I over 30 år har jeg arbeidet som avdelingsleder og jordbrukssjef i Nedre Setesdal og kommet nært inn på livet av rovdyrforvaltninga både i offentlige sentral høringer, årlige høringer, annen saksbehandling og nærkontakt med bønder som får ødelagt sitt næringsgrunnlag og livsmiljø. Dette uten at mange synes å plages særlig av deres ulykke.
De siste 10-15 årene har rovdyrplagene tiltatt og man har undret seg mer og mer hvorfor man fra vernernes side oppviser et nærmest religiøst engasjement med minimalt helhetssyn? Og enda merkeligere er at det er lite eller ikke noen fornuftige argumenter verken av verneverdi, sosialt- eller andre verdier og på annen måte - bak deres engasjement. Man nevner raskt:
- Rovdyrøkningen vil i flg. biologen Ingløg (Nordisk Råds pris for utredning om norsk beitekultur) - føre til en dramatisk nedgang i det biologiske mangfold i innmark og utmark p.g.a. at beitekulturen holder opp en rekke av disse artene i flora og delvis fauna. Dette i strak motsetning til de fire rovdyrene - hvorav de fleste ikke er truet. De har overlevd til nå!
- I flg. tidligere ekspedisjonssjef Lyche er Norge ikke pålagt av Bernkonvensjonen å opprettholde en dyreart (ulven) som vi ikke hadde da denne konvensjonen ble underskrevet.
- Rovdyrene ødelegger bosetting og næring over store deler av Norge - noe som igjen reduserer sauekjøttproduksjonen (står for 15% av vårt beste kjøtt) samt fører i økende grad til gjengroing av kulturlandskapet. Ljåen og dyremulen har skapt kulturlandskapet og det vil være umulig å opprettholde det uten. Turistnæringen har allerede fått merke det.
- Man synes helt følelseskald overfor de menneskene som blir prisgitt disse plager både mot sitt daglige arbeid, sin næring og sitt bomiljø for seg selv, ektefelle og barn. Et miljø som etterhvert blir direkte livstruende. Man undres hva slags mennesker man har å gjøre med? At flere av rovdyrene er direkte farlig for mennesker og dyr går direkte fra av betegnelsen "rov" og er bekreftet av nyere og eldre historie. Hvorfor han man båndtvang på hunder? Den behandling som Arbeidsrapport nr. 35 om "ulvens betende" fra Russland (oversatt av den svenske forsker Pålson) - fikk av Miljøvern-departementet i sin tid - etterlater stor undring om hva som egentlig skjer i Norge m.h.p. hensikten med norsk rovdyrforvaltning.
- Ulven som finnes i skogen i Norden har Uppsala Universitet bevist med DNA-analyser, at stammer fra den russiske populasjon på fra 50 til 70 000 dyr. Stammen er overhode ikke utryddingstruet, og den gamle norske stamme er utdødd for mange år siden.
- Hvorfor ser man ikke helheten i denne rovdyrpolitikken - hva den gjør med rettssamfunnet og Distrikts-Norge og den fremtidige norske bærekraft i tilfelle ufred og en befolkning med motstand mot nasjonal oppløsning (les EU m.m.)? Eller er det nettopp det man ser - men ønsker noe annet?
- Når de verdiskapende arealene ikke lenger nyttes til verdiskapning - kan man lett si at de brukes jo ikke likevel - så da må andre - deriblant staten og de store folkegruppers interesser overta forvaltningen av dem til sine formål for en rimelig penge om erstatning i det hele tatt. For øvrig helt i strid med Grunnlovens §§ 2 og 105. Da har vi i tilfelle et annet Norge uten den grunnleg-gende menneskerett. Tidligere statsråds Løchens antydninger om en totalitær utvikling er interessant i denne sammenheng.
- Man er alarmert av det menneskesynet som bryter fram i lovgivning og forvaltning hvor fremtredende tjenestemenn uttaler at "Mennesket er det femte rovdyr". Vi har interessant litteratur som omtaler denne type mennesker og deres menneskesyn som klart tenderer mot det totalitære med liten sans for folket, vårt folkestyre og mindretallets RETT. Rammene og utbyggingen rundt forvaltningen av norsk utmark peker også i samme retning. Derfor spør jeg - foreligger det en skjult agenda i rovdyrpolitikken? Jeg ser dessverre andre samfunnsområder som synes å gå samme veien, men det får bli en neste runde.
Uansett er vårt norske folkestyrte rettssamfunn tuftet på Grunnloven verd mange slag!