Historieskrivning i Norge om 1905 – merkelige saker

Ny biografi om Jørgen Løvland av statsviter Hem

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no27.10.05

 

Nylig skrev Boman – Larsen en kongehistorie med pikante biter om inseminasjon av dronning Maud  m.m. som klart ville rive ned en av det norske folks frihetssymboler nemlig Håkon den 7. Forlaget gikk god for den og Brageprisen fikk han for boken, men i ettertid er hans pikante innslag slaktet av mange bl.a. en solid svensk historiker som har gått B.L.s kilder etter i sømmene og erklærer hans ”forskning” og opplysninger helt grunnløse. I tillegg ble hans medisinske teorier blankt avvist av Norges fremste fostermedisiner – Eik-Nes i Trondheim.

 

Så kommer prof. Sejersted – formannen for Ytringsfrihetskommisjonen og Grunnlovens § 100  som han mer eller mindre ødelegger - en sentral paragraf i Gr.l. og  17.maipolitikken, folkestyret og frigjøringen av Norge. Han skulle være festtaler for 300 gjester på Evje ved feiringen av Jørgen Løvland og 1905. Han presterer et foredrag som bagatelliserer krigsfaren mot Sverige og antyder at J. Løvland skal ha benyttet sin posisjon i Nobelkomiteen til å skaffe seg venner i utlandet i flg. avisen Setesdølen som konkluderer med at foredraget var direkte ”pinleg”. I flere sammenhenger tillater jeg meg å kalle den slags for ”Kongebjørkhuggere” – for de feller sentrale symboler og virkemidler for Norges frihet.

 

Man kunne forlenge denne listen med hva man har bedrevet av ”festligheter” i Osloområdet m.h.p. feiringen av Norges frigjøring og det nittende århundre. Man finner etter hvert mye hedenskap og lite av den ånd og tankeverden som bar fram det nye Norge fra 1800 og ga oss en velstandsnasjon man knapt kunne tenke var mulig i denne steinrøysa her nord. Men la nå de mange episoder ligge i denne omgangen. Vi skal heller se på biografien som er kommet om Jørgen Løvland – utgitt på Samlaget og skrevet av Per Eivind Hem, ”Vår første utenriksminister”, 603 s. Denne er dog bedre, selv om den inneholder finter jeg ikke liker o.a. Boken er en kraftig arbeidsinnsats med en del interessante opplysninger, men den også har sine sider selv om den for det meste legger fram positive fakta om hva Løvland utrettet. Flere av J.L.s gode brev er sitert og gir et rette inntrykk av mannen.

 

Siden red. selv har skrevet en bok om ”Norges frigjøring. Jørgen Løvland og 1905” riktignok bare på 156 s. med utgangspunkt i et større foredrag – så skal en være svært forsiktig med å kommentere andres bøker om noe av det samme tema. Derfor avgrenser en seg stort sett til å sitere hva andre – bl.a. Dagen ved red. Kleppa skriver om boka til Hem i en helsides omtale 17.okt – 05 – tilføyd noen få kommentarer av meg. Han skriver:

”Sett over tid hadde Løvland langt sterkare innverknad på norsk politikk og oppbygginga av den nye nasjonen enn Michelsen”. Deretter informerer han en god del av hva J.L. var og utrettet, men kritiserer at Hem lite har fått fram hva kristendommen betydde for J.L. og hans verk: ”Det syntes eg er ein veikskap med framstillinga, fordi det kan ikkje vera tvil om at hans Gudstru var styrande for det han stelte med. - - - Eg skulle ønske denne sida ved J.L. som personlegdom var sterkare framme i biografien og vart drøfta  med tanke på hans politiske syn, opptreden og innsats. Jørgen Høgetveit som er frå same området som Løvland har skrive ei lita bok om Løvland og 1905, der han legg vekt nett på hans kristne orientering. Denne vesle boka kan med fordel lesast saman med Hem si store biografi. - - Det kan ikkje vera tvil om at Per Evind Hem har levert eit storverk, men sin biografi - - Framstillinga er så detaljert og så dokumentert at det vanskeleg kan vera noko vesentleg som ikkje er kome med. Dette er boka si styrke, men samstundes også hennar veikskap. Framstillinga held seg for det meste på utsida av Løvland, på handlings- og gjerningssida.” - - - Hem meiner kanskje at han ”på denne måten, og med det også får presentert mannen og personlegdomen. Det første lukkast i stor grad, men de siste berre delvis. Vi får for lite av innsida av J.L., kva som var hans motivasjon og kva som styrde hans tankar og handlingar. Det er lite av ideologisk analyse, lite av idèhistorie og lite av kva kristentrua hadde å seia. Med det vert det heller lite dynamikk i framstillinga og lite av liner gjennom det heile. Det vert i stor grad ei sak- og handlingshistorie.”  Kleppa avslutter med noen flere ord om bokas utvendige orientering og slutter slik: ”Derimot manglar det noko i framstillinga av personlegdomen, kva tru og tenkning som dreiv han og som forma gjerninga hans og med det dei lange idèmessige og prinsipielle linene hjå Løvland og den tida han verka i.” (uth. av red.)  Så langt Dagen og Kleppa. 

 

En har nå lest seg gjennom godt  350 sider av boka og en sitter igjen med samme inntrykk som Kleppa. Det er trist at man etter alle disse års arbeid ikke har fått med seg mer av dette uhyre interessante  og også viktige stoffet for Norges fremtid. Boka er stor og innholdsrik med en masse nyttige opplysninger og referanser – men, den mangler faktisk mye av det vesentligste som vi kan lære av historia – slik som også  J.L. nytta historia i sitt  politiske  arbeid for oppbyggingen av Norge.

 

På denne bakgrunn kan en ikke annet enn undres på det Hem sier til Østlands-Posten 17. okt.2005  om hvorfor han skrev boken: ”Jeg oppdaget rett og slett at det var skrevet forferdelig lite om ham. Ja, at han faktisk var gått litt i glemmeboken”  - - -  men oppdaget at helt fram til andre verdenskrig var: ”Jørgen Løvland regnet for å være en av de virkelig markante politikere og statsmenn i Norge,-”. På spørsmål om hva som var ”Løvlands politiske hoved-anliggende”  trekker han ingen lange linjer tilbake til 17. maipolitikken og Grunnlovsfrigjøringen som J.L. talte så mye om – men kun oppbyggingen av utenrikspolitikken, integritetstraktaten og litt til, mens J.L.  bar med seg hele Norges historie når han talte politisk - sier hans samtidige. Etter min mening en noe underlig og svak motivasjon for å ta fatt på et så omfattende arbeid om dette rikt faseterte menneske og hans store gjerning.

Noen pikante historier har man ikke funnet eller våget å koke sammen om J.L. om man hadde ønsket det, men man har  ikke latt være å gi litt antydninger som synes udokumentert og langt fra forstått innenfor sin sammenheng. Man skjønner ikke at man skal ta med slikt hvis det ikke er fordi forfatteren oppfatter det som vesentlige signal om personligheten, men det sier kanskje mer om skribenten, enn den det skrives om.

 

Så langt sitter man igjen med en viss undring og en del ubesvarte spørsmål om hvorfor denne mannen fra Kommunaldepartementet tok på seg dette arbeidet, ble bakket av Samlaget som også var med og kuttet manus fra 1000 sider til ca. 600 s., men tydeligvis uten å gi råd om perspektivene. Manus om denne kjempe av en nasjonsbygger avgrenses altså til en del av det han sa og gjorde – men lite om miljøet han var runnen av, hans tankeverden og visjoner og de historiske skuldre han stod på da han avsluttet byggingen av det norske hus i 1905 på Grunnlovsgrunn. Man kan heller ikke annet enn å undres over at prof. Bernt Hagtvet (i flg. ØstlandsPosten) – så vidt vites humanetiker og fast spaltist i Aftenposten – allerede har ”rost biografien opp i skyene”.  Bak i litteraturlisten finner en heller ikke noen henvisning til kirkehistorikere av eldre merke som Ivar Welle, Oskar Handeland, heller ikke sønn av H.U.Sverdrup (bror av statsminister Johan Sverdurp) Edvard Sverdrup ved M.F. som skrev fra ”Norges Kristenliv” som forteller om miljø, kamp og tankeliv som Løvland var vel kjent med og arbeidet ut i fra. Flere av disse har inngående drøftinger om flere av saker og viktige konflikter og sammenhenger Løvland stod i og gir et viktig lys over J.L.s opptreden. Når dette mangler må boken bli noe utvendig og visjonsløs om de lange idèhistoriske linjene om nasjonsbyggeren og den store åndskampen i det nittende århundre om Norges gjenreisning.

Det er særlig svekkende fordi denne mannen var særlig historisk bevisst der han stod midt i kampen for Norges frigjøring. Og man spør seg selv om det var hensikten – når 2005 kom og man ikke ville bli i stand til å glemme han – eller om man innenfor statsviternes rekker ikke får med seg de dypere lag av virkeligheten og samfunnsutviklingen? At J.L. ikke kunne glemmes fortsatt i 2005 bekrefter jo Hem selv på s. 537 nå han sier: ”Men ved 100-årsminnet om 1905 kjem ingen utanom innsatsen hans.” Boken ble dessuten sterkt forsinket og druknet mer eller mindre i etterdønningene av stortingsvalget. Ved Hems besøk her hos meg sammen med bygdehistoriker Kleveland fikk han i all fall med seg en god del kopier av mitt stoff og samtale som kunne sette han på sporet også i den sammenheng om han ønsket det.