Kirken og endringer i Grunnloven

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no08.08.05

Ove Eike skriver i Dagen nett skriver 3.8.05 at Gjønnesutvalget har arbeidet seg fram til tre alternativer for Den Norske Kirkes fremtid. De skriver:

”Tre alternativer for DNK

Utvalget som regjeringen har oppnevnt vil komme med tre alternative løsninger når det gjelder fremtiden for Den norske kirke. Konklusjonene vil bli lagt fram i slutten av 2005.

Dette opplyser Kåre Gjønnes, leder i det offentlige stat-kirke utvalget, til Dagen. Vi treffer han under det nasjonale jubileet på Stiklestad, der Gjønnes deltar i en panelsamtale om religion og samfunn.

– Den ene løsningen er at vi viderefører dagens ordning med noen mulige justeringer. Det vil bety at vi da opprettholder forholdet til Grunnloven med de formuleringer som går på kirkesynet i den, sier Kåre Gjønnes til Dagen. Og han legger til:

– Den andre modellen kaller vi den offentlig rettslige kirke. Der vil vi få kirken som et eget selvstendig rettsobjekt, og vi må da fjerne aktuelle paragrafer i Grunnloven. Men samtidig er det noen som vil hevde at de fremdeles kan stå. Denne modellen vil føre til at vi får en egen kirkelov som Stortinget vedtar. Den tredje løsningen vil være at Den norske kirke blir likestilt med andre trossamfunn slik vi kjenner dem i Norge i dag.”

De to siste alternativene går altså på en mer eller mindre oppløsning i forhold til staten og Grunnloven som ivaretar det norske folks frihet og orden i menneskets hovedrelasjonene til Gud, til medmennesket og naturen på en meget god måte.

For en god stund siden forlot man den gamle linjen at embets- og prestemakten ble overført til kristenfolket – som var Venstres og bondehøvdingenes gamle linje. Man ville ikke ha Kirkeråd og prestemakt igjen – men at fårene skulle selv velge hyrder. Nå har vi fått Kirkerådet og utviklingen drives videre bort fra det kirkelige og statlige fellesskapet vi hadde for det norske folk. Det fellesskapet vi hadde ved den gode regimentsdelingen som Grunnloven la grunnen for mellom kirke og stat, men som de på begge sider ikke har ivaretatt på en forsvarlig måte til beste for folket.

Kirken har forlatt sitt budskap og tjeneste for Ordet, ikke forkynt retten til staten men endog blandet seg i partipolitikk og villet være ”keiser”. Staten på sin side har ikke villet høre retten, men begitt seg inn på ulovlig hersking over hjertene – og villet være prest – og ikke ivaretatt sitt ansvar for folkets liv og velferd.

Om det ikke skjer en oppvåkning innen både kirke og stat – blant prester og politikere – går dette helt galt både med kirken og staten. Organisasjonsformen som Grunnloven instituerer er ikke problemet. Problemet er praktiseringen og ulovligheten til begge parter som skal forvalte loven!