Pressen - den fjerde statsmakt?

BBC og Parlamentet i kamp

Av Jørgen Høgetveit

Pressen og andre media utøver en særdeles sterk makt over sinnene og tankene i vår tid. De er heller ikke snauere enn at de utnevner seg selv til den "fjerde statsmakt" - med klar hentydning til de andre tre statsmakter (den lovgivende-, dømmende- og utøvende makt) som utgår fra folket i frie valg. Slik er maktfordelingen sikret gjennom konstituerende lover - og tre statsmakter som sikrer det fri og velordnede samfunn for landets innbyggere.

I strak motsetning til dette har vi altså pressa med sin selvetablerte makt uten folkets styre av deres virksomhet - på annen måte enn at en kan la være å kjøpe og bruke dem. Endatil deres "egen domstol" har de laget seg - "Pressens faglige utvalg" - som vurderer om noen av presseorganene har gått for langt og trenger en påtale. Sitt eget regelverk har de også laget: "Vær varsom plakaten". Og solide "sugerør" har de ned i statskassen ved pressestøtten. De reagerer voldsomt når noen toppolitikere våger seg til for eks. å foreslå at man kunne trenge en folkets "ombudsmann" for pressen - oppnevnt av Stortinget - folket som de sier seg å tjene. Veldokumentert er det også at av disse "informanter" er over 70% venstrevridde journalister. Svenskene skrev om det for mange år siden i boken "Media-Venstre" som jeg enda har i mine hyller. Norge er dessverre i en tilsvarende situasjon. Og de bruker sin makt både i nyhetsformidling, kommentarer, og med hensyn til leserinnlegg som de korter ned, nekter på satt osv. Men de får sin lærepenger fra tid til annen!

Verdens viktigste mediabedrift og staten

Men nå slår denne bastion av en "fjerde statsmakt" sprekker. Den har tørnet sammen med statens eget maktapparat i England. "Verdens mest respekterte medieinstitusjon, BBC, og dens journalistiske sjel; troverdigheten" (FV 2.2.-04) fikk et sammenstøt med folkets sanne maktapparat Parlamentet og stasminister Tony Blair - i denne nå så meget omtalte Kelly-/Irak- saken. "Huttonkommisjonen som har gransket forholdene omkring en våpeneksperts selvmord etter å ha lekket informasjon til en BBC-journalist - som igjen brukte informasjonen til å beskylde regjering og statsminister for å ha spritet opp en rapport for å rettferdiggjøre et angrep på Irak." (FV. 2.2.-04.) Statsminister Blair i spissen for Vesten - kanskje verdens eldste parlament - protesterte heftig - og dermed smalt disse to store, historiske giganter sammen - noe som endte med at den høyt respekterte lord Hutton fikk i oppdrag å granske hvem som snakket sant. Det endte med at statsminster Tony Blair gikk helt renvasket ut av striden, mens mediagiganten BBC lå igjen på valplassen med store skader og slikket sine sår. Trist - hvis du spør meg - for BBC - har til alle tider - både mens jeg var i Afrika og her hjemme - syntes å være en sikker og god nyhetskilde. Men når de begynner å slurve og noen i rekkene etter hvert synes å etablerer seg som "mediapolitikere" - da går det galt og det er bare trist. For vi trenger og er helt avhengig av god faktainformasjon og solide, fyldig kommentarer, men vi er aldeles ikke tjent med at "den fjerde statsmakt" etablerer seg som en egen ikke folkevalgt statsmakt, som en "stat i staten".

Sluttresultatet for BBC - ble at etter den knusende kritikken de fikk av Hutton-kommisjonen - trakk styreformannen seg og den ansvarlige generaldirektøren - og BBC måtte samtidig gi en uforbeholden unnskyldning til de som skal ha makta: de folkevalgte. En solid lærepenge - om de er i stand til å lære av den da?

Pressa på andre siden av Kanalen!

Men på den andre siden av Kanalen, nærmere bestemt i Frankrike - er det ikke særlig bedre. I Fædrelandsvennen 22. januar -04 står det med store overskrifter: "Franske aviser misbrukte Irak-krigen." De skriver: "En kombinasjon av antiamerikanisme, lengsel etter fransk storhet og å legge seg flat for den arabiske verden, fikk under Irak krigen Frankrikes fem store riksdekkende aviser til å se stort på virkeligheten på slagmarken - i stedet for å skrive om den krigen de hadde håpet på. En krig med USA i rollen som taper. - - Det hersket så stor frustrasjon og bitterhet over at det ikke lykkes Frankrike å stoppe USA og Storbritannia at hver eneste negativ hendelse for koalisjonen ble blåst ut av proporsjoner. Krigen ble skildret med ord om Vietnam, blitzkrig og Stalingrad. For franskmenn som bare fulgte krigen i avisene, må det ha vært umulig å forstå hvordan amerikanerne plutselig kunne vinne etter en endeløs rekke av nederlag, konstaterer Alain Hertogh i sin analyserende bok om saken.: "La Guerre à Outrances (overdrivelsenes krig) Denne bygger "på analyser av alle artiklene (2700 artikler) om krigen i fem store franske aviser i tre krigsuker. Fra 20. mars til Bagdas fall 10. april." De gjorde seg alle skyld i "vinklinger av stoffet og fortielser"

I flg. FV fikk forfatteren sparken fra sitt arbeid på internettsiden i La Croixs fordi boka kunne skade avisen het det! Denne karen sier - i flg. FV : "Vi kritiserer ofte TV og alle andre, men nesten aldri oss selv. Det er ille. For pressens eneste aktivum er dens troverdighet. Den står på spill , hvis man i en så viktig sak som en Irak-krig forteller leserne hva som helst."

"Journalisten formådde ikke å holde avstand til begivenhetene. De spilte på nostalgi over Frankrike som tidligere stormakt, og de diaboliserte Georg W. Bush og Tony Blair. - - -

Bush ble fremstilt som en religiøs galning." Journalistene blir omtalt for å "spille orakelets rolle og fremsette tallrike gjetninger." Mesteparten - ca. 75% - av artiklene ble mekket sammen i Paris eller Washington - selv om man hadde folk i marka - men de brukte man ikke fordi "han ikke kunne rapportere om noen motstand på landjorda bortsett fra en sandstorm."

Heller ikke disse synes å ha lært noe av sine fastlåste holdninger som omskriver virkeligheten etter eget hode. Mange av de tingene som blir presentert her - synes å falle godt inn i det mønster jeg så i en rekke av de norske media mens det gikk hardes for seg i Irak.

Intet nytt!

Aftenposten - så vidt jeg husker - hadde for ikke lenge siden et oppslag hvor man skrev om hvordan USA fikk smadret Vitnamkrigen av pressa. I Sternboka - utgitt av AKF/Krossen Media står det en interessant omtale av media og medias politiske virksomhet bl.a. i forhold til en mindre krig som president Ronald Reagen stod for. Media fulgte kampstyrkene et stykke på vei, men ble så satt av på en øy ett stykke unna kampene – for at "de ikke skulle ødelegge også denne krigen" - ble det sagt. Rasende gikk de ut til folket og klaget sin nød, men folket var helt enig med sine folkevalgte, så der var intet å hente. En skikkelig nedtur for media altså! Det fins flere slike eksempler - ikke minst har de militære styrker med sin ledelse lært seg hvordan man skal handtere pressen med pressebrifinger, firmaer har skaffet seg pressetalsmenn, osv.

Sternstriden

Det tyske ukemagasinet Stern var et annet organ som kom hardt ut å kjøre i midten av åttiåra. Det var Europas største kulørte ukeblad med et opplag på ca. 1,7 millioner. Radikalismen skrøt det opp i skyene her i Norge. Det var det tyske demokratis store støttespiller og vakthund. Men da "avgudsbildet" veltet overende - i trykkingen av "Hitlers falske dagbøker" kom det fram mye stygt og igjen måttehoder i redaksjonen rulle. To sjefs-redaktører fikk sparken og minst en journalist fikk 4 års fengsel av en tysk forfatnings-domstol. Det viste seg også at sjefsredaktør Henri Nannen var gammel "konform nasist" som sjefsredaktør Arthur Berg fortalte. Det var gitt ut bindsterk doktoravhandling om Stern som fortalte at dette opprørske bland langt fra var noen sikring for hverken enkeltmenneske eller demokratiet. Igjen viser jeg til den meget lesverdige boka "Stern-striden" ved psykolog Gustav Mjåland på AKF/Krossen Media Kr. 149,-. Denne verdenspressens største skandale ble det senere laget en stor film om - som ble sendt på TV2 over fire kvelder.

Lærte så norske journalister noe av denne skandalen? Lærte FV - som var sentral i denne striden - noe av hele saken - lite eller ingenting så vidt jeg kunne registrere. Elendigheten ble prøvet bortforklart med utro journalister i Sternrekken osv., men det synes altså ikke domstoler og bladledelsen å mene.

Trist observasjon

Hvordan er så reaksjonen i mediaverden på den knusende dommen deres store mediaforbilde BBC på de britiske øyer fikk. Så vidt jeg har observert - heller bedrøvelig. I stedet for å legge seg flat og innrømme sin skyld - begynner den ene etter den andre å angripe "dommeren" i generelle vendinger. Og når man vel er ferdig med å ta dommeren - som har sagt at deres spill var et "rått spill" - så begynner man å snakke om noen annet. Kjærkomment da er selvsagt disse massødeleggelsesvåpnene som man enda ikke har funnet. Men det finnes jo mediakilder som rapporterer at man vet hvor de er fraktet hen og skjult, men det rapporterer ikke media. Hvorfor?

Sir Winston i kamp med pressa

For mange år siden var det generalstreik i England. Og det stod ikke om noe mindre enn om staten skulle ha makten eller opprørerne. De sperret også anledningen for statens folkevalgte og lovlige myndigheter i å komme ut til folket med informasjon. Sir Winston Churchill ble bedt om å lage en trykksak som kunne massespres. Han nøyde seg ikke med noe mindre enn å starte en avis - som lever den dag i dag under navnet British Gasett. Dermed hadde staten tatt makten over informasjonen tilbake til et folkevalgt organ - og opplaget eksploderte - for det var tross alt folkets selvvalgte organ de ville lytte til - ikke bare de selvbestaltede. Det kan synes som om det er eneste måten statsmakten kan makte å sikre seg informasjonsflyten til folket - og dermed en sikker og god styring - å lage sine egne kanaler ut. Det er vel delvis det som allerede er på gang gjennom alle de informasjonssidene vi finner på internett fra myndighetens side. Men misbruker mediane makten sine ytterligere - slik som det er vist over - må de folkevalgt organ gå videre å ta tilbake makten over informasjonen ut til de som de skal tjene og er valgt av. Da blir det mist et ramaskrik vil en tro!