Fagfolk med personlighet eller bare- ?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no12.09.05

 

Jeg har all mulig sans for folk som har orden og disiplin til å gjøre sitt arbeid korrekt og effektivt. M.a.o. gode fagfolk som kan sine ting. Det er ikke godt å bli utsatt for en kirurg som ikke kan sin anatomi og fysiologi når han skal skjære i deg og ta ut for eks en blindtarm. P.d.a.s. kan vi tenke oss en glimrende 100 meter sprinter som løper på tvers av banen når startskuddet går. Han er ubrukelig. Og slik opplever en stadig flere eksperter som innenfor eller utenfor sine fagområder gjør de mest håpløse ting for seg selv og andre.

Dessverre har de en tendens til å bli regnet som toppfolk også langt utenfor sitt fagområde – noe som langt fra er sikkert at stemmer. Og verre blir det til større ansvar i samfunn og menighet de har. Det er ganske typisk at etter krigen var det mye lekfolk på Stortinget og de styrte godt i gjenreisning av landet. Nå har vi en masse akademikere med masse ressurser – men aldri har man funnet på flere vanvittig ting som ikke skaper et samfunn med fremtidig bærekraft.

 

Høyesterettsadvokat Alf Nordhus formulerte seg slik i retten når han overhørte eksperter som uttalte seg: ”En ekspert er en mann som ikke tar feil i den minste detalj – på sin flukt uti de store villfarelser”. Da går det galt både for dem og oss andre som er avhengige av dem. Ille blir det i samfunnet, men enda verre blir det når kristne organisasjoner dyrker fagfolkene slik at de snart ikke spør etter personligheten, hvilken vei han går på og hvilke mål han går mot. De nøyer seg ofte bare med å forsikre seg om at man har fått tak i en dyktig fagmann – teolog, jurist, økonom eller lignende – og klarer seg med det, mens det kan ende opp med at denne ”dyktigheten” kommer på innsiden og motarbeider målene til nasjonen eller institusjonen av alle krefter. Jeg minnes vår gamle heimesekretær Hunnestad klaget i Dagen over det som hadde skjedd i N.L.M. med tilsettelsen av en rekke teologer som man trodde ville være lojale mot misjonen for misjonens skyld. Men det skjedde ikke. Hjertets tanker brøt fram nøyaktig som Skriften sier det. Og vi ser jo resultatet i dag på en rekke områder. De som skulle være ”sannhetens støtter og grunnvoll” har meldt seg blant rivningsmannskapene med all sin ”dyktighet.” Og ekspertisen samler makten og sentraliserer avgjørelsene slik at folket og lekmannsvett mer og mer avvikles – og mitt tips er at dette ender med forferdelse. Et ekspert- tyranni med en sentralstyrt rådmannsstruktur hvor folkestyret går under – er dømt til undergang.

 

Jeg husker også et arbeid jeg selv var med og planla i Mali. Da vi vel var ferdig – dukket det opp en representant fra Det Lutherske Verdensforbund, og i samtalens løp spurte han hva slags folk vi skulle ha med oss i utviklingsprosjektet. Jeg antydet da at det viktigste var å få med solide kristne. Og sjelden har jeg opplevd en mer oppgitt og lattermild reaksjon over en som ikke prioriterte fagfolk. Han var tydeligvis ikke i stand til å forstå at ”Herrens velsignelse” er sentral, dessuten er de feil en noe famlende fagmann – men god kristen - måtte gjøre i sitt arbeid – langt mindre farlig enn en dyktig fagmann på feil kurs. Dessuten kan en mer generelt utbygd personlighet være bedre i stand til å tilpasse prosjektet og arbeidet til de folkene man skal tjene – ikke styre og overstyre.

 

Fenomenet er velkjent i historien. Bl.a. har Holberg observert det når han skriver om denne lett hovmodige Erasmus Montanus – som egentlig het Rasmus Berg – men som omgjort til latin altså kalte seg Montanus. Og denne karen mobbet sin kjære mor – som han skulle hedre - med sin halsbrekkende logikk og retorikk inntil en militær kom og trakk han inn i militærtjeneste og ned på jorden igjen. ”Fint skal det være om halve enden er bar.”

 

Falkberget opplevde jobbetiden da hovmodet ga seg utslag på andre måter som hos en Bør Børsson. Merk navnet – mammons trelldom og børsen! Hovmodet vokser hos eksperter med lite av personlighetens innhold – og fører til slutt på de totale avveier som er legio. Eller som Skriften sier det når den hevder at enhver vei synes rett i mannens egne øyne – i motsetning til den ydmyke som finner nåde og den rette veien mellom avveiene.

 

Men vi ser det igjen og igjen at det de brede lag av folket kaller ”bondevett” eller britene kaller ”the common cense” – blir ledd av av mang en professor med både en og to doktorgrader. De påkaller gjerne andre folks soleklare respekt for deres innsikt og dyktighet om synspunktene er aldri så gale. Det er blitt meg fortalt at britene fremdeles er så fornuftige at deres Utenriksdep. med faste mellomrom tar inn godt opplyste lekfolk til samtaler i U.D. for å sikre seg mot ekspertenes ”blindhet” som er livsfarlig for en nasjon.

Andre har fortalt om en professor som i møte med slikt bondevett noe oppgitt ytret seg på følgende måte: ”De vet ikke så mye, men det de vet, vet de så forferdelig godt.” At det var dette lekfolket og bondevettet som skapte Velstands-Norge i det nittende århundre – synes man å glemme. Lekfolket som flyttet makten fra et undertrykkende snobbeskap av embetsmenn og presteskap til folket i frie valg på rettens grunn - skapte det Norge vi i dag kan frydes ved. Ikke minst Bondetinget av 1833 på skuldrene av Haugefolket og med spenntak i Grunnloven skapte en fantastisk utvikling.

 

På slutten av dette frigjøringsverket stod det også frem en underlig og dyptloddende mann som hadde observert det meste av det vi nå har snakket om. Han het Jørgen Løvland og var tydeligvis en stor begavelse, noe prosten på Evje merket seg og ville ha han på 4 års latinskole i Kristiansand. Han reiste dit som 14-15 åring og snakket med rektor, men kom hjem til sin far og sa at dette kunne han ikke kaste bort tida på. Senere skrev han følgende til sin yngste bror Anders:

”I denne Vaande av Uklaarnad og ”Længsel over de høie Fjelde” (Bjørnson) hev so mang ein  Bondegut tydd til aastudeere”. Der var næring fyr den ideale Aand, trudde han, og so – fekk han Steina for Braud. ”At studere” hjaa okk her i landet, det er aa bli inekserad og uptemde i Latinskulens tjurre brukføre Embætsmenn,- og some av dei beste gange under. Du ser, dei fleste er pent upplærde og kan tala og snu seg etter Reglan so fint som ein linedansar paa ei Line. So hev dei dertil ein Fagkunnskap i Theologi, Rettsvæsen osv. som er dei til Nytte på same maate som Kjenskapen til Øks og Høvl for ein Snidkar. – Men sjella treffer du ein av deim, som hev nokot aa segje ut av sitt indre Liv til Hugnad fyr seg sjave og Rettleiing fyr andre. Nokor innvendes Klaarnad hev dei `kj vunnet: tidt er nettupp det djupaste i dei vorte kvæld unde alt det Utvortes. Eg kjenner dei; dei er som støypt i ei Form, alle i hop. Men Undtagelser finst det, det er sant, - -”

Men mange gilde gutar gjekk under; dei tolde `kje al den Steinmaten; dei hadde for fin Maga til det.” Han drøfter  litt Vinje og fortsetter: ”Nei du! – det er liten Frigjering fyr Aanden i den noverande ”Dannelse” - -”. Han avslutter med at dette ikke er et hat mot det bestaaende men noen ord til rettleiing for en yngre bror. (uthv. av forf.) Som overskrift kan en godt sette det som stod i V.L. engang: ”den som anser seg ferdig utdannet – er ikke utdannet, men ferdig”. Hans ord fra guttedagene var: ”Les og vex” – som han ca. 12 år gammel skar inn på buveggen inne på Myrstølsmyra i byttet med Høgetveit

J.Løvland var altså i hovedsak det en kan kalle en autodidakt – altså selvlærd – så intet Universitet kan skryte med hans navn – kanskje også en av grunnene til glemsel?

 

Løvlands syn på utdannelse minner meg sterkt om synet til en av britenes største statsmenn: sir Winston Churchill. Han var intet skolelys, men var dyktig i det som interesserte han. Etter krigen ble han tildelt en rekke æresdoktorgrader av Universiteter som ville ære han. I en slik anledning sier han: ”Det har forundret meg gjennom et langt liv å se hvor mange flere doktorgrader jeg har mottatt enn eksamener jeg har passert.” Han skrev også et annet sted at de statsmenn som var av noen størrelse i England, så med den største ulyst tilbake på sin utdannelsestid.

 

Det minner meg også om den kreative, selvstendige Bjørnson som skrev ”Jeg gikk på en liden meget pyntelig skole, på hvilken både kirke og stat kunne stole. Vi måtte gå der, til vi ble store, Jeg gikk der også, - men leste Snorre.” Sånt blir det: ”Ja, vi elsker av – ” og nasjonalsinn. Samme tankene som hos Løvland, og du finner det også igjen i diktene til Olav Aukrust i diktet: ”I Byen” hvor han blant annet skildrer en landsgutt som møtte skole og byen med dette resultatet: ”Strøymde ungdom frisk. Sat i skulom, skein som runnen – åker, ventande på regn. Snart var åker`n turr og brunnen, Bleik laut so mang ein tegn. – Fekk dei kveiken frå vår eigen – gamle visdomsbrunn: fagert voks dei då og blømde frå vår djupe grunn.- Ser dei kjem ved nyttårsleite Slitne att frå aust og vest: Onnor ånd og anna beite – Samanheng og sevje brest. - Bonden han som merga landet” ble glemt og sammen med dem ”Fedrearven dyr, Folkemålet, folkevisa. Alt som norsk og Norigs er” . Slik gikk det ikke med Jørgen Løvland - han avviste det allerede som 14 åring. Han nærte seg av Bibel, naturen, Snorre og målet.

Underlig hvor dypt disse folkene tenkte. Moderne pedagoger har sannelig mye å lære av dem. De som utdanner de store skarer av norsk ungdom i dag – akademisk ungdom som burde kunne bli selvstedige personligheter med tyngde og bærekraft for seg selv, sin familie og nasjonens fremtid, men hva ser vi av bøllestreker fra russetiden og videre oppover. Erasmusser ”Nei du! – det er liten Frigjering fyr Aanden i den noverande ”Dannelseja,-og some av dei beste gange under.” Det fantes mange mennesker med gode konvergente utrustninger som kunne dette med å absorbere og reprodusere store kunnskapsmasser – store ånder var de ikke just – men de kunne sluppet å gå under som mennesker til stor skade for seg selv og andre om de hadde blitt tatt vare på med den rette oppdragelse og kunnskap.

Og de divergente evneressurser ble sakte men sikkert sortert ut og undertrykt – de sterke og selvstendige evneressurser som nektet å la seg inneksersere til egen og andres undergang, men de fikk det ikke greitt i dagens Norge med så mange oppskrytte skoleflinke Erasmusser. De som hadde slurpet i seg ideologier – ødeleggende tankebygninger – og levert dem tilbake til rektor og fått S og meget bra – og den stilling han burde ha – mens en Churchill aller nådigst fikk redde folket i nødens stund i 2. v.krig, en Løvland ble hundset av pengemannen Knudsen og så glemt osv. osv. 

Fagfolkene og pengemakerne tok mer og mer over – selv om det rike og gode liv var så mye mye mer! Et liv sammen  med Skaperen og hans vidunderlige verk godt forvaltet av sjelelig- og åndelig vel utrustede forvaltere til ære for Gud og til gavn for ens medmennesker  på vår felles vandring mot  Skaperens evighet. Det var vi skapt og innbudt til - ikke inneksersering mot noen små jordiske mål som en eller annen tankebygger hadde reist for oss som vårt evighets fengsel.

Vi trenger mange fagfolk – men det må være med personlighet som tenker vidt og langt – ikke kort og trangt og som ikke anser seg ferdig utdannet – når de er ferdig med studiene.