Jørgen Løvland og prof. Ording-striden

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no10.11.05

 

 

Ved feiringen av sentrale skikkelser i 1905 – har det ved flere anledninger vært reist spørsmål ved Jørgen Løvlands åndelige ståsted p.g.a. hans votering som statsråd i Michelsens regjering ved tilsettelsen av prof. Ording på Det teologiske fakultet ved UIO. Han ble tilsatt som professor i systematisk teologi  - lærestolen etter den ortodokse Gisle Johnson.  Professoratet ble lyst ledig i 1903, og striden som utviklet seg gikk fram til 1906.

 

For å kunne kaste et rimelig lys over saken og utenriksminister Løvlands votering i 1906 har jeg kontaktet Riksarkivet som velvillig har sendt meg utskrift av protokollen for statsråd den 27.01.1906. Protokollen bekrefter at Løvland stemte for tilsettelse - som var et kompromissforslag – etter framlegg fra statsminister Michelsen og sammen med 5 andre statsråder Arctander, Olssøn, Bothner, Lemkuhl og Løvland. Mot stemte Hagerup Bull, Knudsen og Vinje.  Og i forberedende statsråd hadde Michelsen ”bestemt havde maattet motsette sig en yderligere Udsættelse, da den foreliggende Sag utvilsomt var tilstrækkelig forberedt, drøftet og utredet og  nu av mange Grunde krævde sin endelige avgjørelse.”

 

I tillegg har jeg pløyd gjennom de fleste av kirkehistorikere fra eldre og nyere tid. Flere av de andre historikerne har overhode ikke nevnt Løvlands votering i denne striden, fordi han antagelig ikke ble ansett som sentral. Heller ikke Einar Molland har gjort det - enda han i bind II har brukt sidene fra og med 271 t.o.m. 325  (54s) på det han kaller ”Professorstriden.” Men fordi Molland har den grundigste gjennomgang av saken – har hans utredning størst interesse. Dette ikke minst fordi Molland setter utviklingen inn i den store historiske sammenheng som den utspant seg i – nemlig Unionsstriden med Sverige og etableringen av et selvstendig og sikret Norge. Samtidig må en heller ikke miste et lengre perspektiv om Norges frigjøring fra prestestyret av synet  - som ikke minst Løvland hadde som bakteppe for sine holdninger. Se ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905.”

 

Hva gikk så Ordingssaken ut på

denne saken som endte med at prof. Odland forlot UIO og startet Menighetsfakultet i 1908.

Det var altså en strid om tilsettelse av prof. i systematisk teologi på lærestolen etter Gisle Johnson. Prof. Ording som var kjernen i striden, hadde avvikende lære om Kristi to naturer og sakramentene. Problemet var at han hadde solid flertallsstøtte på innsiden av fakultetet og i det akademiske miljø som la vekten på hans vitenskapelige kvalifikasjoner og langt mindre på hans avvikende holdning til Skriften. Den evigvarende debatten om at det viktigste er faglig dyktighet – langt mindre hva personen står for og styrer han. Striden pågikk fra ca. 1903 til 1906 og var en stor belastning  for alle aktører – ikke minst Regjeringen som stod midt oppi sin store gjerning for å få Norge fri i fred. Men teologene maktet ikke selv å samle seg om den sunne og sanne lære og tale med en rolig og enstemmig røst til Regjeringen i en vanskelig tid, hvilket også Michelsen påpeker i Reg. protokollen fra statsråd.

 

Løvlands antatte tenkning i saken

Løvland var en meget grundig og langtskuende politiker – samtidig som han var realist. Han visste hva som var oppnåelig i politikken og hva man ikke kunne få til – og så da fremover mot andre utveier. Man kan selvsagt klandre han fordi han gikk med flertallet i denne saken og ikke stemte med det lille mindretallet og kanskje legge seg tilsvarende ut med Michelsen i disse uhyre og spendte kamptider for Norge. Det kan også godt tenkes at han hadde andre og følgende tanker bak sin stemmegivning:

 

  1. Fra sitt hjem på Lauvland i Evje hadde han mange og tunge opplevelser av hva teologer og prester stod for av undertrykkelse og strid. At han selv kunne bevare saklighet og fatning overfor dem når han selv kom til makten, viser i seg selv selvbeherskelse og storhet. Dog kan en ikke se bort fra at han kanskje tenkte i sitt stille sinn at Fakultetet allerede var tapt ved at det ved de forskjellige interne voteringer var Odland mot et stort flertall som allerede var på teologiske avveier. Saken hadde rullet frem og tilbake i mange år mellom UIO og kommisjoner og utenlandske sakkyndige – som stort sett understreket Ordings vitenskapelig fortreffelighet – og tonet ned de grunnleggende trossannheter om Kristi to naturer (sann Gud og sant menneske) og sakramentene som Ording gikk svanger med og Odland kjente til.

 

  1. Den store tilliten hadde kanskje Løvland heller ikke til teologene når man leser hva han skrev til broren sin Anders som 29-åring:

”I denne Vaande av Uklaarnad og ”Længsel” over de høie Fjelde” (Bjørnson) hev so mang ein  Bondegut tydd til aastudeere”. Der var næring fyr den ideale Aand, trudde han, og so – fekk han Steina for Braud. ”At studere” hjaa okk her i landet, det er aa bli inekserad og uptemde i Latinskulens tjurre brukføre Embætsmenn,- og some av dei beste gange under. Du ser, dei fleste er pent upplærde og kan tala og snu seg etter Reglan so fint som ein linedansar paa ei Line. So hev dei dertil ein Fagkunnskap i Theologi, Rettsvæsen osv. som er dei til Nytte på same maate som Kjenskapen til Øks og Høvl for ein Snidkar. – Men sjella treffer du ein av deim, som hev nokot aa segje ut av sitt indre Liv til Hugnad fyr seg sjave og Rettleiing fyr andre. Nokor innvendes Klaarnad hev dei `kj vunnet: tidt er nettupp det djupaste i dei vorte kvæld unde alt det Utvortes. Eg kjenner dei; dei er som støypt i ei Form, alle i hop. Men Undtagelser finst det, det er sant, - -”

Men mange gilde gutar gjekk under; dei tolde `kje al den Steinmaten; dei hadde for fin Maga til det.” Han drøfter  litt Vinje og fortsetter: ”Nei du! – det er liten Frigjering fyr Aanden i den noverande ”Dannelse” - -”.

 

Han hadde også en viss støtte fra lekfolket på Vestlandet i.o.m. at lekmannsorganet ”Vestlandsposten” ”advarte mot å sette saken på spissen slik Odland ville gjøre”. Vestlandsposten var jo stiftet av Lars Oftedal, venstremann og kollega av Løvland og lekmannshøvding fra Stavanger. De gikk også inn for den foreslåtte kompromissløsning Michelsen fremmet. Luthersk Kirketidende var sterkt imot noe kompromiss – og etter min mening med rette.

 

  1. Kanskje fant han det rent realpolitisk uhyre vanskelig å la dem fortsette striden når den hadde rullet og gått midt oppi avgjørende år for Norge som Unionsstriden var. Og nå i 1906 trengtes all oppmerksomhet å bli rettet mot å få orden på våre utenriksforbindelser slik at selvstendighet og fred kunne sikres. At saken er grundig utredet, og vekten er lagt på vitenskapelige kvalifikasjoner, samt at Michelsen ønsket ikke i ”utrengsmål” lenger ”bitter og ufruktbar Dogmestrid mellom forskjellige Retninger inden den norske Kirke paa et tidspunkt, da saa mange andre store Opgaver krævde Nationens Opmerksomhed og samlende Interesse” protokollerte han. Og med støtte av fem kollegaer kjører han fram et kompromiss for tilsettelse av både Ording og Ihlen og likestilling mellom disse. Han mente å ha gode grunner for å få dette akseptert, men kirkeminister Knudsen sa nei og gikk av. Dermed ble Ording tilsatt, men fremdeles lovet Regjeringen at de ville medvirke til ”Opprettelsen af et Professorat for Stipendiat Ihlen hvis dette skulde vise sig ønskelig af Hensyn til Universitetes og Kirkens Interesse.” (27.01.1906)  Man kunne kanskje forvente av de høyt utdannede teologer at de viste såpass dannelse overfor landet og fellesskapet at de kunne holde fred og ordne sine egne saker uten igjen å kjøre saken på avveier, gi sprikende svar til myndighetene og havne i verbalt slagsmål. Når man ser ut over det norske teologiske landskap av i dag, forstår man kanskje hvilke dilemma en politiker var plassert i under et voldsomt konfliktfylt arbeidspress for å skaffe fred og sikkerhet for et helt folk som nettopp var reddet fra krig. Noe av hans tanker glimter fram i 1914 da han ved krigsutbruddet utbrøt: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

 

  1. Både Løvland og Odland og flere med dem hadde nok flere tanker i hodet når denne striden gikk mot slutten i 1906 – og det var å danne egen presteskole – det som senere ble MF. Det kommer tydelig fram hos Molland om Odland. Det måtte uansett bli løsningen når man hadde rotet til UIOs teologiske utdannelse så kraftig som man hadde. Og man kan jo undres på hvem som hadde plassert alle disse teologene i UIO på Johnsons gamle gode lærestol og som stod Odland imot med solid flertall?

 

  1. Endelig skal en ha i tankene at den store visjonen til bondehøvdingene i Venstre og andre var at folket skulle styre i samfunnet i frie valg på Grunnlovsrettens grunn, og kristenfolket skulle styre i kirka ved at man flyttet makta fra prestene ved at man etablerte Menighetsråd så lekfolket i alle fall fikk et ord med i laget når man skulle få nye hyrder i menigheten. Man hadde jo de verste erfaringer fra tidligere, og vi har sannelig opplevd litt av hvert av preste- og biskopstyre vedrørende tilsettelser også i dag. Og verre blir det vel med Lærenemnd og Kirkeråd og nytt embetsstyre. Løvland var født i 1848 og i 1906 var han 58 og begynte å trekke på årene og hadde vært med i politikken i en rekke tunge og slitsomme posisjoner. Han hadde som red. Kleppa i avisen Dagen påpeker  - betydd mye mer for bygging av landet enn Michelsen som ikke hadde vært med lenge. Han reiste ofte hjem til Bergen og var en god del syk. Meget mot sin vilje ofret Løvland seg for Michelsen da han trakk seg tilbake i 1908 og Løvland ble statsminister – og senere felt av sin firmenning G. Knudsen – opprinnelig fra Evje han og - i 1908. Og med dette bakteppet kommer vi fram til at Løvland likevel uten sure miner sa ja til å tre inn som Kirkeminister for Knudsen i 1915 - 1920. Så langt en kan skjønne – så forstod han inderlig vel mange av de triste ting som hadde skjedd for hans kjære fedreland – men han øynet muligheten for å gjennomføre to store saker: landmålet som bærer av Norges åndsarv, skulle løftes fram, og lov om Menighetsråd. Og det gjennomførte han på tross av alder, plagsom sukkersjuke og mange andre store verv han ennå hadde. Han dør i 1922.

 

  1. Jørgen Løvland sa selv på slutten av livet sitt i flg. en av redaktørene av Luthersk Kirketiden som denne siden tok med i nekrologen over Løvland i 1922: ” efter uttalelser han lot falde til en av  dette blads redaktører – nærmest hadde han sin kristendom fra gamle Pontoppidan. I forholdet til vore to teolgiske fakulteter hævdet han Menighetsfakultetets selvstendighet og likestilling. Hans kristen-domssyn var bundet i det nationale, folkelige og demokratiske. Hans motto kunde vel siges at være: ”kristendom og norskdom”

Det er jo god bibelsk tenkning omkring nasjonalstaten og ”det folk som liv og grenser fikk”. Og å gå lengre offentlig enn å tale om likestilling mellom fakultetene skulle godt gjøres. Han var kirkestatsråd i fra 1915 til 1920 og var nok ikke direkte inne i å gi MF eksamensrett, men det skulle vært interessant å visst hva han gjorde som statsråd i forhold til det nyoppstartede MF som sikkert trengte mye hjelp og støtte.

Men allerede i 1911 fikk MF eksamensrett etter halsstarrig motstand fra UIO, men med stort flertall på Stortinget! Løvland var Stortingspresident fra 1913-1915 og hadde selvsagt betydelig innflytelse i det politiske miljø.

 

Menighetsfakultet - hevdet dr. philos Sverre Nordborg  -  kunne sees som det siste storverk i Norge som hadde startet med haugianerne og fortsatt med de kristne bondehøvdinger i Storting og styringsverk – og som Jørgen Løvland til fulle var en del av både av  slekt og i holdning.

Ved denne heller lengre vurdering av situasjon og fakta har man enda ikke nådd til bunns i alle de overveielser som må ha ligget til grunn for å votere som man gjorde, men man synes det er heller tvilsomt å vurdere Løvlands teologiske ståsted utelukkende ut fra den stilling han tok i Ordingssaken. Dette særlig når man kjenner til hans barndomsmiljø og holdninger fra ungdom-men av like til hans uttalelser om at han holdt seg til Pontoppidan før han døde.

 

Men hva som undrer en i dag om dette store konflikttema er at den store biografien av Hem om Løvland ikke har fått plass til mer en noen få linjer på sine 600 sider om Løvlands forhold til de store stridene rundt Oftedal i Vestlandsposten, Kiellandssaken og glidningen mot Høyre  - samt denne store og viktige Ordingsstriden jeg nå har prøvd på skissere. Den er så vidt er nevnt på s. 372. Desto underligere er det når man ser hvilken vekt Løvland la på kristendommen når han arrangerte kroningen i  Olavskatedralen i Trondheim med salving og kroning – altså innsettelses av en Konge av Guds nåde og trakk trådene tilbake til Norges evige konge - Kong Olav Haraldson hvor Michelsen og biskop Wexelsen som representanter for hvert sitt regiment setter kronen på kong Håkons hode. Det samme gjentok seg med Løvland og septret, hvorefter biskopen ba: ”Den almægtige Gud, som gav Septeret Din Haand, han give Dig Naade til at føre det med Visdom og Kraft og Mildhed til at værne om Sandheden og haandhæve Rettferdigheden.” Så avlsuttet man med: ”Fædrelandssalmen af Blix fik Forløsningen for det, man følte og tænkte.” Kristendommen gjennomstrømmet hele nasjonsbyggingen til og med at kongen var innsatt i Norges gamle katedral!