Pensjonisten vant verdenskrigen

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no30.09.05

 

Jeg hører man skumler i korridorene om Kåre Kristiansen – at han skal være pensjonist – og dermed ikke er å regne med lenger. Men la oss da huske at det var denne ”gamlingen” som hadde mot og kraft nok til å ta sin hatt og forsvinne ut av Nobelkomiteen – da hele gjengen la seg flat for verdens største terrorist. Han våget også i sine yngre dager å tale den mektige helsedirektør Evang midt i mot mens ”lynene” skjøt fra hans øyne!

 

Og en annen pensjonist sir Winston Churchill – som man hadde isolert og satt på sidelinjen i bortimot 10 år – fordi han gjentok og gjentok plagsomme sannheter i den britiske mediaverden – han ble nå ”den vestlige sivilisasjons redningsmann”.  Da den yngre ledelsen man regnet med - tok totalt feil og førte verden på kanten av, ja inn i en grusom verdenskrig, da kalte det britiske fotfolk denne mannen som en lett snobbete flokk av bedrevitere avviste. Men fotofolket ”the common sence”, bondevettet reiste en bred folkebevegelse for å få han tilbake i posisjon. Da han gikk inn for fullt var han mellom 64-65, og midt under krigen var han 67 – solid pensjonist med hjerteinfarkt – som han trosset med forakt – satte seg på toget til Ottawa 3 dager etter infarktet og holdt en storrartet tale for folkemassene.

Med sin uredde, ubøyelige vilje og sine taler mot barbariet - skapte han et folk hvor den vanlige mann ble helt og kjempet som 2 og 3. Det var som en elektrisk gnist sprang gjennom folket da denne ”pensjonisten” grep makten og mante til kamp. Da general Montgomry – som var en stor kriger – men en smule ufin – under middagen like etter landgangen i Europa ytret til sir WC om at han befant seg i sitt livs aften – klasket han skjea i suppen så den skvatt utover bordet og brummet rasende: kanskje sent ettermiddag – men aldeles ikke sent aften! Mange hadde gitt opp lenge før – men ikke denne ”pensjonisten”.

 

Selvfølgelig kunne disse pensjonistene trekke seg tilbake i opphøyet verdighet og nyte sitt otium – og si som så at nå har sandelig jeg gjort mitt – så nå kan humla suse og dere som forstår alt så mye bedre - ta over. Men takk og lov – det sa de ikke. Når verdens ledende var mer eller mindre forvirret oppi hodet og mistet forankringen i den historiske visdom – så hadde de bena solid plantet ned i en fortid med tro, vett og bærekraft. Derfra hentet de visdommen og kjærligheten til folket – sine barn og barnebarn. De nektet å la disse ungdommelige spradebassene i Tyskland marsjerer over alt de hadde kjent og kjært og som gjorde livet verdt å leve. De tok ansvar så lenge krefter og ressurser holdt – og reddet millioner – også de som så foraktelig snakker om ”pensjonister”.

 

I Øst Europa hadde man ikke slike pensjonister! De mange unge håpefulle til dels overivrige og skoleflinke – skal være glad for og takk for og håpe at slike finnes blant oss også i dag når samfunnet raser mot ruin og de snart må ta tak i det som kan bli blodig alvor. Da får vi se hva de duger til og kanskje de da spør etter hjelp og råd som denne type gamlekarer gjerne gir. Under krigen kjempet hjemmefronten som løver, men det var som de stod overfor en svart vegg - fortalte en av de gamle meg. Da – rundt 1942 – skjønte de at bak denne svarte veggen var det en åndsmakt – og de vente seg til de kristne om hjelp. De fikk det og redningen kom etter hvert.