Aftenpostens ansvar for Gaarder?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no15.08.06

 

Debatten som Aftenposten drog i gang med offentliggjøringen av Gaarders kronikk: ”Guds utvalgte folk” – var etter min mening vel planlagt og noe av det verste som er presentert i norske media. De pådrar seg et stort ansvar som de ikke kan løpe fra – et ansvar for det som ble påført jødene i Norge og Norges anseelse i utlandet.

Det er et faktum – det som Kristelig Presse Kontor (KPK) v. Greipsland spør Stanghelle om den 9.8. ved følgende: ”Aftenposten var under andre verdenskrig en avis som støttet naziregimet. Burde ikke det tilsi varsomhet når det gjelder å trykke kritikk av jødene?” I flg. KPK svarer Stanghelle: ”Det er en umulig problemstilling som tyder på at de som bruker den, ikke har fulgt med i det Aftenposten har skrevet de siste 60 årene.” Om Aftenpostens fortid fra før krigen skriver Per Ole Johansen om i ”Oss selv nærmest” bl.a. s. 17.

 

Deres senere historie, særlig de siste årene og deres motbydelige karikaturer med, etter vår mening, er ren jødehets og vinklede artikler om Israel konflikten. Enhver kan forsikre seg om det ved å gå inn på Norsk Israel Senter mot antisemittisme`s (NIS) hjemmesider. Aftenposten slutter seg godt inn i rekkene av ”Oslo-Åndens  (Arafat) ufyselige jødehets. Det hjelper ikke om de fredag før oppslaget med Gaarder ”toet sine hender” ved å forsikre oss om at de tok avstand fra det ”Uhyggelige jødehatet” – for dagen etterpå å gi plass for ”Guds utvalgte folk” – samt et stort bortforklarende intervju på s.8 i samme avis. Håkon Harket, som har skrevet boken ”Jødehat”, åpner sin artikkel ”Dans med demoner” med henvisning til nettopp Aftenpostens leder og fortsetter: ”Vi trengte ikke vente lenge før hetsen kom til orde. Allerede dagen etter slapp vår verdensberømte forfatter - - sin torden over Israels folk” altså i Aftenpostens spalter! Og ikke lenge etter det igjen forsøker de å mobilisere flere forfattere – den ”intellektuelle elite” i dette som vanskelig kan forståes som noe annet enn et stormløp mot Jødestaten – som de måtte forstå også ville ramme alle jøder. Det ble også jødenes reaksjon i ettertid både i Norge og utover i verden.

Skaden de har gjort, understrekes ytterligere av hva jøder, bl.a. Wiesenthal Senteret (med 400 000 medlemmer) mener om kronikken og at ”Den palestinske forening i Norge” sender takkbrev til Gaarder for kronikken.

 

At Gaarder nå prøver å stå fram som ”ytringsfrihetens fanebærer” godt fulgt av Stanghelle virker hult, samtidig som Gaarder sier han nå er ”redd og utslitt” og slutter å ytre seg mer i debatten han selv har dradd i gang. At mannen er redd, er mer enn merkelig – han som enda ikke har fått eneste Katusjarakett etter seg! Abortprestene m.fl. har måttet tåle atskillig mer fra Oslogryta enn Gaarder uten å krype i ly. Gaarder er redd uten å ha fått en antydning om undergang av Norge som han omtaler Israel med: ”Vi anerkjenner ikke staten Israel”, dette godt i samsvar med herskeren i Iran, Hizbollah og Hamas. Når Stanghelle omtaler debatten som en seier for ytringsfriheten? – så er det bare flaut. Hadde de lest Gr.l. § 100 – den gamle versjonen – ikke den ødelagte som ble vedtatt av Stortinget den 2. feb. 2006 – midt under karikaturstriden – så ville de begge ha forstått at Gaarders kronikk var å spotte Gud, krenke sitt medmenneske og god sed og skikk – som Gr.l. § 100 vernet før. Den vernet om menneskets verdi og verdier – men ga godt rom for ”frimodige ytringer” som ikke drev med blasfemi og dårlig folkeskikk.

At de videre har satt på trykk en god del meget kritiske kronikker og artikler, rettferdiggjør ikke på noen måte det Aftenposten har gjort med denne grusomme artikkelen. Odd-Bjørn Fure ved Holocaustsenteret kommenterer den bl.a. på følgende måte: ”Det mest betenkelige er at Gaarders artikkel bidrar til å flytte grenser – til å bygge ned hemninger i beskrivelser av jødedom og Israel.” Og det gjør de etter min mening både i forhold til ytringsfriheten, behandling av kristendom, jødedom og jøder og jødefolket. Var det det man var ute etter? Som de drevne mediafolk som styrer Aftenposten er det uforståelig at de ikke visste hva de gjorde – og om de ikke viste er det om mulig enda verre at de har slik makt. Var de ute etter å teste ut den nye Grunnlovens § 100?

 

I deres fortsatte skriverier synes man bare å ane et tarvelig forsøk på å rake ”kastanjene ut av ilden” som de selv har tent, men uten anger – som Stanghelle uttrykker i flg. KPK. Vi ser hvem som skriver og en er jo boksynt mann som skjønner hva en leser – så det nytter ikke å bortforklare saken med retoriske knep som vi kan lese det i KPKs intervju 9.8. Her prøver red. i flg. KPKs gjengivelse av samtalen - å sikre seg bak ytringsfriheten og skaffe seg en passende avstand til Gaarder etter disse sitater fra KPK: Først bekrefter han at ”- ansvarlig for alt stoffet i avisen er sjefsredaktøren.” KPK påpeker: ”Trykkefrihet er viktig, men norske jøder føler seg tråkket på av kronikkens innhold. Var kronikken verdt det?” Så ref. KPK Stanghelle slik: ”Det er det opp til andre å avgjøre. Gaarder gir uttrykk for et syn på Israel som ligger langt fra det Aftenposten står for. Men jeg forsvarer Gaarders rett til å gi uttrykk for et helt annet syn. Det er viktig å få det opp i det åpne landskapet, og så diskutere det.”  På tross av at man ”luftet ut” disse miljøene – og Aftenpostens egen bakgrunn – forundrer det at man kan stå fast på at det var det verdt!

 

Problemet med dette utsagnet er at det knapt er andre enn han selv som fester lit til en slik retorikk? Det blir ytterligere bekreftet at Aftenposten overhode ikke angrer når en ser hva de slår opp den 10.8. på forsiden: ”Politistaten Israel. Det beste ville være om FN kunne sette hele Israel/Palestina under administrasjon”. Hylland Eriksen. Det er temmelig nær at jødestaten bør avvikles. Og inni får han kronikkplass og humanisten Gule får breie seg om ”Israels forbrytelser”. Det forundrer ikke det minste at man fra utlandet undres om ”det var problematisk for Aftenposten å trykke kronikken?” Aftenposten 10.8. s.11.

Og i Israel blir “Norges rykte enda verre enn det er-“ for i “Israel er Norge kjent som det vanskeligste land I Europa”. Dette får altså venstresida og Aftenposten til og innbiller seg at de skal være meglere og fredsskapere i Midtøsten! ”Selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet”!

 

Og jammen avsluttes håpløsheten så langt - ved at den utslitte, tause og flyktende Gaarder - dukker opp med ny kronikkplass i Aftenposten med ”Et forsøk på oppklaring” hvor han bl.a. utbasunerer sin avvikling av Jesu gjenkomst! Mindre kan jo ikke gjøre det av sen selvoppnevnt profet!