekspertveldet har lagt et tåketeppe over det meste av vår virkelighetsforståelse. Man har løsrevet seg fra de absolutte sannheter og postulerer med stor overbevisningskraft at ”det èr bare en absolutt sannhet, den at det ingen absolutt sannhet er.” Det høres jo unektelig flott ut?

Da er det vel på tide å trekke inn ordet tanketom. Det er vel et ord de fleste ikke har det aller beste forholdet til, i hvertfall ikke i de akademiske miljøene som er bærere av ”den rette lære”. Vi er da ikke tanketomme? Går det an å ha hodet fullt av kunnskap og samtidig være tanketom? De fleste er vel enige om at i hvertfall noe kunnskap er å betrakte på linje med tanketomhet. Den ærlige ateist ville vel ikke stoppe der, han ville kalle mye av kunnskapen i dag for ensretting. En stor del av den akademiske verden er ensrettet mot et feil mål! Man vil ikke høre andre stemmer, verken i lærebøker eller i aviser, som sier det at dere tar feil. En har tatt til seg en kunnskap som er fundament løs, den er uten holdbare referansepunkter, fordi alt er blitt relativt! Og så har man laget et skjellsord ut av ordet ”fundamentalist” for selv å ha forlatt fundamentet! 

 

Vi har hatt flere epoker i verdenshistorien, som de fleste er lite stolte av, der relativismen har vært fundamentet. Dypest sett er ateismen, det Gudløse, relativismens fundament. Da skjønner vi hvorfor det går så forferdelig galt når relativismen får tak i et menneskes tanker.

Da havner vi ut i en ateisme skjult som rasjonalisme (alt kan forklares ut fra vår fornuft), relativisme (intet er absolutt), evolusjonisme (mennesket er et dyr) m.m. som alle mer eller mindre ligger inne i de historiske og nåtidige ismene, viss frukter vi kjenner så alt for godt til. Det ligger død i deres fotefar.

 

Det er vel få i dag, av de som virkelig har satt seg inn i hva de forskjellige ismene har som sitt ideologiske fundament, som ikke kjenner igjen dette tankespinnet. Ismene opererer ofte hver for seg, men de er av samme rot/fundament. Og noen ganger ser en til sin ”overraskelse” at noen ismer, som syntes så fundamentalt motsatte, plutselig begynner å samarbeide svært godt og mot et felles mål. De var av samme rot.

Vi ser også at det liberale samfunnssynet basert på humanismen, er på vei mot det liberales ende som fører ut i kynismen.

 

Glemmer vi at Gud er vår Skaper og livets opprettholder, da blir mennesket ett lett bytte for de mange tankeretninger vi har i dag. Da mister vi vårt fotfeste og alt vil rokkes. Èn har sagt: ”Du må ikkje fare tanketom. Du må heile tida tenkje kor du er fari, for då veit du kor du er.”

I vår tanketomme tilværelse har vi erstattet Gud med mennesket, og venter at det ikke skal få konsekvenser. Erstatter vi Gud med oss selv forsvinner Guds Ti Bud med på lasset. Dermed må vi lage oss våre egne lover. Hva er sannhet? Den er jo da blitt subjektiv og ikke en absolutt forpliktende norm. Og hvilken forskjell er det på subjektivismen og relativismen? Ingen.

 

Hvorfor skriver man dette? Jo fordi det synes én, og ikke bare meg, at det i dag er en gryende oppvåkning over i en forståelse av at det er noen verdier vi bygger på som ikke lenger holder hva de lovet. Man skjønner ikke lenger hvorfor det gikk så galt når man jo hadde ”de rette tankene” å bygge på.

Det som er skjedd er: ”Å fjerne Guds syn på mennesket vil være som å dra ut samfunnets bunnplugg, strømmen vil bli sterkere og sterkere.” Vi føler det. Vi merker og ser det, blant familie og venner. Noe skjer. Det ser ut som om den personlige moralske integritet bare er blitt fjernet og en drives vergeløst rundt i sine følelsers vold, og har det vondt. Man ønsker noe fast, men velger det løse. Slik bør det ikke være.

 

Grunnskaden i dag er at bl.a. noen filosofer sier at Jesus ikke er din Frelser. Allikevel må de si seg enige i at Jesus har levd. Han ble også spikret opp på et kors for å dø, men så vil man ikke innrømme at Han sto opp igjen, selv om Jesu grav var forseglet og ble godt bevoktet. Så er det bare det at Jesus ble sett av mer enn 500 mennesker på engang etter sin oppstandelse. Det ville jo vært nok øyenvitner i enhver rettssal.

Da er det kanskje ikke den ærlige sannhetssøken som styrer mye av filosofien, men den har blitt et fag som flykter bort fra sannheten og inn i ateistens vantro. Fanget i syndens garn som man ikke klarer å løsrive seg fra. Dette garnet er det bare Jesus som kan løse et fortapt menneske ut av, vi klarer det ikke av egen kraft. Jesu død på Golgata klarer det, det er den hjelpeløse synders kraft og håp for evigheten.         

 

Tanken går forut for handlingen og gir retning til denne. ”For som en sår skal en og høste”, står det i Bibelen. Får det slike følger med en forvrengt filosofi, da er det grunn til å bytte ut en del lærebøker (og forelesere?) ved våre skoler og universiteter!