Orkanenes årsaker og makt

 

 

Av Jørgen Høgetveit,  i www.Kommentar-Avisa.no02.09.05

 

 

 

Den ene katastrofeorkanen etter den andre ruller inn over Mellom-Amerika og det sydelige USA . Hva er årsaken? Kan det forklares? Kanskje – i alle fall til en viss grad.

The Times online 1.9.05 har – i forbindelse med den forferdelige orkanen Katrina som ødela New Orleans og omkringliggende landskaper – skrevet flere grundige artikler om orkanene.

Innledningsvis påpeker de at havtemperaturen er den høyeste registrerte i ”orkan alèen” som strekker seg tvers over Atlanterhavet, Karibien og Mexicogulfen.

De skriver at vannet må ha en minimumstemperatur på 26,5 grader ºC og vannet må være minst 50 meter dypt. Hvis vannet er grunnere driver orkanen opp kjøligere dypvann som tapper energien ut av den.

Varm, fuktig luft fra et tropisk hav er det som driver i gang tropiske tordenvær og orkaner. Og ettersom den fuktige luften stiger kjøles den og kondenserer til store tordenskyer – samtidig som luften avgir fenomenalt store mengder kraft til orkanen. I gjennomsnitt har orkanene en energi på 10 000 atomstridshoder.

 

En annen hovedingrediens er en svak vind noen mil over orkanen. Hvis vinden er for sterk vil den tappe orkanen for energi og dermed kraft. Denne sommeren har denne vinden vært ca. 40% under normalen – og øker da selvsagt faren for flere og sterkere orkaner.

Mangel på El Nino dette året har også virket dempende – men man mistenker at støvstormer fra Sahara kan være medvirkende for å skape orkaner over Atlanteren, men det har det også vært mindre av i år.

Klimaeksperter drøfter om den globale oppvarmingen må ta skylden, men de sier at den bare delvis kan ha skylden for oppvarmingen av havet som forårsaker disse forferdelig orkanene.

Verre er det at de likevel på slutten av artikkelen påpeker at statistisk blir de neste 15 år fæle. Orkansyklene er på 20-50 år og siden 1995 har aktiviteten bare økt og vil antagelig bare øke inntil 2020 og trusselen fra de mest intense orkanene – kategori 3 til 5 er spesielt høg.

 

En artikkel fra 29.8.05  fastslår igjen at ”Høg havtemperatur er en nøkkelfaktor for monster orkaner, fører til at noen vitenskapsmenn tror at global oppvarming forverrer stormvansken.”

De fortsetter med å slå fast at orkanene var til lenge før mennesket begynte å hogge ned regnskogene og forurenset atmosfæren.” De minner om at global oppvarming gjør situasjonen verre og påpeker at fra 1995 til 1999 så kom 33 orkaner i Atlanterhavsbassenget og da har man ikke fått med seg den forferdelige orkanen Andrew i 1992 som krysset Florida og ødela for 27 billion $.

Massachusetts Institute of Technology har i en grundig studie funnet ut at hastigheten i orkanene har øket med 50% de siste 50 år – og siden det varme havvannet er så kritisk i denne sammenheng vil alt som gjør havvannet varmere gjør at stormene og orkanene blir verre. De avslutter med følgende kraftsalve:

”Mens folket i New Orleans kanskje ikke ser en annen orkan på år – så vil den neste orkanen de ser kunne få, til og med  Katrina til å se mild ut”.

 

Oppsummerer en dette kan en slå fast at havoppvarmingen er en grunnleggende årsak til de stadig mer ødeleggende orkaner. Kraften i dem er økt med 50% og statistikken tyder på at det endatil i år vil komme ytterligere forferdelige orkaner mot det sydelige USA. (Annen kilde) 

Oppvarmingen av havene peker i retning av den økte forbrenning av fossilt brensel og avskogingen av verden. Dette igjen forurenser atmosfæren og øker temperaturen og energimengden i havet og atmosfæren. Dette påvirker strømningsbildet i luft og vann – som igjen svekker og forsterker klimabilder man har fra før – som vi eks. vis har nevnt når det gjelder Etiopia der ødeleggelse av vegetasjonskappen førte til tørke der det var tørt fra før – og enorme nedbørsmengder der det var mye regn fra før. Og det ga selvsagt katastrofale ødeleggelser. Man vil tro at Aftenposten så smått begynner å sense noe når de den den 31.8.05 bruker som overskrift på sin leder: ”En klode i u-lage”.

 

Det de ikke har fått med seg er at alle tegn – både Israel og den uhyggelig oppløsning en ser på mange livsområder – tyder på at dette er ”begynnelsen på veene” som Bibel varsler oss om. Som kristen har vi derfor et flerfoldig ansvar:

 

  1. å påpeke at den grådighetskultur som ødelegger jorden – skaperens verk - og som av den årsak har Guds dom over seg. Konf. Joh.Åp kp. 11, 18: ”- og da skal du ødelegge dem som ødelegger jorden”. Det er ikke ufarlig å ødelegge skaperverket som Gud har gitt oss som bolig. Det burde igjen mane oss til å vende tilbake til den langt mer kristelige forvaltning av naturressursene de viste oss som bygde Norge i tideligere generasjoner. De forvaltet med sikte på mat, klær og hus – ikke mammon til alt annet og minimalt til livsnødvendighetene, m.a.o. ”Gudsfrykt med nøysomhet”, mens vi lar oss globaliseres med økende trafikk kloden rundt med turisme og mye annet - i en opplevelsenes runddans som ødelegger både oss selv og kloden.

 

  1. å vise i ord og handling – om Gud gir tid – hvor veien går til det gode for både oss og de mange u-land – slik at vi reduserer den ødeleggende aktiviteten med globalisering, en vanvittig transport av folk, mat, råstoffer og produkter verden rundt i en umettelig og uslokkelig tørst etter billigere og flere ”goder”. Og i land etter land må vi forklare og vise dem hvordan man av den rike jord kan skape mat, råstoffer og klær – hus og hjem og gledes av Guds gode gaver og fellesskapet med hverandre i en sanne tro til det evige liv. Lære dem å plante skog som jødene og denne lille damen – fredsprisvinneren fra Kenya  - som til fulle har forstått at ”Uten skog intet liv.”

 

  1. å påpeke at Skriften har forutsagt dette for at vi skal la oss advare om realitetene i Guds Åpenbaring – Bibelen - og at nådetiden en dag tar slutt nøyaktig som Han har forutsagt det.

 

  1. å vise i ord og handling at vår kristen vei som Herren har berget oss inn på -  for sin nådes skyld - er livets vei. En vei som slutter i en evig salighet.

Kunne disse katastrofene som 2005 har vært så rike på få oss til å besinne oss på at det finnes bare en levende og sann Gud – de andre er døde avguder som føder død – så ville de alvorlige og forferdelig slag mot sivilisasjonene ikke være forgjeves.

”Når mennesket reiser seg mot Gud – reiser Gud skaperverket mot mennesket”  skriver teologen Skovgaard Petersen med ref. til møtet mellom Egyptens farao og Moses i Egyptens ti landeplager - og med en sterk parallell i Bibelens siste åpenbaring Joh.Åp. som slutter med de sterkeste advarsler om å legge noe til eller trekke noe fra Guds Ord.