Hvor ble det av Grunnlovens ånd?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no22.11.05

 

Grunnlovens § 100 er en sentral § i vår Konstitusjon og i det norske folks frihet i samfunn og menighet. Den kom til full utfoldelse da kristenfolket nedkjempet Konventikkelplakaten av 1741 hvor embetsverk og presteskap nektet lekfolket å holde samlinger og tale Guds Ord. Etter hard strid  - ikke minst i mine hjembygder – ble den nedkjempet på Stortinget fra 1836 til 1842. Da fikk Guds Ord fritt løp og misjonsselskapene skjøt opp i de følgende tiår – og Norge ble relativt sett en av verdens største misjonsnasjoner. Gr.l.s § 100  var en del av det byggverket som baserer seg på § 2  som igjen var  forankret i loven fra Sinai – den mosaiske lov.  Den er besjelet av det høye syn på mennesket og dets frihet og plikter som Bibelen er besjelet av – samtidig som den setter klare grenser for menneskets ytringer nemlig: blasfemi, den gode og rette sæd og skikk (merk at det store sædskifte kom med Hellig Olavs lov på Moster i 1024) og lov og myndigheter, samt forbud mot å krenke sin neste.

 

Dette har gitt det norske folk en vidunderlig frihet for forkynnelse og samfunnsdebatt som har båret kristenliv og samfunnsliv i to århundrer. Lekforkynneren Erik Venjum skrev derfor i 1842 i takknemlighet over Konventikkelplakatens fall: ”Ha takk vår Herre kjær, For sådan frihet er, at vi i fred kan tales ved – om det som hør til salighet.” Nå øyner vi en ny RETTS-orden. Den blir trang – og ender kanskje med forfølgelse.

 

Nå kan du se hva Stortinget har gjort med § 100. (Se under)  Grensene og vernet er mer eller mindre fjernet mot: Gudsforakt, den gode sæd og skikk, lov og orden og våre myndigheter. Vi har allerede begynt å registrere resultatene ikke minst hos den selvoppnevnteikke folkevalgte ”fjerde statsmakt”. Det som er skjedd, vil fjerne vår rette frihet og orden og bringe oss inn i nytt hedenskap som før ”det store sædskifte”. Nå suger RETTEN i Norge  - rettsforståelsen - fra nye RETTS-kilder. Prof. Andenes (straffelovs-ekspert) sa  vidt jeg husker at vi nå hadde forlatt den mosaiske basis i norsk lovgivning. Rettskilden blir nå som i det revolusjonære  Frankrike ”fornuftens kilde”, og den vet vi som kristne, hva vil produsere av løgn og usannheter. De drepte prestene, raserte katedralene og oppførte teater til ære for fornuftens gudinne i  Notre Dame m.m. Norge ble en lykkelig nasjon som ble knyttet til Retten fra den eneste og sanne Gud i § 2, fikk korsmerket i vårt flagg og en rekke andre nasjonale symboler som signaliserer at det var en kristnet nasjon. Historien bevitner at dette var livets vei. Dødens vei kjente vi – og mange er dem som vil lede oss inn på den i dag. Jeg minnes A.Øverland som med bakgrunn i revolusjonens ideologier ropte ut: ”Stryk kristenkorset av ditt flagg – og heis det rødt og rent. La ingen by deg det bedrag – at Frelseren er født.” Så forsatte de rivningsarbeidet – systematisk utover i krike og samfunn. Størst ansvar har prester og kristenledere  som skulle være sannhetens forkjempere og voktere av de åndelige søyler som bar og bærer det norske hus – men de sviktet oss igjen som i historisk tid – og gikk med makten mot TROEN og RETTEN. Endog instiyusjonene som kristenfolket har slitt opp – fylte de med vranglære og usannheter!

 

Grunnlovens § 100 av 1814:” Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har visst, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.” (Uth. av meg)

 

Grunnlovens § 100 av 2004 skal lyde:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

       Ingen kan holdes retslig ansvarlig på andet grundlag end Kontrakt eller andet privat Retsgrundlag, for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

       Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

       Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

       Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

       Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. ”

 

Denne nye § 100 er i betydelig grad prof. Sejersteds verk – historieprof. som nylig avleverte en høyst merkelig beretning om 1905 for 300 festkledde tilhørere på Evje. Så merkelig var hans omtale av 1905 m.m. at den lokale redaktør benevnte talen som ”direkte pinleg”.

Sitatet over viser hva ytringsfrihetens rettsorden i det gamle Norge var – og hvor ødelagt den er for vår fremtid. Og verre synes den å bli fram mot 2014 - når de lærde Erasmusser som samles i Bergen om Grunnlovsrevisjon. Tidligere nevnte prof. sier nå et ”rungende nei” til Gr.l. – la da lekfolket som under Norges frigjøring - si et minst like rungende nei til embeds- og prestestyre. Grunnloven er velprøvet grunn av frihet og orden, retter og plikter og med den gode rettskilde.