Grunnloven og folkets religionsfrihet

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no25.11.05

 

 

At det norske folk ikke har hatt religionsfrihet karakteriserer Olav Valen-Sendstad slik i Roma Moskva 1956 side 100: ”For det første: Det er enten grov uvitenhet i god tro eller uvederheftighet inntil det uhederlige å gi det utseende av at det ikke rår full religionsfrihet og toleranse overfor katolikker her i Norge om jesuittene er forbudt. Slik blir saken stadig lagt opp i propagandaen fra regjeringshold, pressen og katolikkene. Men faktum er at den katolske kirke har full frihet til å drive misjon, holde gudstjenester, drive skoler og sykehus og verve konvertitter i Norge – likesom hver eneste norsk borger har full frihet til å gå inn eller ut av den katolske kirke.

Jesuitterordenen har ikke vært forbudt fordi den er en religiøs orden, men fordi den er en temmelig ondartet religions- politisk kamporganisasjon, som står i tjeneste hos en religionspolitisk makt som gjør overhøyhetsforordninger av åndelig og politisk art gjeldende overfor alle folk – nemlig den romerske pavemakt. Her ligger jesuitterspørsmålets virkelige kjerne.” Dette vil en tro gjelder prinsipielt også for andre religioner.

 

I  ”Ordet og troen” s. 41-42 fyrer han av en salve om menneskerettene – som han mener skal bestå av retter og plikter og som også Gr.l. inneholder: ”For hva er en rettighet uten den tilsvarende plikt? Er den rettighet som heter religionsfrihet annet enn humanistisk svada – når en underslår at det dog er ethvert menneskes høyeste plikt og skyldighet å tjene og elske Gud? En plikt for både politikere, vitenskapsmenn og ”intellektuelle”, og ikke bare dem som gidder befatte seg med Gud.

Den rettighet som heter ytringsfrihet og tankefrihet, er den annet enn et skalkeskjul for spott og hån – når en underslår at det dog er menneskets høyeste plikt og skyldighet i skrift som i tale å ære Gud og tale sannhet i hans navn? Eller er det kanskje en forrett verdens politikere har at de aldri skal tilskrive Gud æren for noen ting?” (Slik blir det nå etter endringen av Gr.l.s § 100 om yttringsfrihet.)

 

Hva § 2 og med den sammenbundne men svekkede Grunnskolelov §1  har vært som juridisk bolverk mot hedenskap gjennom generasjoner – det dokumenterer en av våre fremste skolefolk gjennom tidene. I boken ”Skal kristendommen ut av skolen” har Bjarne Hareide gitt en god skildring av denne kampen om Gr.l. og Grunnskoleloven.

Sosialistene hadde i en årrekke prøvd å avkristne det norske samfunn ad lovveien men ble stoppet av Gr.l. § 2. Han skriver: ” Subsidiært hadde de (sos.) nemlig foreslått at kristendomsfagets dogmatiske karakter burde avstreifes (altså bekjennelsesfri). Men selv det falt igjennom. Kommisjonens flertall ville ikke en gang drøfte disse spørsmål. Så lenge Grunnlovens § 2 stod ved makt, hadde det ingen hensikt å drøfte et slikt forslag i skoleloven.

I grunnen er det på denne grunnlovsparagraf alle forsøk på å sekularisere skolen den juridiske vei har strandet. Her stanget alle radikale skolepolitikere hodet i muren. Disse grunnpilarer er ikke lette å rydde av veien.”  Så fortsetter B.H. med å si at når: ”Den revolusjonære linje var en historisk fiasko, så la man seg på den reformistiske og liberalistiske linje.”

 

På s.88 kommer han inn på ”Risikoen ved å røre ved lovene.” Han sier dette til de som vil ha kristendomsundervisningen ut av skolen for å styrke den. ”når alt kommer til alt, har de nok likevel ikke forstått alvoret ved denne risiko. Hele kristendomsfaget forteller at det er nettopp en lovendring kristendomsmotstanderne har siktet mot. De vil ikke bare ha en forandring av kristendomsfaget i retning av religionsorientering, men målet er å sekularisere skolen. I dag burde man vite litt om hva som vil skje, når en først begynner å røre ved skolelovene. Det kan sette i gang et ras som vil rive med seg storparten av skolens kristne innhold.

Det skal ikke mer til enn å oppheve fagets konfesjonelle karakter, så er det hele på gli mot sin oppløsning. Det forteller utviklingen i andre land oss — og det sier seg selv: når bekjennelsens faste struktur blir borte, vet vi ikke lenger hva kristendomsfaget er, det hele flyter. En kristenlære uten en bestemt bekjennelse ender i løs religiøsitet. Dissenterne står her — uten å ville det og uten å vite det — på linje med kulturradikalerne: det blir liberalisering av kristendomsopplæringen. Slik går det når man setter egne borgerlige rettigheter høyere enn andres åndelige livsvilkår.” (Uth. av meg)

 

Det kan ikke være en kristenoppgave å rive de små rester vi ennå har av RETTS-vern mot det rå hedenskap, stryke korsmerket av flagget vårt og kanskje også fjerne løvene på Løvebakken m.fl. nasjonale symboler, fra Norge.  Bedre enn å rive stadig flere bord av en synkende norsk skute – må det være å stå fram som uredde og frimodige forkynnere av lov og evangelium til vekkelse - og som sterke talsmenn for at kristenretten er den eneste sanne rett vi bør bygge på -  og at denne rettskilde er den eneste kilde hvor det norske folk skal hente ”rent vann” også i fremtiden. Bibelen kjenner mye til hvordan det går med et folk som fortsetter med ugudelige lover med nasjonal oppløsning og under-gang. La oss vende om - om det enda er tid!