Fortidsminner truer fremtiden?

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no18.08.2005

 

Det er ikke uten nytte å drive arkeologi, siden man kan lære mye av historien. Det har man bl.a. rike erfaringer med i Israel der man for noen tiår siden gravde frem jordbruksmetoder som ble brukt av Nabatinerne når de drev sitt ørkenjordbruk med terrassering etc. Det var presisjonsjordbruk de drev, med bl.a. godt nivellerte vannkanaler. Denne kunnskapen brukes nå bl.a. i flere av verdens ørkenområder, eksportert dit av jødiske jordbrukseksperter. Andre utgravninger har nylig, muligens avdekket palasset til Kong David i Jerusalem, hvilket bekrefter de bibelske skrifter om Jerusalem og som da direkte griper inn i historiens gang.

 

Men, når man leser overskriften i Aftenposten den 22. juli 05 ”Fortiden pløyes bort - Staten må påta seg økonomisk ansvar for å redde fortidsminner som ødelegges på grunn av jordbruk, krever arkeologer.” - begynner man å lure på om ikke en del mennesker tror at den menneskelige bruk av naturen i Norge har vært svært begrenset. Men landet har jo vært i bruk i århundreder og spor etter oss finner du mange steder også langt tilbake i tid, selv inne i de ”dypeste urskoger”.

Det blir da en nødvendig avveining av hvilke prioriteringer som skal gjøres.

Ett er sikkert, vi lever av det kulturlandskapet kan gi oss av mat, døde fortidsminner er ikke noe vi kan leve av. Det er også slik at det er grenser for hva det offentlige bør prioritere av fortidsminner, om det skulle gå på bekostning av viktigere oppgaver.

 

Aftenpostens oppslag bruker et eksempel fra Vestfold slik:

”Ved pløying på gården Odberg ved Lågen i Larvik kommune dukket det opp rester av opp til 50 gravhauger fra romersk jernalder, dvs. fra de første århundrene etter Kristi fødsel, og som for lengst var jevnet med jorden.” Det skrives videre at

Gravhauger med gravkamre, skip, smykker, våpen og bruksgjenstander høvles gradvis ned av plog og annen redskap. Mens sikring av fortidsminner som berøres av nye bygg og veier er ivaretatt av loven, har ikke fortidsminnene skjult under bondens åker samme beskyttelse.

Regjeringen har satt som mål at den totale ødeleggelse av kulturminner, inkludert jordbrukets, skal halveres innen år 2008. Til nå er lite gjort.

Skipsgraver ødelegges.

- Vi vet om tusenvis av gravfelt og boplasser i dyrket mark, men har ikke penger til utgravning, påpeker Jes Martens ved Kulturhistorisk Museum/Universitetet i Oslo.

- Bare i Vestfold kjenner vi til to skipsgraver som er i ferd med å ødelegges av jordbruket. Fordi det er urimelig å påtvinge gårdbrukerne å betale for utgravninger, må staten endre praksis og stå for dette, krever han.

Norge er i utakt med andre europeiske land man liker å sammenligne seg med på dette feltet, påpeker Martens.

- I for eksempel Danmark, med betydelig mindre areal enn i Norge, bevilges årlig rundt 20 millioner kroner for å redde fortidsminner som trues av landbruket, sier han.” Det drives derfor nød dugnad av arkeologer bl.a. på Odberg.”

 

Som vi var inne på til å begynne med, er historien viktig og det er slik som det står i Guds ord at ”det er intet nytt under solen” – og derfor kommer hendelser kun opp i nye former og derfor kan man lære mye av å lese og lete i historiske skrifter og da selvsagt også gjennom arkeologi.

 

Men, samtidig må det gis skikkelig erstatninger til de som holder kulturlandskapet i orden og de som også skaffer oss og arkeologene det daglige brød.  Det er en trend at den norske bonde nå i stadig økende grad mister eiendomsretten til sine arealer, det være seg innmark som utmark. Staten legger sterke restriksjoner på beitebruk(pga rovdyr”forvaltning”), skogbruk (pga skog”vern”) og fiskebruk (pga ”små” fiskere langs vår kyst må legge til kai) m.b.fl.

I slike saker skal det gis skikkelige økonomiske forhold for den enkelte bonde i tråd med Grunnloven – der Grunnloven omtaler ekspropriasjon, eiendomsrett etc. Det skal heller ikke fremstilles slik at bønder pløyer vekk fortidsminner, fordi det er i stor grad bondekulturen som i uminnelige tider nettopp har laget disse fortidsminnene i og med sin pleie av kulturlandskapet med dyrking av jorda og bruk av beiter. Nå gror Norge igjen, nettopp fordi beitekulturen er angrepet av ”naturforvalterne” utdannet ved våre universiteter der de ikke har lært sammenhengen mellom det å bruke naturen og det og ta vare på naturen. Dette er ingen motpoler men henger nøye sammen. I den forbindelse vil det fra tid til annen også bli pløyd ned fortidsminner, uten at det er av alvorlig karakter, hvilket ikke kan unngås fordi det nettopp har bodd mennesker der hvor det bor mennesker i dag!

Det er på tide at Staten gir matvareproduksjon økt betydning og bygger op våre nasjonale beredskapslagre av korn, salt, gjør osv – for nå kan vi daglig lese om truslene mot naturgrunnlaget som er grunnlaget for også mye av den maten vi i Norge spiser. Det er bl.a. der hovedfokuset bør være.