Professor Aarebrots historieundervisning

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa17.09.05

 

Avisen Dagen hadde den 16. setember et større oppslag med prof. Aarebrot  i ”sammenlignende politikk.” Han kom med diverse opplysninger og vurderinger i en forelesning i Bergen Religions-kristiske Studentforening.

 

Innledningsvis er det et par ting som virker gode og nyanserende. Bl.a. skiller han – i motsetning til de fleste media – mellom religiøs ekstremisme og fundamentalisme og har et ganske positivt syn på bibelske fundamentalister. Han hevder at de kjennetegnes ved at ”man går tilbake til ur-kirkens forståelse av Bibelen”. Den forståelsen hadde man også i USA da dette ordet i sin tid ble formet og det var en hedersbetegnelse. Senere har kristendommens motstander gjort det om til et skjellsord og prøvd å likestille det med fundamentalismen hos avgudsdyrkerne. Et kanskje bedre ord i våre dager er de med et ortodoks bibelsyn som slutter seg til det ropet som alltid har lydt i kristenheten til fornyelse: ad fontes, til kildene! De ekstreme er riktignok de som mister den hele Bibel og plukker ut noen sannheter av tekstene og dyrker det i sekteriske ubalanse.

 

Prof.  har også en annen nyansering en sjelden hører, når han sier: ”Men så bygger da den norske grunnloven heller ikke direkte  på den franske grunnloven  - - men er heller et resultat av en nasjonal egenmarkering”. Litt upresist må man si. Noen egen nasjonalmarkering var det nok ikke, men heller en bekjennelse til den brede lutherske tankereisning av toregiments-tenkning som kom til det ”Det dansk – norske rike”(1537) etter Luthers kamp i Worms (1521). 

Christian 3. og hans general Ratzau var til stede i Worms og sluttet seg helt til Luthers lære. Så kom Erik Pontoppidan og befestet lutherdommen i det norske folk med ”Sannhet til gudsfryktighet” og detter kom Hans Nielsen Hauge – som gjorde at de ledende i Norge etter hvert skjønte hvilke fundament var det rette for Norges fremtid: den evangelisk lutherske konfesjon. Den norske stat er konfesjonsbundet sier prof. Robberstad i sin Kirkerett av 1951.

På denne Grunnlovsgrunn stod mange av de gamle bondehøvdinger i Venstre fra Ole Gabriel Ueland (Bibel og Gr.l.) og oppover til Løvland. (Konf. ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905”.)

 

Men så har Aarebrot  et håpløst utsagn – hvis han er rett gjengitt: ”Dette har sitt utspring i det paradoksale at den amerikanske konstitusjon, som bygde på den franske konstitusjon, - -” Her må den godeste prof. og Ap. tilhenger enten ha fått et ubevisst ønsket overslag  i kunnskapsmassen - eller så driver han bevist feilundervisning. Jeg håper det dreier seg om det første evt. andre gode forklaringer. Faktum er at den amerikanske konstitusjon kom den 4. juli 1776 og den franske konstitusjon kom i 1789. I tillegg opplyser min kilde (”Kampen om menneskerettene” S. Opdahl) at Jefferson var ambassadør i Paris i de tider da den franske konstitusjon ble utformet og  mye tyder på at han hadde betydelig innflytelse på utformingen av den franske konstitusjon. Imidlertid hadde de den bare på papiret og ikke i hodet og hjertet og da hjalp det ikke mye. Det ble ikke menneskeretter, men blodbad og Napoleonskriger i de gamle feudalstyrte områder – inntil den angloamerikanske verden sendte Napoleon til St. Helena og retten på plass igjen i Europa.

 

Norges Grunnlov hadde nok mye heller sine røtter ned i det Jørgen Løvland minnet om som Stortingspresident på Eidsvoll i 1914 hvor han trakk linjene tilbake til ”Norigs store Magna Charta Liberatis” av 1215 og engelsk kristenrett som senere ble mønsteret for amerikansk konstitusjon. (Kilde: Historien til de engelsktalende folk. sir Winston Churchill).

 

Løvland avsluttet talen i 1914 slik: ”Me takkar fedrene for grunnlovi og me takkar dei for den tru og lit dei hadde til folket og framtida. – Deira tru er inkje sviki. Gud hev halde si hand yver Norge i 100 år. Gjøv anden fraa Eidsvollstinget altid maa vera livande i det norske folk! Me samlar oss i den gamle bøni: Gud signe fedralandet!”

 

Dette er noe helt annet enn ”Frihet, likhet og brorskap” som er en pervertering av kirkens rop: ”Frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker”. Her har man forskjellen på Europas og den angloamerikanske rettstenkning og den gamle norske. Hva det blir til nå med det ”rød-grønne” styret kan man ane med gru.