Hans Nielsen Hauge, 1771 til 1824

 

Sted: Pensjonisttreff Evjeheimen 5. desember kl. 18,00

 

Av Jørgen Høgetveit

 

 

Innledning

Takk for hyggelig invitasjon til å si litt om Hans Nielsen Hauge — en person mange med meg setter høyest i Norges nyere historie.

Imidlertid er 20 min. svært snaut om denne mann som Gud brukte til å gjenreise både det åndelige og verdslige samfunn etter ca. 1800. Det er knapt — ikke minst fordi det er skrevet veldig mye om han, fra biskop Bangs store biografi i 1874, til Bulls lille gode biografi som har gått i store opplag, Alfred Hauges fine bok om Hauge, til dr. theol Sverre Nordborgs mektige to bind og en rekke andre. Hauge var også en stor brevskriver som også er gitt ut i 4 bind og hans samlede verker i 8. Hauge ga også ut 17 bøker i 250 000 bind i et folk på ca. 800 000 mennesker - som inneholder masse informasjon om hans teologi og virke. Alf Magnus i Ungdom i Oppdrag tok også magistergraden på ”Haugianismens sosiale ringvirkninger” og viste hva Hauge fikk gjort for det norske samfunn. Som Norges største  grùnder gjennom tidene ga også NHO med Onarheim i spissen ut bok om han for noen år siden. Han ble hedret senere — men fikk en forferdelig behandling av embetsverk og presteskap med 11 arrestasjoner på 8 år, 10 års fengsel uten lov og dom, samlet inn og brent bøker, knust økonomi og ødelagt helse, avsluttet med justismord. Slik er verden! Men bitter ble Hauge ikke! Et stort Guds under!

 

På forunderlig vis fikk Hauge være Herrens redskap til å gjenreise Norge og  det norske folk  både åndelig og materielt.  Han var en underlig åndelig og samtidig høyst jordnær og praktisk mann. Han gjorde det motsatte av  hva en norsk tenker en gang formulerte slik: ”Da vi ble troløse mot himmelen, forrådte vi jorden”.

 

Og disse bygder fikk også stor velsignelse fra han da han besøkte oss en lengre tid i 1803 og etablerte Fennefossen. Jeg sier ikke så mye mer om det fordi jeg har tatt med foredraget som lærer Arne Ljosland holdt i 1980, og det er fyldig om disse tingene. Dere får det etterpå i kopi.

 

Litt rammer rundt hans virke

Hauge ble født på garden Hauge i Rolfsøy i Østfold 3. april 1771  og døde bare 54 år gammel i 1824. Han hadde et alvorlig kristent hjem. Skulle en fortelle dere om hans barndom, oppvekst og så alt han utrettet fra sitt store åndelig gjennombrudd på jordet i Tune i Østfold i 1796 — så måtte en skrive bøker. Det er— som jeg nevnte — også gjort i rikt monn, men det får være i kveld.

Hans gjerning foregikk på en vond historisk tid med bakgrunn i et Norge som et lutfattig u-land på bunnen av europeisk helsestatistikk, uro ute i  Europa med den franske revolusjon i 1789 og Napoleonskriger til 1815, samt 7 års krigen mot svenskene og britisk blokade av våre havner. Det skapte fattigdom og sult samt undertrykkelse av bondestanden med Lofthuskamp (Moland) , han som døde i jern på Akershus i 1797. I kirke og forkynnelse regjerte rasjonalismen og  Konventikkelplakaten av 1741 som undertrykte lekmannens forkynnelse.

I disse tider får altså Norge denne mannen som etter sin store opplevelse bak plogen under en åpen himmel møter Gud og ”sverger Den hellig Ånd troskap, og den har hjulpet meg til å være sitt forsett tro.”

 

Når en mann har utrettet storverk — så spør jeg ikke først og fremst etter hva han gjorde og resultatene — selv om det er interessant nok og av stor betydning.  Men langt viktigere er den ånd og de tanker som drev han til å utrette så store ting på den korte tid fra 1796 fram til 1804 da han ble satt i tukthus for godt. Altså 8 år.

Derfor skal vi kort skildre den avgjørende opplevelsen bak plogen i Tune som ga han den opplevelsen og forholdet til Gud som drev han siden. Vi skildrer det med Hauges egne ord:

”Da jeg hadde sunget annet vers av salmen ”Jesus din søte forening å smake”, Styrk meg . . ., ble mitt Sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg. At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en Herlighet som ingen Tunge kan uttale, det minnes jeg til denne dag så klart som om det hadde skjedd i går og nå er det 20 år siden Guds Kjærlighet besøkte meg på den måten. Ingen kan fradiskutere meg dette, for jeg vet alt det gode som fulgte fra denne Stund. Især den inderlige brennende kjærlighet til Gud og Nesten. Jeg hadde et ganske forandret Sinn, en Sorg over alle Synder, en begjærlighet etter at Menneskene skulle bli delaktig med meg i denne Nåde og en særdeles sterk Lyst til å lese i den Hellige Skrift.”

Så avslutter han slik: ”Det var da, jeg liksom så Verden ligge nedsenket i det onde, hvilket jeg sørget meget over og ba til Gud at han skulle forhale Straffen så noen kunne omvende seg. Jeg ville så gjerne tjene Gud og ba om at han måtte åpenbare meg hva jeg skulle gjøre. Da gjenlød det i mitt Indre: Du skal bekjenne mitt navn for Menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres Hjerter så de kunne omvende seg fra Mørket til Lyset”. Langt sitat, men her lå den skjellsettende opplevelsen som ga Hauge ny livskurs og kraft til sitt storverk. Han var ingen opprører — men en reformator på evangelisk Luthersk grunn. Han snudde folk innvendig med Ordet, bønn, nye tanker og praktisk hjelp.

 

Så litt om det rent ytre han utrettet.

Vi kan kort liste det slik:

1.             Han tilbakela rundt 1500 mil stort sett til fots i løpet av den tid han fikk være fri. Men jeg minner om at han fra 1796 til 1804 ble arrestert 11 ganger og plaget på mange måter ellers.

2.             Han utga altså 250 000 bind hvorav han bandt inn de fleste selv. Gud må ha gitt han en enorm arbeidskraft også.

3.             Han etablerte ”Kjøbmannskap, Korn og bondehandlerier i Bergen i 1802 og disponerte fem fartøyer som handlet med korn nordpå.

4.             Han startet papirfabrikk i Eiker og Evje med et omsorgsfelleskap som tok vare på syke og gamle. Fennefossen ble et kraftsenter på Agder som de kalte Strålemot. Det var assurert for 12 000 spesiedaler og det arbeidet 20 mann der. Søndagene gikk de ut to og to og forkynte Guds Ord. Det la grunnlaget for både materiell og åndelige utvikling, misjonsarbeid og politikk. Alle de tre misjonsslektene herfra har sine røtter ned i haugianerne på Fennefoss. Og begge stortingsmennene — Ole Torgrimson Fennefoss og Notte Jørgensen Tvedt (Konventikkelplakaten) var av dem.

5.             Han fikk etablert bedrifter i Kristiansand og et eget boktrykkeri.

6.             Masse andre bedrifter og aktiviteter kunne vært nevnt - men det vil føre for langt. Men det bør ikke glemmes at i nødsårene rundt 1809 kausjonerte Ole Torgrimsson Fennefoss for Hauge så han fikk komme ut og etablere saltkokerier i landet fra Lillesand, Stavanger og planer til et på Svanø. Så puttet de Hauge inn igjen!

7.             Så plasserte han mange av sine gode folk rundt om på garder som ble drevet opp til mønsterbruk.

 

8.             Og ikke minst må det nevnes at han ivret for og etablerte   

        mange gode familier rundt om i det ganske land.

 

 

Men det var menneskene og forandringene av sinnene og de store vekkelsene som forandret folk til storverk, som er det viktigste ved Hauge og Guds verk gjennom Han.

Budskapet hans var ut fra Guds Ord og Pontoppidan, et alvorlig budskap om omvendelse og nytt liv. Hans lange ferder hvor han kunne tale både to og tre ganger daglig, samt hans bøker nådde langt ut. Han måtte ha en underlig utstråling og påvirkningskraft som det går  mange historier om.

 

1.             Om Ole Torgrimson Fennefoss omvendelse forteller Skar i Gamalt or Setesdal at han het Horverak og kom fra Bygland. En dag i 1803 passerte han en nabo på vei mot Senum. Naboen spør: Kor ska du av Ole. Eg ska a og høyre Hauge. Akata deg no så han ikkje dårar deg, sa naboen. Kven han dårardårar han ikkje meg, kom det får Ole. Men med det same han kom inn i stoga og såg Hauge, var han ”kvit” - og vart Hauges trugne ven til han fylgde han til grava i 1824.

2.             Hauge kom en morgen på kaia i Arendal og fiskerne kom inn med fangsten. Han kom i samtale med en av dem og avsluttet med å si til han: ”Tenk på sjela di mann” - så gikk han. Men det brant slik i mannen at han måtte på land og søkte etter Hauge hele dagen til han fant han igjen i Froland og fikk talt med Hauge om sjela si.

3.             Sterke Nils i Telemark fortelles det også vakker om da denne sterke bygdekjempa møtte Hauge.

4.             En sognepresten på Østlandet prøvde å stoppe Hauge i å tale over Åpenbaringen, men folket ville høre han. Da han var ferdig sa sognepresten at boken var en lukket bok og at ikke en gang hans far som var sogneprest våget å tale over den. Da var Hauge på høyden og fortalte presten at  Åpenbaring nettopp het så fordi den var en åpnet bok.

5.             En lensmann østpå, i en av dalene, hadde arrestert Hauge. Så sendte de inn ei skjøge for å friste han. Etter ei stund kom hun gråtende ut igjen — hun hadde møtt Gud i Hauges sjelsorg. Men lensmannsfrua ga seg ikke. Hun vill ha Hauge med på dans og Hauge unnslo seg ikke om han bare kunne få synge føre. Så stemmer han i: Nu la ei synden råde  –. Så var det slutt på dansefesten.

6.             En mann i Surnadal i 1802 fortalte: ”Men da Hauge begynte , fòr det som en strøm gjennom marg og ben, så jeg måtte forundres over den kraft som var i Ordet.  Sådan tunge må jeg si jeg aldri har hørt og ei får høre i mitt liv.” Andre sa at hans ord var som et tveegget sverd. Andre sa: ”Da han begynte å tale Guds Ord, ble mitt hjerte beveget av forundring over hans kjærlighet og milde sinn”, da jeg aldri har hørt noen tale som han.”

 

Man undres hvor langt inn i folket vekkelsen rakk? De som har gransket det forteller, at han hadde store forsamlinger på 300—400 mennesker som hørte han — mange steder rundt i Norge — på tross av innbitt motstand fra geistligheten. Han vandret fra Lista til Bardu og han talte ofte flere ganger om dagen. Ikke minst får vi innblikk i utbredelsen via de 185 innberetningene fra presteskapet og de 44 embetsmannsrapportene til kongen i København — som Nordborg omtaler slik: ”Noen var så brutalt ærekrenkende at glemselens slør bør hvile over brevskriverens identitet. Et verre skybrudd av hat kan norsk embedshistorie ikke fortelle om.” Rapporten forteller at dette først og fremst var en bondevekkelse, naturlig nok fordi mesteparten var bønder og folk bodde utover landet. Man konkluderer med at ”I løpet av få år var det bygd opp et landsomfattende nett av vennesamfunn som stod i kontakt med hverandre pr brev, eller ved omreisende predikanter.” Hauges forkynnelse og bøker gjorde folket til ”læsarar” og ny kunnskap spredte seg i folk og de ble karakterfaste foregangsmenn og kvinner over det ganske land. Ikke minst etablerte han mange gode kristne hjem.

Og da endelig frihetens klokker ringte for han i 1814, var også det norske folk og deres utsendinger til Eidsvoll overbevist om at det denne mannen  og hans folk stod for — det var det som hadde bærekraft og burde være Norges basis også. Så fikk vi Grunnloven, Konstitusjonen med Gr.l. § 1 som forteller at Kongeriket Norge er et selvstendig og udelelig kongerike. Og § 2 som sier: ”Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion, og de der bekjende seg til den, ere forpliktet til at oppdrage sine børn i samme.” Det var den tro og ånde som var innført av Christian den 3. i 1537 i Danmark - Norge, lagt inn i barnesinnene i generasjoner med Erik Pontoppidan`s ”Sannhet til Gudfryktighet”. Det var også læreboka i kristendom til Hans Nielsen Hauge og  det samme sa Jørgen Løvland om sin kristendom mange år senere, før sin død i 1922. Og sist, men ikke minst så var det Norges tusenårige kristenrot som ble fornyet. Derfor klate man også Grunnloven ”Restaurasjonen.”

I Skriften og av disse åndelige fedre var det Hauge og de senere bondehøvdinger fikk sine bibelske tankebygninger som gjenreiste landet. Her fikk Hauge sin tro og sine tanker om hvordan livet skulle utformes fra den enkeltes liv, til familieliv og utover i sitt forhold i naturressurser, arbeidsliv, samfunnsliv og menighetsliv. Ikke minst deres gode, trofaste arbeid på naturressursene — Guds gode gåvor  - som Hauge kalte dem— skapte de overskudd av mat og råstoffer som de førte inn i videre økonomisk virksomhet. Økonomisk overskudd ble pløyd tilbake i nye bedrifter og tiltak som ga nye arbeidsplasser. Guds- frykt med nøysomhet skapte disse overskuddene. Pengene ble ikke rotet bort. Familiene deres framskaffet mange, sunne og veloppdragne barn som kunne gå ut og bringe landet videre opp og fram og sende troende ungdom med det gode frigjørende budskap til jordens ender i misjonsoppdrag.

 

Ja, som dere skjønner, så har jeg så vidt begynt på fortellingen om Hans Nielsen Hauge, men jeg håper at denne smakebiten har motivert for videre lesning.

 

Mer lokalhistorie kan dere lese i det foredrag av lærer Arne Ljosland som jeg har trykt opp til dere.

 

Så har jeg selv skrevet en bok nylig: ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905” som inneholder mye om de som bygde landet fra 1800 til godt 1900, altså i det nittende århundre.

 

Endelig legger jeg ut noen nr. av Lys som har en del sider fra denne boka.

 

Også dette lille manus fra denne kvelden ligger til utdeling for den som er interessert.

 

Det er det norske folks store frigjøringsarv som må holdes i hevd og ikke forkludres.  Vi har en stor oppgave i bønn og arbeid med å fornye denne arven i vårt folk.

 

Hauges sang på jordet i Tune i Østfold

 

”Jesus, din søte forening å smake.

Lenges og trenges mitt hjerte og sinn.

Riv meg fra alt det meg holder tilbake,

Dra meg i deg, min begynnelse, inn!

Vis meg rett klarlig min jammer og møye,

Vis meg fordervelsens avgrunn i meg,

At seg naturen til døden kan bøye,

Ånden alene må leve for deg.

 

Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne,

At jeg kan kjenne hva Ånden formår!

Ta meg til fange i tale og sinne,

Led meg og lokk meg så svak som jeg går!

Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste

Når du alene i sjelen må bo,

Og seg omsider på døren må liste,

Hva som forstyrrer i hjertet min ro.”

 

Etter disse to versene fikk Hans Nielsen Hauge sin store opplevelse i 1796.

 

 

Og haugianeren Erik Venjum skrev denne sangen etter Konventikkelplakatens fall i 1842:

 

O, Takk, vår Herre kjær,

For sådan frihet er

At vi i fred kan tales ved

Om det som hør til salighet!

Ja, takket være du Som bliver ved ennu

Å øse ned Ånd,liv og fred

I samlet menighet!

Å underlige skjulte ting

Som så kan løfte opp vårt sinn

Fra nød og støt Til liv og glede søt!

Min frelsermann, Fra korsets stand

Jeg lengter hjem til himlens land,

Og ønsker titt å komme der

Til evig hvile blid.

 

(I Sangboka nå begynner sangen ”Ha, takk -”)

 

Dette foredraget kan bestilles i hefteformat på adressen:

AKF, boks 196, 4735 Evje eller på e-post akademiet@afkf.net