Gudskunnskap og menneskevit

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa16.08.05

 

Som en solid formidler av opplysningstidens og sosialismens kristendomshat fra 1930 åra innbys nå Trond Giske (Ap.) til den såkalte kunnskapens høyborg på Agder: HIA. Der lirer han av seg denne intolerante lekse hvor han ønsker at de som han er uenige med han skal inn og ”hjernevaskes” med etterutdanning. Det minner meg farlig om de gamle østsonestatene.

Han sier:

”at kunnskap og utdanning er et godt middel for å motarbeide det han mener er diskriminering av homofile. - Det trengs kunnskap for å motvirke intoleranse. Det finnes i dag mennesker i sentrale posisjoner som mener at man skal ha færre rettigheter fordi man er glad i noen av samme kjønn, sa Giske under åpningstalen.

Etterutdanning
Overfor Fædrelandsvennen nøler ikke Giske med å foreslå etterutdanning for dem som er rykende uenige med han i spørsmålet om homofili og homofiles rettigheter.

- Langt inne i det ene regjeringspartiet er det mennesker som tror at homofili kan helbredes. Så da trengs det voksenopplæring, sier Giske.

- De trenger for eksempel kunnskap om at homofili ikke er en sykdom, sier Giske til Fædrelandsvennen.” Han avslutter med det vennligsinnede:” - Drømmen min er å kunne se Bondevik inn i øynene og si: «you're fired».”

 

Nå er det folk på Agder som både har en solid naturvitenskapelig og medisinsk utdannelse som mener at Giskes utsagn er solid dilletantisme med et budskap som er en Høyskole u-verdig. Det er folk med solid praktisk erfaring fra menneskelivet og en viss kulturhistorisk utsikt – som synes Giske fjern. Det er folk som tror på det beste av vår norske åndshistorie – de som bygde Norge i det nittende århundre – som en Ivar Aas som enkelt og klart formulerte seg slik: ”Det vetle vitet det strekk ikkje til, ei tru lyt stydja oppunder.”

 

I disse tider minnes vi Jørgen Løvland – Norges første utenriksminister, statsminister etc. etc. – en mann Giske etter min mening  knapt når til anklene. Han hadde sine røtter ned i det solide haugianske miljøet – som Giske antagelig vil benevne som det intolerante sørlandsmiljøet fra det mørke bibelbeltet på Sør-Vestlandet. Denne mann skrev til sin bror Anders: ”I denne Vaande av Uklaarnad og ”Længsel” over de høie Fjelde” (Bjørnson) hev so mang ein  Bondegut tydd til aastudeere”. Der var næring fyr den ideale Aand, trudde han, og so – fekk han Steina for Braud. ”At studere” hjaa okk her i landet, det er aa bli inekserad og uptemde i Latinskulens tjurre brukføre Embætsmenn,- og some av dei beste gange under. Du ser, dei fleste er pent upplærde og kan tala og snu seg etter Reglan so fint som ein linedansar paa ei Line. So hev dei dertil ein Fagkunnskap i Theologi, Rettsvæsen osv. som er dei til Nytte på same maate som Kjenskapen til Øks og Høvl for ein Snidkar. – Men sjella treffer du ein av deim, som hev nokot aa segje ut av sitt indre Liv til Hugnad fyr seg sjave og Rettleiing fyr andre. Nokor innvendes Klaarnad hev dei `kj vunnet: tidt er nettupp det djupaste i dei vorte kvæld unde alt det Utvortes. Eg kjenner dei; dei er som støypt i ei Form, alle i hop. Men Undtagelser finst det, det er sant, - -”

Men mange gilde gutar gjekk under; dei tolde `kje al den Steinmaten; dei hadde for fin Maga til det.” Han drøfter litt Vinje og fortsetter: ”Nei du! – det er liten Frigjering fyr Aanden i den noverande ”Dannelse” - -”. Han avslutter med at dette ikke er et hat mot det bestaaende men noen ord til rettleiing for en yngre bror. (uthv. av meg) Som overskrift kan en godt sette det som stod i V.L. engang: ”den som anser seg ferdig utdannet – er ikke utdannet, men ferdig”. Hans ord fra guttedagene var: ”Les og vex” – som han ca. 12 år gammel skar inn på buveggen inne på Myrstølsmyra i byttet med Høgetveit.

J.Løvland var altså i hovedsak det en kan kalle en autodidakt – altså selvlærd – så intet Universitet kan skryte (manglende ydmykhet og stor hybris) med hans navn – kanskje også en av grunnene til glemsel?

 

Løvlands syn på utdannelse minner meg sterkt om synet til en av britenes største statsmenn: sir Winston Churchill. Han var intet skolelys, men var dyktig i det som interesserte han. Etter krigen ble han tildelt en rekke æresdoktorgrader av Universiteter som ville ære han. I en slik anledning sier han: ”Det har forundret meg gjennom et langt liv å se hvor mange flere doktorgrader jeg har mottatt enn eksamener jeg har passert.” Han skrev også et annet sted at de statsmenn som var av noen størrelse i England, så med den største ulyst tilbake på sin utdannelsestid.

 

Det minner meg også om den kreative, selvstendige Bjørnson som altså gikk på den lille og pyntlige skole, men leste Snorre og skapte ”Ja, vi elsker dette landet”, men fikk Ng. i norsk. Samme tankene som hos Løvland finner du også igjen i diktene til Olav Aukrust i diktet: ”I Byen” hvor han blant annet skildrer en landsgutt som møtte skole og byen med dette resultatet: ”Strøymde ungdom frisk. Sat i skulom, skein som runnen – åker, ventande på regn. Snart var åker`n turr og brunnen, Bleik laut so mang ein tegn. – Fekk dei kveiken frå vår eigen – gamle visdomsbrunn: fagert voks dei då og blømde frå vår djupe grunn.- Ser dei kjem ved nyttårsleite Slitne att frå aust og vest: Onnor ånd og anna beite – Samanheng og sevje brest. -  Bonden han som merga landet” ble glemt og sammen med dem ”Fedrearven dyr, Folkemålet, folkevisa. Alt som norsk og Norigs er” . Slik gikk det ikke med Jørgen Løvland  - han avviste det allerede som 14 åring da han sa neitakk til 4 års skolelgang. Han nærte seg av Bibel, naturen, Snorre og målet.Underlig hvor dypt disse folkene tenkte. Moderne pedagoger har sannelig mye å lære av dem.

 

En gammel haugianerdame fra Hornnes som historikeren Oskar Handeland forteller om i Kristenliv på Agder - bar hele bygda i bønn og pleiet syk. Hun merket seg at når jernbanen kom til bygda og ungdommen kom ut og fikk utdannelse falt de fortere og letter fra Herren. Det var tydeligvis for lite apologeter i sving som rev ned de mange tankebygninger som reiste seg mot kunnskapen om Gud – tankebygninger som det ser ut til at Giske setter stor pris på. 

Avslutningsvis: Skriften sier i Es. kp. 11 at når fred og godhet er kommet til jorden i Freds-riket så: ”er jorden full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn”. Da fungerer freden og livet