Misjonsbasen Norge går under – hva med u-landa?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no02.10.05

 

Misjonsbasen Norge ble bygd opp i det nittende århundre fra 1842 - da Konventikkelplakaten falt og Guds Ord fikk fritt løp - gjennom mye kamp og offer.

 

Landet fikk bærekraft og overskudd av frelst og frisk ungdom og materielt overskudd til å gå ut til hedningenes millioner med evangeliet og humanitær hjelp.

Et fredsarbeid for tid og evighet av dimensjoner. Vi ga folkene det samme som vi hadde fått del i. En takk for Golgata og frigjøringsverket fra det!

 

Som på Jesu tid forstod man den humanitære innsatsen og lovpriste den. Når Jesus ga dem mat og helbredet syke – ville de gjøre Han til konge. Når har talte om synd og nåde og frelsens vei – ville de drive han utfor klipper eller stene han. Riktignok var nasjonens ledelse redde for folket så det tok tid før de fikk tak på han – og de fikk ikke makt over han før Han selv ga seg over i syndig kjøds hender. Men på korset og ved sin oppstandelse stilte Han makter og myndigheter åpenlyst til skamme. Nasareeren seiret og skapte seg menigheter ikke bare i Jerusalem – men etter hvert over hele jorden – åndens menigheter som gjorde som Jesus: gikk omkring og gjorde vel og var sannhetens støtte og grunnvoll. 

Jordisk hjelp forstod man og ville gjerne ha og være med på å gi ute i u-landene også, men man gjorde igjen den fatale kortslutning at man trodde at man kunne beholde fruktene selv om man skar av røttene som skapte de protestantiske velstandskulturer som hele vår historie vitner om. Det ble grundig understreket bl.a. i de signalene man ga fra NORAD om at offentlige penger ikke måtte brukes til evangelisk arbeid, statsfinansierte misjonærer. Huff og huff!

En bulldoser finansiert av samme, der fikk eierne beskjed med at bulldoseren heller ikke måtte brukes til evangelisk arbeid, osv. Latterlig om man ikke forstår alvoret bak.  Man verken ville eller maktet å se sammenhengene verken  teoretisk, historisk eller sosiologisk – og det kom av den enkle grunn at man ville innrette sitt liv som det passet en – etter det man hadde lyst til og anså som fornuftig, menneskelig og normalt, endog hinsides naturrettens ”frihet og orden”. Og etter noen titalls år bredte disse tankene seg – som stammet fra div. ideologier – utover i folket og oppover til maktens og lovgivernes og mediafolkenes områder.

Den såkalte dannede elite. Hvor dannet de er kan man nok diskutere.

De fikk stadig større tiltro til sine mange kunnskaper – og oppfattet det som en selvfølge at de som hadde skapt det verdensvide fredsarbeid i evangelisk og humanitær forstand – egentlig ikke hadde den helt store forståelsen for hvordan folkene ute og hjemme skulle frigjøres og løftes opp til en menneskeverdig tilværelse. Man støttet deres humanitære arbeid til en viss grad, men med div. reservasjoner - man ville jo ikke være umenneskelig – men man hadde helst sett at man fikk slutt på denne plagsomme talen om ”lov og evangelium”, at man først skulle søke Guds rike – så skulle man få alt det andre i tilgift. Dette kunne man ordne selv – og dessuten var dette gamle budskapet lite liberalt, meget intolerant og lite fredsskapende i møte med andre religioner og kulturer. Så det var kanskje best å få det bort for godt – så slapp en samtidig plagen i eget hjerte av dette gnålet – selv om det etter hvert ble fremført aldri så forsiktig.

 

Så økte man angrepene med krav om likestilling – et nytt kjønnsrollemønster (1978) som førte videre til fosterdrapet og homofili – holdninger som egentlig var meget inhumane når man begynte å se tingene i sammenheng og i forhold til fremtidig bærerkraft. Men det verken ville man eller kunne man se. Så nå skulle kristendommen nedkjempes med endret lovgivning i nær sagt alle relasjoner, nytt kristendomsfag osv. osv.

Men foreløpig fikk kristendomsfolket ha sine institusjoner i fred. Avkristningen syntes å gå greitt – inntil disse folkene begynte å danne egne radiostasjoner, friskoler for å ta vare på barna sine – de som man trengte til sine formål, og ille var det særlig når de laget en mediaskole som ville ta opp kampen med de 70-80% raddiser som styrte folkeopplysningen i mediene. Da smalt det høylytt med angrep som truer alle kristenfolkets institusjoner. Man skulle huske på at kristenfolkets skattepenger – egentlig ikke var deres, men hørte folket til og dem var det de som styrte! Statsmakten var deres og ikke hele folkets – må vite! Så nå fikk en bare bygge om alt, slik at man fikk bort Herren og Hans vilje – så skulle alt bli så meget bedre – så kunne en få fortsette med å skape ”mat og helse” som avskårne blomster.

Men det man ikke ville – eller etter hvert kunne forstå - var at både drivkraften, den rette brennende ungdom og de materielle forutsetninger ganske enkelt ville tørke bort og millioner av mennesker i u-landene ville miste dette lille av håp og hjelp til en bedre fremtid både for tid og evighet. Ikke tror jeg at Norges verdslige  ungdom tar over disse utsatte postene – langt ute og isolert i bushen uten den moderne verdens mange goder.

Jeg har opplevd disse områdene selv. Jeg husker tilbake til min studietid på Norges Landbrukshøgskole på Ås – hvor det ble arrangert et u-hjelps seminar. Dir. Andresen fra NORAD var der og ble høylydt kritisert for de høye lønningene norsk u-hjelp betalte sine tilsatte. Da klaget han sin nød over at norsk misjon stakk av med alle de godt utdannede som var villige til å reise ut for en liten misjonslønn. Nettopp. Man må bare ikke innbille seg at disse vil gå inn i de mange verdslige sammenhenger å gjøre en innstas de ingen tro har på.

 

Så konklusjonen min blir da at om disse liberale og selvoppnevnte humane mennesker i medieverden og andre maktposisjoner får fullført sitt verk – så blir det like dødbringende for millionene ute i verden – som deres store kampsaker av fosterdrapslov og homoliberalisme etc. etc. er det i Norge. Det bør ikke aksepteres verken i Norge eller for u-landenes del uten kamp. Misjonsbasen Norge bør ikke ødelegges verken for vår egen del eller millionene ute!