Enhet med Rom, eller frelse fra fortapelsen?

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no

I lang tid har det foregått en sakte men sikker bevegelse i teologiske kretser for en gjenforening til flere konfesjoner og med Rom. Vi i AKF har sett farene og advart mot den ved flere anledninger, ikke minst på våre seminarer hvor prof. Carl Fr. Wisløff ga grundige utredninger.

Men vi har også våre hefter av Stein Henriksen "Går den norske kirke mot Rom" og "Kampen om rettferdiggjørelsen og Leuenberg Konkordien" som har en god oppsummering om hva som foregår. Tilnærmingen skjer både på det læremessige, i institusjonene og på det organisatoriske plan. Og det får katastrofale følger når våre søyler av Ånd, Guds lære undergraves i "Det norske hus". Både sjelenes frelse, menighetene og vårt samfunn trues av sammenbrudd.

Vi fått både "Avtale om rettferdiggjørelsen" (nov. 1999) som avvikler selve diamanten i vårt protestantiske læregrunnlag: "Frelst av nåde ved tro på nåden alene i Ordet alene". Vi har fått Poorvo-erklæringen, Leuenberg Konkordien sep.1971 og en rekke økumeniske aktiviteter som drar i samme retning. Bibelen - 1978-oversettelsen - er også oversatt slik at den "stort sett stemmer over ens med den katolske Vulgata-Bibelen" sier filologen Indregaard og antyder at den vil ligge til grunn for den kommende økumeniske Superkirken, Og fordi grunnskadene har skjedd øker farten på alle plan.

Aftenposten melder 25.10. d.å. følgende om vår sentrale læreinstitusjon både for DNK og misjonsorg.: "En arbeidsgruppe ved MF åpner for at å ansette både katolikker og pinsevenner som professorer." Og de fortsetter: "Lærerrådet har allerede gitt sin tilslutning til utredningen som også er fremlagt for både styre og forstanderskap.

Ingen har hatt innvendinger til innholdet." Etter min mening bør kristenfolket nå passe seg for å lytte til de fleste yngre teologer som kommer fra MF. Etter Skriften skal man ikke tåle vranglære, men vise den fra seg. I denne sammenhengen undrer en seg over at det er så taust om saken i kristne kretser! Nå forlater man bekjennelsesbasis både for kirke og samfunn!

For noen mnd. siden tillot jeg meg å skrive om "erkebiskop" Wagle til Nidaros som nå var blitt preses i DNK. Bakgrunnen var at ledelsen av bispekollegiet ved Stålsetts tilsettelse ble overlatt til Bondevik, og neste etappe var Nidaros. Da ante man en "smart" manøver i all stillhet for å legge til rette for nok et trekk på veien tilbake til Rom. Paven hadde jo besøkt Trondheim under biskop Bremer i 1989 og deltatt i felles gudstjeneste! Og signalene lot ikke vente lenge på seg. Adresseavisa forteller 28.10. d.å. "Paven tar i mot Wagle.

Biskop Wagle blir den første biskop i Nidaros etter reformasjonen (ca. 850 år) som får privat audiens hos paven." (Som bekjent flyktet biskop O. Ingebriktson fra Steinvikodden med to fullastede skip med kirkesølv etter reformasjonen. Nå pusser man opp erkebispegården i Trondheim for fullt!) Adressa forteller videre at det store skal skje 16. nov. sammen med sine 11 proster. Han forteller at "pavens åndelige kraft gjorde et sterkt inntrykk på meg" forrige gang i Trondheim. "

Wagle legger også sterk vekt på den økumeniske siden ved de norske teologenes visitt i Vatikanet. I Trondheim fikk arbeidet for tilnærming en viktig impuls gjennom pavebesøket, og disse bestrebelsene er markert ved flere anledninger. I Vatikanet skal Wagle og hans kolleger ha et møte med kardinal Walter Kasper, leder for det pavelige råd til fremme av kristen enhet, som er det fremste organ for økumenisk arbeid fra katolsk side.

"Man skal arbeide med tanker om et "økende samarbeid mellom kirkene i Europa - og fra katolsk side vil det bli "stor oppmerksomhet under generalforsamlingen for KEK - Konferanse for europeiske kirker - som arrangeres i Trondheim i juni med tusen deltagere fra 126 medlemskirker, fortsetter Wagle."

Bremer uttaler at Wagles besøk er "et viktig skritt i riktig retning mot større åpenhet mellom kirkesamfunnene." Den katolske kirkes vranglære er like massiv i dag som den alltid har vært - og en sann Jesu Kristi kirke manes til å holde fast ved den sunne og sanne lære og vise fra seg vranglæren. Noen annet vil altså få uhyggelige følger for oss! Skal Norge nok en gang måtte reddes av lekmenn som H.N. Hauge (Norges Luther), en Ludvig Hope og de mange andre trofaste Kristus-vitner gjennom kamp og lidelse - eller skal man besinne seg i tide?