Tanker om matproduksjon og handel

 

 

Av sivil agr. Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 22.10.05

 

Alle land i verden har sin egen matproduksjon basert på de ressurser de har av jord, planter, dyr, klima og arbeidskraft. Mat er en spesiell vare fordi alle er avhengig av nok og riktig mat for å holde seg i live og delta i produksjonslivet. Sikkerhet i mattilførsel gjør maten også til en grunnleggende beredskapsvare – i motsetning til de fleste andre varer.  Produksjonen foregår med basis i fotosyntesen på landjorda som utgjør ca. 58% og produserer alt av mat minus fisk, alt av råstoffer minus mineraler. Alt etter mengde av ressurser og evne til å utnytte dem – har landene forskjellig grad av selvforsyning og eksport.

 

Videre er jordressursene fordelt mellom menneskene i landene på forskjellig måte alt etter hvilken eiendomslovgivning de har. Alle typer matproduksjon finnes fra der staten eier store deler av jorda, til land med store jordeiere og undertrykte småbønder til de protestantiske riker med god fordeling av jordressursene som for eks. i Norge. Drifta baserer seg på alt fra statsdrift, stordrift og familiebrukene med odelsloven fra ca. år 1350 som Norge har bygd opp sitt landbruk og matproduksjon på. Alt etter hva en har av ressurser og produksjonsevne kan en så produsere nok mat for eget behov – og ettersom kommunikasjonen blir bedre – kan de landene som har overskudd drive en økende handel – til slutt en globalisert verdenshandel med mat. Typisk er det at da prærien i USA ble lagt under plogen og jernbanen bygd tvers over landet – strømmet store kornmengder ut i verden i det nittende århundre og begynte å presse produksjonen i andre land – også Norge.

 

Før hadde de fleste land en klar holdning til at det var avgjørende viktig for en nasjon å ha en egen matproduksjon både for å utnytte de grunnleggende ressurser og gi matvaresikkerhet. En bred tenkning omkring virkeligheten lå til grunn for hvordan man best mulig sikret nasjonen og den befolkning på lang sikt. Men ettersom kommunikasjonen ble bedre, verdenshandelen økte og de store - som alltid før og i tråd med menneskets natur – presset de mindre og svakere – fikk penge- og handelstenkingen også innpass når det gjaldt disse fundamentale matvarer. Vi fikk en global verdenshandel med matvarer som måtte reguleres om ikke alt skulle ende i handelskrig og kaos. Slik voks de store handelsorganisasjoner fram som WTO og andre og litt mindre - litt forenklet skissert. Maten ble behandlet mer eller mindre som en hvilken som helst annen vare og det var avgjørende viktig at man fikk utnyttet nasjonene produksjonsfordeler etter sine ressurser for å øke mer utbyttet i penger.

Dette er ekstremliberalismens tankegang – eller hva man heller kan kalle mammons trelldom som ikke tar med seg hele virkelighet som menneskelivet er avhengig av – og dermed bringer verden ut i den ytterste fare. Man synes ikke å ta med seg inn i sine vurderinger de ting som bl.a. kan sette en effektiv stopper for den globaliserte handel.

En nevner aktuelle ting som: naturkatastrofer av forskjellig slag som orkaner, jordskjelv, tørke – flommer, klimaendringer, drivstofftilførsel og globaloppvarming, krakk i verdensøkonomien som statistisk dukker opp med 60 år mellomrom, sterkt redusert tilgang på jordressurser osv. osv. I stedet diskuterer en videre globalisering og transport av varer, tjenester, folk som om ingen av disse signalene eksiterer. Man er opptatt av handelsavtaler, turisme, kulturlandskap og den slags – og omtaler dem som minner om at verden verken historisk eller nå er helt uproblematisk – som virkelighetsfjerne.

 

I stedet for å legge på bordet en fundamental analyse av situasjonen i de forskjellige land og de sistnevnte faktorer om trusler – presser man på videre med maktforhandlinger – som knapt er noe bedre enn de undertrykkende systemer man har i mange nasjonalstater.

 

Det man burde spørre om hvis man virkelig brydde seg om menneskene og deres kår på jorden var følgende:

  1. Er det nok og riktig mat i verden og tilstede for folk der og når de trenger den? Hvis ikke - hva gjør vi med det for å sikre en bedre fremtid m.h.p. dette basisgode?
  2. Hvordan er produksjonen i de enkelte land, ressurser og produksjoner?
  3. Hva kan vi gjøre for å styrke den slik at de klarer seg best mulig selv? Det gjelder både u-land og i-land. Mange av i-landene driver rovdrift på naturressursene.
  4. Nasjoner som har overskudd produsert på en bærekraftig måte – hvordan kan deres produksjon kanaliseres for å hjelpe flest mulig som ikke har det daglige brød?
  5. Hvordan driver de sin produksjon og handel ute i verden? Presser de andre nasjoners matproduksjon i stedet for å produsere på en riktigst mulig måte og hjelpe der det trengs mest – ikke der det blir mest butikk av det.
  6. Har noen av landene underskudd – hvor kommer importen fra: I-land eller u-land? Hvordan er eksportoverskuddet fremkommet?
  7. Hva består denne importen av og hvem produserer den i de respektive land? Er det undertrykkende jordeiere som skor seg på og undertrykker sine medmennesker – så bør det også inn i handelstenkningen som en viktig del av handelsopplegget.
  8. En slik tenkning ville legge grunnlaget for en forsyning av mat og råstoffer som satte nasjonene i stand til å møte kriser som overfor antydet. De nåværende målsettingen vil fort kunne føre verden ut i sammenbrudd og kaos før og store folkegrupper uten dekning av de mest grunnleggende behov. På dette fundament kunne en så diskutere prisstøtte, tollsatser og evt. eksportstøtte – hvor pengestøtten ble underordnet en best mulig matproduksjon og fordeling av denne i verden.

 

Listen kunne forlenges med grunnleggende spørsmål – som om en ble enig om at dette var problemstillingene – ville legge grunnlaget for en helt annen handelspolitisk tenkning og drøfting enn den liberalistiske pengetenkningen som foregår i dag – med mer eller mindre ” høk over høk” og den sterkestes rett til bl.a. å utradere smånasjoners matproduksjon basert på marginale ressurser – men som likevel yder et viktig bidrag til matforsyningen i verden på sine små og spredte familiebruk – som for eks. Norge og bøndene i G10-gruppen – og en rekke andre nasjoner.

 

Relaterte artikler i www.Kommentar-Avisa.no : Babylon, Soria Moria og WTO?