Nasjonal identitet og nasjonalstaten

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avis.no30.07.05

 

 

Flere har dvelt ved nasjonalstatenes tilblivelse på en mer eller mindre innsiktsfull måte. To som jeg har lest med særlig interesse er Jan Otto Johansen (J.O.J.) og samfunnsforsker porf. Nordby i Dagen 30.5.-05 hvor han refereres slik: ”Den nasjonale identifikasjon står kanskje sterkere i Norge enn i mange andre land fordi vi er en tatt gruppe, med korte avstander til beslutningene, og vi ligger relativt avsides i forhold til resten av Europa.” Han fremholder dette i forbindelse med et foredrag om ”Ministerhotellet” i Stockholm og 1905. Han påpeker videre at ”den nasjonalistiske bevegelse stod sterkt fram mot unionsoppløsningen innefor partiet Venstre” – altså  haugianernes, O. G. Uelands til J. Løvlands og bondehøvdingens parti. Mot slutten av ref. fremholder han 4 grunner til nasjonalstatsreisningen: som ideologien om folkens kvalitet, en mer handlingsrettet nasjonalisme, ønske om å bryte ut av større enheter og den politiske varianten. Alle mer eller mindre interessante.

 

Dypere stikker nok Jan Otto Johansen når han i Aft. den  25. mai d.å. skriver om ”Kultur og nasjonalbygging.” Han ref. til et foredrag av finnen, prof. Matti Klinge fra Helsingfors  ”som skiller seg fra mye av det som senere er blitt sagt. I sin forelesning i Det Norske Vitenskapsakademi  - -  understreket han at det var en sterk kulutr som gjorde Norge og Finland til stabile og selvstendige nasjoner. Kulturen styrket ikke bare identiteten innad i våre to land, men ga oss også legitimitet overfor stormaktene.  Det var et viktig grunnlag som mange andre statsdannelser manglet.” Så nevner han en rekke småstater som dukket opp som paddehatter i den tiden – men som forsvant meget fort – dette i motsetning til Norge og Finland. De er unntagelser hevdet prof. Klinge, ”og det tillegger han altså den rike blomstrin-gen i kulturlivet. Kulturen var nasjonsbyggende.” Han nevner og undervurderer ikke all institusjonsbyggingen og næringslivet, ”men det var først og fremst utviklingen av en levende nasjonal kultur som gjorde at Norge og Finland overlevde som selvstendige nasjoner til tross for at vi i første halvdel av 1800-tallet var blant de fattigste i Europa.” Etter en liten avvisende visitt til dagens ”blåruss” med økonomien i fokus konkludere J.O.J.: ”Men først og sist har kulturen en egenverdi som er helt nødvendig skal vi overleve i den amerikanske, globale verden.

 

Med all sympati for J.O.J. dyptpløyende analyse og påpekning – vil en likevel påpeke at man ikke har fått med seg det helt grunnleggende for dannelsen av nasjonalstaten – de store folkevekkelsene (Konf. vekkelsen ved Pavo Roustalainen, H.N.Hauge m.m. flere) på bibelsk – luthersk grunn – som i seg selv ut fra Ap.gj. 17 er nasjonsbyggende.  Konf. også misjonssangen: ”- det folk som liv og grenser fikk” og Esaias kp. 60,12: ”Det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne.”. Nasjonalstaten med sin ”frihet og orden” – kristenretten – hos i Grunnloven – har den hensikt at vi skal søke Herren og bringe budskapet videre til jordens ender. Det står et ”for at” i Ap.gj. 17!

 

Leser man historikere og teologer fra den tiden får man et meget interessant bilde av hvordan man på den tiden gjennom vekkelse og omvendelse bygde kristen identitet (av identifisere seg med, personlig-het av å bli likedannet med en person. Samme har vi i med-vit og sam-vit:vite og vett)  dette personlighetsgrunnlaget og bibelske tankebygninger dannes så kulturen – selvsagt med nasjonalt preg. Dette var en kulturpreging av et helt annet merke og forståelse enn det som man på kristent hold prøver å få til i verden i dag med sin tilpasningstenkning.

Som sagt - leser man fedrene ser man tidligere tider vil jeg mene det er rett å skildre det slik som jeg gjorde i ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905.:

 

Tiden fra 1814 til 1905 i Norge er som et eventyr, hvordan vi tok bedre og bedre vare på folket vårt fra den minste spire til oldingen på gravens rand. Vi gikk fra å være et u-land – blant de fattigste i Europa med dårligste helsestatistikk – til å befinne oss på toppen på snaut hundre år.

Hva var det som gjorde det? Skal vi snakke sant og rett om dette – er det helt korrekt det som nasjonalsangene forteller oss. Det er ikke noe foraktelig nasjonalromantikk som de kloke stadig vil fortelle – det er sannhet og realiteter. Og den kloke teologen Elias Blix skriver det  slik i 1890: ”Vårt heimland i mørker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt Ord til Norges fjell, Og ljos over landet strøymde.”  Det er en meget god beskrivelse av det som skjedde fra ca. 1814 til 1905.

Vankunne ja, – kunnskapsløshet, gal kunnskap og  tanker om forholdet til Gud, medmenneske og naturen – hadde stedt oss i en slik ille situasjon, men nå ble det annerledes.

Og de som samlet seg på Eidsvoll i maidagene visste hvor retten og ljoset kom fra. De hadde gjennom årene som hadde passert fått arven fra Luther og Worms – den evangelisk luthersk tro inn i landet med Christian 3. og hans berømte genral Ratzau som var til stede i Worms i 1521 og ble overbevist om sannheten i Luthers kamp og så fikk vi senere arven med den danske biskop i Bergen: Erik Pontoppidan med sin glimrende lærebok: Sannhet til Gud-fryktighet som mange, mange barn fikk inn i hode og hjerte i mange generasjoner.  Etter han kalte Gud Hans Nielsen Hauge – Norges Luther - som et ufattelig praktisk, jordnært Gudsvitne utover i det ganske Distrikts-Norge og reiste opp solide familier og bonde-høvdinger som skapte respekt og velstand rundt seg og som etter hvert maktet å bekjempe uretten på Grunnlovsgrunn uten opprør og blodbad.

Og denne grunnen var den ”evangelisk – luthersk religion som forbliver statens offentlige religion – og de der bekjende seg til den ere forplikten til at oppdrage sine børn i samme.” Og med den tro og rett i bunnen fikk vi et syn på mennesket  - at du og jeg er mer verdt enn hele verden – og det fikk konsekvenser for hele resten av lovgivningen. Vi fikk en rekke menneskeretter. De finner du i Grunnloven fra § 96 og utover – vårt store frihetsbrev. ”Hør meg despot jeg være vil, din pestilents så lenge jeg er til. For Norges lov i dølens hånd – skal briste dine slavers bånd. ” står det på Wergelands bok om Gr.l. – og slik ble det. Grunnloven viste seg å være et godt rettsfundament til å bygge videre på – det som Wergeland og senere Jørgen Løvland kalte 17.mai-politikken – som skulle bringe Norge videre til å bli en selvstendig nasjon i fred. Ole Gabriel Ueland kalte Bibelen og Grunnloven ”Norges to øyenstener”, med deres ljos skulle vi se å finne veien videre til et godt liv og en evig salighet! Og det gjorde vi. Vekkelser og frigjøring fulgtes ad.

 

Og   forandret tingene seg ganske raskt. Og hvorfor ble det annerledes – jo, nettopp for det Blix synger: Guds ljos – kom til Norges fjell og ljos over landet strøymde. Og våre forfedre i Nedre Setesdal fikk være med å løfte Norge fra nød til seier på en vidunderlig måte. Vi kom med fra de første tunge tak mot Konventikkelplakaten av 1741som hindret Guds Ord, ljoset, til vi stod fri i fred i 1905. Vi kommer tilbake til det.

 

Hva vi gjorde?

Jo med spenntak i Grunnloven og hele den evangelisk- luthersk tro og tankebygninger begynte haugianerne å rydde opp i det Norske hus – som trengte full restaurering. Sosiologiens grunnlegger Max Weber, en sprenglærd teolog og tenker  som Olav Valen-Sendstad og  kirkehistorikere som Oskar Handeland fra Åseral og Ivar Welle er rimelig samstemte om hva som skjer i en nasjon når Bibelens tro og tanke får tak i en nasjon – og det fikk  den i Norge i tiden før 1800 og ikke minst senere.

 

I bunnen begynte Hans Nielsen Hauge med å snu hjerter og tanker tilbake til Herren med Guds ord gjennom kraftig forkynnelse og massespredning av kristen litteratur med over 250 000 bind i et folk på 8-900 000.  Vi fikk læsarane – det var mor til Løvland også. Man fikk plantet Guds nåderike inn i hjerte og sinn og fikk gitt sjelene fred med Gud for Jesu skyld og satt sjelene i frihet til tjeneste for Gud og mennesker. Så fortalte han dem og sørget for at det ble stiftet mange gode hjem og familier rundt i hele landet.

Familien var det første og grunnleggende riket – og Norgesriket det andre og store riket. Begge rikene skulle ordnes og styres med lovgivende, dømmende og utøvende makt på rettens grunn. Forholdet til naturressursene – Guds gåvor - som Hans Nielsen Hauge talte så mye om til sine venner i hele Norge – måtte forvaltes godt og rett. Det måtte arbeids – latskap var ingen kristen dyd – tvert imot. Og Gudsfrykt med nøysomhet var en annen resept for livet – som skapte overskudd for nye investeringer – og dermed kom hjulene i gang. Mangt kunne vært sagt om hvordan de skapte velferdsstaten gjennom det kulturelle, rettslige og materielle fundament for sine egne og andres liv som de skapte og praktiserte – i kraft av det ljos som den evangelisk lutherske tro og tankebygninger ga dem. Og dette maktet de på tross av mange ganger dyp nød og forfølgelse av myndighetene – men Gud ga ro, krafts og sindighets ånd – til å overvinne verden på en god måte, og de viste veien med tankeklarhet i Bibel og Grunnlov.

 

Men for at ljoset skulle få makt – forkynnelsen full frihet som Grunnlovens § 100 lovet dem – måtte det harde trefninger til. 20 av bygdas beste bønder i Evje sokn – helst fra Fjermedal i Iveland - holdt møter i strid med Konventikkelplakaten. Presten Berg i Evje fikk med seg lensmann og øvrigheta ellers og la dem i jern i 2. etg. på Skripeland gard. Huset står enda i Iveland.

Så ble de til slutt dømt til så og så mange døgn i kasjotten på vann og brød i 1836. Da tok haugianerne kampen opp på Stortinget. Haugianerne Ole Gabriel Ueland og Notto Jørgens Tvedt fra Evje morbror til Jørgen Løvlands mor slo sine forslag sammen og nedkjempet Konventikkelplakaten i tre påfølgende Storting. I 1842 falt den. Og hva haugianeren Erik Venjum skrev kan du lese i sangboka på nr. 560: ”Ha takk vår Herre kjær; for sådan frihet er. At vi i fred kan tales ved. Om det som hør`til salighet! Ja, takket være du, Som bliver ved ennu Å øse ned Ånd, liv og fred  I samlet menighet! Å underlige, skulte tin Som så kan løfte opp vårt sinn Fra nød og støt Tilliv og glde søt! Min Frelsermann, Fra korsets stand Jeg lengter hjem til himlens land Og ønsker titt Å komme dit Til evig hvile blid. ” Jeg tror jeg skjønner litt av hans lengsel etter hvile, etter den behandling disse folkene hadde fått. Nå fikk Gr.l. § 100 om ytringsfrihet fullt utslag.

Dette var et krafttak av grunnleggende betyding. Historikeren Edavrd Sverdup, sønn av H.U. Sverdrup, Balstadpresten – bror til statsminister Johan Sverdurp (han med parlamentarismen og all makt i denne sal) skriver i ”Fra Norges kristenliv”: Tiden omkring aaret for vor politiske frigjørelse blev, som enhver vet, ogsaa en aandelig gjenfødelse og fornyelsens tid. Efter rationalismens taaker brøt der inn i Norges kirke frem en ny dag, da kristenlivet kom til at skyte en vekst og utfolde en kraft, som aldrig før i vårt fædreland. I spidsen for hele denne vækkelse og opvaaknen staar Hans Nielsen Hauges navn.”  Han taler om lekmanns-forkynnelsen som kom med kraft med rike frukter som aldri mer forstummet.

På side 17 skriver han om den innbitte kampen mot Konventikkelplakaten ( forordningen av 13. januar 1741) fra haugianerne og den like innbitte motstand fra alle biskoper, presteskapet ja det meste av embetsverket og Det teologiske fakultet m.fl. Det var haugianerne Notto Jørgensen Tvedt fra Evje – bror til Løvlands mor, Tollef Olsen Backe fra Drammen og Ole Gabriel Ueland som samordnet sine forslag og krefter på Stortinget  og nedkjempet den i tre påfølgende – nesten enstemmig Storting i 1842. Etter det fikk Guds Ord fritt løp og misjonselskapene skjøt opp i tur og orden allerede med NMS i 1842.

 

E. Sverdrup sier videre: ”Det var et skritt av vidtrækkende betydning, som her var tatt. Tidligere end vore broderfolk i Sverige og Danmark hadde Norges folk og kirke opnaad et saa uvurderlig gode som kristelig forsamlingsfrihet, utvilsomt den største gave, som Norges Storting hittil har skjænket den norske kirke. Om Hauges arbeid og lidelse var grundlæggende for lægmannsvirksomheten i vort land i det hele, saa var ophævelsen av Konventikkel-plakaten det neste skridt til frigjørelsen av Guds ords forkyndelse ved lægfolket og den var en nødvendig betingelse for, at denne i det hele skulde utfolde sig fritt. Men saa kan det heller ikke tænkes, at hin forordning av 1741 saa vidt tidlig var blit ophævet i vort land, om ikke dens anvendelse mot Hauge hadde gjort den i saa høy grad forhatt blant folket.” En viktig bakgrunnforståelses for Løvlands politiske arbeid for nasjonal frihet og folkestyre mot embets- og prestemakt.

 

Lengre ute s. 4 fortsetter Edvard Sverdrup:
”Ikke bare, at den gjorde Hauges venner til landets beste borgere og flere av dem til dets fremmeligste mænd i forskjellige retninger eller at der gjennom dem blev nedlagt ”et frihetens sædekorn i hele vor folkelige utvikling.” Dette er jo som å høre betydelige tenkere og historikere som Max Weber, Ivar Welle og Olav Valen-Sendstad!

 

Halvdan Koht skriver om det samme slik: ”Den haugianske vækkelse hadde allerede i forveien gitt styrke til den norske bondereisning paa det politiske omraade, og Stortinget hadde i 1842 mot regjeringens haardnakkede mostand drevet igjennem ophævelsen av Konventikkelplakaten. Nu begynte arbeidet for at utnytte den nyvundne frihet og det unge folkestyres institusjoner paa det kirkelige omraade.” E.S nevner at ”det troende lægfolk ikke var tilsinds at la sig regjere av teologene”-

 

Men nå fikk endelig Guds Ord fritt løp og fikk – gjennom store folkevekkelser – skape hva det nevner. Og disse vekkelsene kan en vel si kuliminerte i 1905 – da  Michelsen og kanskje spesielt Jørgen Løvland og hans folk med spenntak i Grunnloven fikk oss fri i fred. For nå trengte vi også nasjonal frihet til å stelle våre utenrikssaker rundt i verden. Vi var blitt en stadig voksende skips- og handels og  - ikke minst misjonsnasjon som trengte ambassader og konsulater i utlandet. Vekkelsene var blant de største Norge hadde opplevd og folket var på kne i bønn jevnt!

 

Men før det hadde det blitt gjennomført storverk i nasjonen. Fattigdom og ufrihet var på vei ut av landet og undertrykkeren måtte etter hvert vike plassen for rett og rettferdighet. Ikke minst fra Bondetinget i 1833 fikk presteskap og embetsverk merke at nå var man i ferd med å flytte makta fra dem og over til folket i fri valg. Man ville ikke ha opprør og revolusjon med frihet, fred og rettferdighet på Grunnlovens grunn. Og det skapte man etter hvert.

Nå skapte man fri valg og folkestyre fra kommunen og helt til topps. Så dannet man folkets skoler, folke-hær - alle skulle verge landet og ikke leiesoldater, folke-domstoler (altså juryeordningen etter engelsk mønster) man skulle dømmes av likemenn, osv. Nå skulle folket styre med lov og orden og ikke embets- og prestemakt som hadde knust en slektning av Notto Jørgensen Tvedt  - som C. Mollestad hevder – Christian Lofthus på Akershus i jern i 1797 og nesten tatt livet av Hans Nielsen Hauge med 10 års hardt tukthus og så et justismord av klasse - og plaget en rekke av deres slekt, venner, åndelige brødre og kjenninger. Nå ble det slutt etter hvert på denne ondskapen – men uten hevntanker og ”takk for sist”.

 

Så arbeidet man med å knytte oss sammen til en nasjon. Ikke minst Jørgen Løvland var iherdig med å få fram jernbaner, telefon og annen kommunikasjon. Vi skulle knyttes sammen og være en nasjon. Ikke minst han man sett det hos haugianerne hvordan de fungerte gjennom sitt landsomfattende nettverk som hadde betydd så mye for Norges gjenreisning.

 

Og mot slutten arbeidet Jørgen Løvland ikke minst med å skaffe folket rett til å velge egne hyrder gjennom Lov for Menighetsrådene. Han ønsket ikke et Kirkeråd og ny prestemakt – nå skulle folket styre i staten og kristenfolket i kirken. De skulle selv velge sine hyrder bl.a.

Også så var landsmålet – målet til å ta vare på våre andelige arv. Den kunne ikke ivaretas på fremmed mål holdt han fram – og fikk innført sidemålsstilen – ny rettsskrivning av 1917 og brukte selv målet i alle sammenhenger etter hvert, og ble hetset mye for det.

La oss runde av denne kulturbygingen på kristen grunn med følgende episode fra 1905:

Mandag aften den 29. mai reiser Løvland og hans statsråder fa Stockholm jernbanestasjon – og forteller betegnende nok at noen norske venner kom og sa farvel til dem – men ”Ellers var det en mængde svensker som sa farvel til den norske prædikanten Albert Lunde, som hadde besøkt Stockholm med en tid.” (Menn og Minner s. 118)

Underlig hendelse. To store frigjøringsmenn – en i det verdslige regiment og en i det åndelige - hadde samtidig gjort seg ferdig med et stort fredsarbeid i Sverige – og vendte nå hjem til Norge for de siste store krafttak for å bli fri i fred og Norge tre inn i sin store utenrikstjeneste som misjonens Herre hadde kalt oss til.  Løvland til 7. juni vedtaket og Karlstad og Lunde til noen av Norges største vekkelser.

 

Sluttstenen ble lagt av bl.a. J. Løvland med et kristendomssyn  fra Pontoppidan og bundet i det nationale, folkelige, demokratiske. Hans motto kunde vel siges at være: ”kristendom og norskdom.” En samlet helhetlig evangelisk – luthersk politikk som gikk gjennom mange kompromisser fram mot målet – uten å miste det av siktet.

Dette var en skisse av den kulturelle bygning av Norge i det nittende århundre – og undersøkelser vil antagelig vises oss noe lignende i Finland. Tenk bare på nasjonaldikter Runeberg vidunderlige dikt om ”Bonden Pavo” og hans fortrøstningsfulle tillit til Gud midt i sult og elendighet!