To frigjøringsmenn og to regimenter i 1905

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no22.09.2005

 

 

Vi er nettopp seget ut av tiden for Karlstadforhandlingene i 1905.

I ”Menn og minner”  Torkjell J. Løvland ”av statsminister J.Løvlands papirer leser vi følgende som få synes å ha merket seg i disse tider: ” Vi reiste fra Stockholm mandags aften den 29. mai. Nogen norske venner møtte frem paa stationen og sa farvel. Ellers var det en mængde svensker som sa farvel til den norske prædikant Albert Lunde, som hadde besøkt Stockholm en tid. Det var me alvorlige tanker vi reiste fra den vakre hovedstad med tanke paa de historiske dager som nu forestod for begge folk.”

 

Dagens politikere eller statsmenn ville knapt ha løftet øyenbrynene når noe så foraktelig som en lekpredikant ble observert  stasjonen –langt mindre bemerket det i sine memoarer om denne høydramatiske tid. Ikke så med Jørgen Løvland. Det synes som at han senset dette Guds signal og understrekning av at han som frigjøringsmannen og fredsskaper i det verdslige regiment og Lunde i det åndelige regiment – skulle møtes etter endt gjerning i Sverige og reise sammen hjem til Norge til den avsluttende gjerning for frigjøring og fred.

Underlig hendelses. To store fredsskapere og frigjøringsmenn – en i det verdslige regiment og en i det åndelige - hadde samtidig gjort seg ferdig med et stort fredsarbeid i Sverige – og vendte nå hjem til Norge for de siste store krafttak for å bli fri i fred. Norge skulle få egen utenrikstjeneste og tre inn i sin store utenrikstjeneste med sin økende samhandel, men og den som misjonens Herre hadde kalt oss til.  Den største av alle fredsgjerninger.

 

Albert Lunde reiste til store vekkelser i Oslo – kanskje noen av de mektigste som har vært i hovedstaden og utover landet – så mektige at Steen og Strøm  stengte midt på dagen for å holde bibeltimer for de tilsatte og interesserte kunder, forteller den kjente teolog og bibelskolelæreer Øyvind Andersen på Fjellhaug.

 

Jørgen Løvland reiste tilbake til det historiske 7. juni vedtaket – et grundig forarbeid for fred som utenriksminister som han ble den 15. juni  og fram til de meget krevende fredsforhand-linger i Karlstad. Løvland kom til Oslo og ble møtt av jublende menneskemasser og kjempet videre gjennom Storting, videre arbeid og forhandlingene i Karlstad – en vandring med Gud i en stor gjerning. Det vitner han selv om i sine mange brev som vi allerede har sitert en del av i tidligere artikler og i boken ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905.”

 

Det århundre som vi nettopp hadde seget ut av, hadde startet med kamp mot Hans Nielsen Hauge – fortsatt med bondehøvdingenes kamp gjennom tunge tider – men dog eget Storting og et rettsfundament på evangelisk luthersk grunn – til Ordet fikk fritt løp og misjonsselskapene kom i tur og orden gjennom store folkevekkelser – og nå i de siste og avgjørende dager kommer Albert Lunde med evangeliets gnist fra Moody- og Sankey-vekkelsene i England og USA som hadde pågått i ca. 30 år – nå tente gnisten i Oslo og spredte seg utover landet. Åndsmakten var så stor at folk ble frelst i fengslene uten at forkynnerene hadde vært der. Ingen – i allefall få – kunne unnlate å forstå og synge med i: ”norske mann i hus og hytte takk din store Gud” og det ble gjort over det ganske land da vi endelig ble fri i fred.. Johannes Daasvand fra Daasvandsdalen i Evje og Hornnes kommune forteller om denne bønnevekkelsen på en CD vi nylig har utgitt på AKF/Krossen Media av hans siste tale i 1955. Merknaden vi innledet med tyder på at Løvland hadde et våkent øye for åndens virke og kraft ikke minst fra sin slekt og han visste nok vel om vekkelser og misjonen siden bonden og lekmannen Olav Høgetveit på nabogarden samlet 40 mann rundt seg på garden år 1900 og startet avdeling på Evje og sendt senere tre av barna sine på misjonsmarken.

 

Noe av det disse to hadde felles var det Løvland formulerte i sitt brev langfredag 1905 hvor han skriver: ”- saa legger vi Sagen i hans Haand, som styrer Folkenes og Fyrstens Skjebne. Gud velsigne vort gamle Fædreland og det Folk.” Han avslutter med at det er få som støtter Norges sak i Sverige, ”saa vi må stole paa Gud, vor Gode Ret og vort Arbeide.” De var to store frigjørere og fredsskaper sendt i rette tid for den gjerning nasjonen

nå skulle gjøre for Herren til verdens nede.