Tirsdag, 20 august, 2002 offentliggjorde jeg denne artikkelen som ble gjengitt i aviser, nettsteder og endatil Evangelisten gjenga en litt forkortet utgave over flere nummer.

En kommer tilbake til denne oversiktsartikkelen nå på grunn av at Newsweek i siste nummer har en tre siders artikkel som heter: ”An European Sahara?” og skildrer de katastrofer som nå brer seg i Syd-Europa og skriver:

”at det er tungt å innse den apokalyptiske fremtid for Syd-Europa, hvor det nesten ser ut som ørkenen Sahara strekker seg tvers over Middelhavet”. De avslutter slik: ”Midt i blant en hurtig stigende temperatur, skogbrannene og gresshoppesvermer, kan du neste føle den varme pusten av Sahara når den sier til det sydlige Europa, ”Du er min.”

Dramatisk skrevet - ja vel - men meget realistisk og det er bare trist å måtte slå fast at det var en slik utvikling man antydet i det man skrev i artikkelen du finner under - spesielt i avsnittene 9 og 10 – men også i den generelle forståelsen som artikkelen peker på. Les denne artikkelen nå – så kommer vi grundigere igjen på utviklingen i Syd-Europa og hva det evt. kan bety for Europa og Norden i den videre utvikling.  Man minner om at dette dreier seg om den helt grunnleggende produksjon av mat, råstoffer og miljø. J.H.

 

Flom, tørke et globalt fenomen?

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, 16.08.2002

Fra kontinent til kontinent kommer alarmerende meldinger om flom og tørke. Tidligere har jeg skrevet en rekke artikler både om flom/ tørke i Kina og Etiopia med dekning i faglitteratur som standardverket om matjorda i verden, ("Topsoil and civilization" Carter and Dale, University of Oklahoma Press USA - Matjorda og sivilisasjonene), min fars skildring av avskogingen i Manchuria (1938), hva det førte til og fører til i dag - og mine egne opplevelser i Etiopia i 1974-75. Avskogingen av store fjell og landområder er grunnleggende viktig for flom- tørkeproblematikken - for skogene senker albedoen (utstrålingen av varme) fra jorda, lager en kjøligere overflate som gjør at skyene kondenserer tidligere og slipper regnet mer finfordelt over landskapet. Dessuten "hopper" vannet på skogene innover i landet, og skogene med sine store rotsystemer fanger opp regnvannet og holder på vannet i lengre tid. Samtidig som de altså bruker vannet i sin fotosyntese, fordamper det vann videre innover i landskapet og jordsmonnet gir vannet saktere fra seg På denne måten får man en vannhusholdning som tjener livet. Derfor kan man godt underskrive ordet: "Uten skog, intet liv". Brytes dette kretsløpet av vannet fra havet, skyene og innover landet - skjer dramatiske ting.

 

Fordeling av nedbør

Jeg fikk en underlig påminnelse om dette av en meteorolog i Addis Abeba i 1975. Han fortalte meg at etter deres målinger var det ikke kommet mindre regn over Etiopia i de harde tørkeårene, men regnet var så mye dårligere fordelt. Der det var lite fra før - ble det enda mindre og tørke. Og der det var mye fra før, i de vanligste og store nedslagsområdene, var det blitt mye mer nedbør og flom. Det fortalte meg igjen noe vesentlig om skogens fundamentale betydning. De tørre områdene i Etiopia var nettopp de lavereliggende planene med nomadekulturer hvor man hogg, beitet og brente for å skaffe seg mer beiter. Til slutt brøt vegetasjonen sammen og albedoen økte - og skyene måtte høyere opp og lengre inn i landet - nettopp til de nedbørsrike områdene for å kjøles ned og deretter slippe regnet. Der fikk vi flom, etter hvert kjempeflommer bl.a. ned mot Somalia.

 

Kina

Tilsvarende bilde ser en Kina - hvor det har pågått i hundreder av år. Far skrev i 1938 to store artikler om kinesernes nedhogging av de store skogene i Manchuria.

De hogg alt inntil ca. 1 mil på hver side av elver som det kunne fløtes i - og svidde av viddene. Flommene lot ikke vente på seg og kommer igjen og igjen. Erosjonsmateriale fra de avskogede landarealer feies ned i elvene og skylles med elvevannet til det når de mer rolige og brede partier av elevene og bunnfeller. Elvebunnen bygger seg opp (p.g.a. sedimentasjon) og folk bygger stadig høyere diker - og til slutt ligger elvebunnene høyere enn landskapene rundt. Når da dikene brister under storflom - er katastrofene et faktum. En elv heter "Den gule flod" p.g.a. gul løssjord innefra ørkenområder. Og "Tårenes flod" når dikene brister.

Videre sydover finner vi India med de samme problemene, flom og tørke og et ødelagt fjellmassiv bak: Himalayas store erosjonsmasser er avsatt utover i havet hvor folk etter hvert har etablert seg - og selvsagt går folk, avlinger og husdyr tapt når flommene kommer.

 

Nord Amerika

Går vi til Nord-Amerika ser en noe av det samme bildet. Rundt de store sjøene stiger vannet og erosjon mot breddene tiltar kraftig. Tørken på slettelandet synes å komme stadig oftere - ikke minst i viktige korn-områder. I Salt lake - har vannet steget slik at jernbanelinjen som går gjennom området har de måttet løfte flere meter. Dette er ikke noe hyggelig bilde - når en tenker over at USA er den store kornleverandør - til ca. 100 nasjoner, selve "gullstandarden" i den menneskelige, biologiske verden. For få år tilbake hadde vi en kjempeflom i elvene Mississippi og Missouri - kjempeelver som - så vidt jeg husker - har nedslagsfelt fra ca. 40% av USA.
(Interesserte vises til "Topsoil and civilization". Her får du de store og lange historiske perspektiver som disse sakene må forståes innenfor. Boken fås ved Norges Landbrukhøgskoles bokutsalg på Ås, 64 94 98 66.)

 

Europa

Går vi så til Europa avtegner noe av det samme bildet seg også der. Og vi har langt mindre grunn til å drive som "jordens vandaler" i. o. m. vår velstand og suverene klima som er mye mindre sårbart enn de områdene jeg til nå har omtalt. I tillegg til avskogingen i Alpene og ellers - er landskapene asfaltert, diker bygges langs elvene, sump- og myrområder grøftes. Og folk fortsetter å bygge byer og tettsteder utover matproduktive områder langs elvene. Gardene lå selvsagt der fra gammelt av, så fortsetter man å bygge der det er miljø, lett og billig å grave osv. Vi ser noe av det samme i norske daler. Store bebyggelser vokser fram i områder som elvene alltid har inntatt når naturkreftene setter inn, krefter ingen temmer. Spesielt ille blir det når de store klimaforandringene setter inn. Hvorfor man ikke koster på litt mer og bygger oppover i åssidene som er sikrere og har bedre klima - er uforståelig. Om landbruksarealer og avlinger fra tid til annen går tapt - blir ikke det den helt store katastrofe - selv om det er ille nok.

 

Afrika

Tar man så for seg Afrika - et enormt kontinent - som skal være ca. 700 mil på tvers - så startet avskogingen der rundt 800 f.Kr. under romernes ekspansjon. Senere har det bare gått galt rundt Middelhavet og sydover - og nå også nordover. Og dette i et område som får en enorm innstråling under ekvator - og siden det er avskoget - blir voldsomme energimengder returnert til luften og en vil tro øker de store luftstrømmer som stiger opp og vender rundt 20 grader nordlig og sydlig bredde. Sahara må også bidra med store energimengder. CO2 effekten gjør ikke saken bedre - og samlet sett vil en tro at fordampingen fra havene øker med den økende oppvarmingen. Det vil skape mer regn som må ned. Så kommer det an på hvor det kommer ned og hvor konsentrert? Det man undres på nå - er om avskogingen og misbruket av arealene er kommet så langt at man virkelig begynner å forandre de kontinentale tørke og nedbørsbildene. Jeg har ikke noe tall for det - men samtidigheten av dette kan peke i den retning. Man synes å ane et bilde som ikke er så ulikt Etiopia - tørke i fra før i tørre områder - og enorm nedbør over de gamle nedslagsfelter. Flommen er et faktum. Man burde se alvorlig på om - spesielt avskogingen av Afrika - med sine kolossale vidder og varme - kan ha slike katastrofale konsekvenser.

 

Føre var prinsippet og skogreising

Skal man bruke et "føre var" prinsipp burde det tilsi, at man snarest mulig begynte å reskoge store områder av verden. Det ville også være godt for å binde CO2 som bl.a. Norge er en stor produsent av. Det er en stor oppgave, men ikke uoverkommelig om en forstår alvoret og virkelig vil prioritere noe annet enn grådighet og kriger. Ikke minst det siste har dessverre slukt enorme ressurser. Under Gulfkrigen i 1991 ble det antydet at det gikk med 3 milliarder dollar pr. dag - og det ble skrevet at om man hadde hatt beløpet fra en dags krigføring ville en kommet langt i gjenreisning av skogene i Nord-Afrika. Arealene der - hadde for hundreder av år siden stor nåletrær- og kastanjeskoger og store vanningsanlegg som gjenfinnes under ørkensanden langt nede i Sahara. De kan reskoges om man vil.

 

Israel planter skog

Men nordøst for ørkenstatene i Afrika i bunnen av Middelhavet i Israel - skjer det store ting som gir håp for verden. Men før jødene slipper til, vil verden i økende grad få kjenne den bibelske sannhet - at ”når mennesket reiser seg mot Gud, reiser Gud skaperverket mot mennesket”. Vi kan lese om det i Moses og Arons kamp

 

med Farao - og det gjentar seg i Johannes Åpenbaring. Gud gjør det imidlertid med slik suveren kløkt at vi har oss selv og vår egen grådighet å takke for katastrofene som rammer oss - når vi ikke vil høre på Hans vilje og tanker om skaperverket og øves i å tenke dem og praktisere. Gamle Testamentet (GT) er forresten full av anvisninger for hvordan man skal stelle seg med naturen - men vi er blitt så overåndelige at det meste aldri nevnes.

I flg. faglitteraturen er det bare et land i verden som har klart å snu denne uhyre negative utviklingen: Israel. Resten av landene har gjennom hundreårene rasert sin matjord og sine skoger. Israel ble laget til sump og ørken av hedningefolkene. Men jødene har med basis i troen på og bekjennelsen til den ène (monoteistiske) Skaper - startet gjenreisningen av landet. Denne trosbasis gir dem en unik forståelse av skaperverket og det å være hus- forvaltere - i et skaperverk som henger sammen og skal forvaltes med ansvar for Gud og nesten. Dette danner den religiøse og tankemessige basis for deres unike økologi og økonomi. (Eucos = hus, økonomi- av nemeini = forvalte. Økologi og økonomi stammer begge fra euccos - og det tilsier at naturforvaltning og økonomi henger nøye sammen) Det frydet mitt hjerte og ga meg herlige visjoner da jeg i 1985 fikk et stipend av min fagforening og ble guidet gjennom Negevørkenen av dyktige folk fra Landbruksdep. i Israel. Jødene og GT har sågar en egen pakt med Gud om trærne og klare lover: - om treets alder før du kunne høste av det, - i krig er det forbudt å ødelegge frukttrærne, - hvert syvende år skal landet og trærne hvile,- osv. Jeg sitter her med en liten merkelig bok skrevet av YAÀKOV KIRSCHEN som heter "TREES" . . . "The Green Testament" som i bilder og tekst forteller om jødenes grunnleggende tenkning om trær og land. Derfor har de også maktet å plante 230 millioner trær i dette lille landet sitt - og ekspanderer stadig lengre nedover i Negev. Et under!

Jeg er ikke i tvil. Den dagen verden slipper jødene til med sin fabelaktige kunnskap og erfaring om naturforvaltning fra Genesaret til Sinai som dekker flere naturområder og 5 klimasoner, da legges et fundamentalt grunnlag for Fredsriket. Når så lov utgår fra Jerusalem og Fredsfyrsten selv dømmer mellom folkene - er naturgrunnlaget for menneskelivet og den sanne RETT på plass igjen - og freden vil vare i 1000 år. Vi har fått tilbake den sanne agrarkultur som skildres i GT om fredsriket.

En prof. i England sa for en tid tilbake, at vi kan leve i en rekke - etterkulturer, men vi kom aldri til å leve i en etter agrikulturell kultur. Skaperverket og dets avkastning vil alltid være den materielle og miljømessige basis for menneskelivet. Fotosyntesen i hav, jordbruksareal, beiter og skog gir oss alt av mat og råstoffer, samt miljø, vann og surstoff!