Oppløsning, kamp og redning
Tale på Vikeland Bedehus, Vennesla den 21. mars kl. 19,30.
Av Jørgen Høgetveit
Innledning
Jeg er bedt om å være litt tidsaktuell
og samtidig løfte fram Guds Ord for oss i kveld, både for ditt og mitt
hjerte- og tankeliv. Temaet har jeg kalt: Oppløsning, kamp og redning.
1. Man kunne sagt aktuelle ting om filmen
"Passion of the Christ" som
debatteres hardt i disse dager. Jeg er redd den fremstiller en av de mange messiaser som Skriften advarer mot i endetiden.
Men det kan dere les om i siste nr. av Lys som er lagt ut bak i salen.
2. Man kunne snakket om skapelsesdebatten
– debatten om angrepet på Troens første artikkel - som nå har gått i den
kristne dagspresse i ca. 1 år. En undergraving av troen på Gud som skaper som
har pågått siden 1800 tallet - og vi nå ser fruktene av. Jeg tar med et lite
sitat fra grunnleggeren av det amerikanske "Answer
in Genesis" (Svar om skapelsen) og deres grunnlegger Ken Ham. En
pastorfrue kommer til han etter et foredrag og sier: "Jeg er ikke som
du bokstavelig kreasjonist. Jeg begrenser ikke Gud til seks dager med skapelse."
Jeg svarte henne: "Jeg begrenser ikke Gud til seks dager, men jeg
begrenser meg selv slik at jeg lar Gud fortelle meg hva Han gjorde og prøver
ikke å fortelle Gud hva jeg tenker Han gjorde. Og jeg må ydmykt foreslå at du
stopper med å fortelle Gud hva Han gjorde og i stedet lytter til hva Han
forteller deg." Det er saken!
3.
En annen viktig men hyggelig nyhet er at det ser ut til at Grunnlovnes
§ 100 skal bli stående uten grove endringer som det så ut til å komme. Det er
grunnleggende viktig for den frie meningsutveksling og den kristen
forkynnelse i Norge.
4. Men jeg har likevel valgt å si litt om oppløsningen i menighet og
samfunn - noe som jeg tror flere og flere kjenner på som en sorg, tyngsle og
nød i hjerte og sinn. Eller som en kjenning sa til meg på Kiwi her om dagen, nå
er det kaos og snudd på hodet all ting. Jagland
sa det samme for en tid tilbake, men han hadde ingen løsning! Og la oss lå
fast at det er ikke Guds folk som står fast på Guds Ord som har endret seg – om
vi så kalles stokk konservative – men det er tidsånden som har drevet folket
vårt bort fra det som vi stod sammen om før.
Og om ingen andre har løsninger - så har
Guds Ord det! Og det skal jeg si mer om helt mot slutten.
Ordet har lyset og visdom som viser oss både livets
og evighetens vei og det profetiske ord lyser opp på mørke steder. Men
vi skjønner hva som skjer etter hvert som det skjer og kan løfte våre hoder.
Lysets Ord fordriver mørket. Mye sier meg at vi er inne i den tid som apostelen
Peter taler om i 2. Peter 3, 11-13: hvor det står:
"Da nu alt dette oppløses,
hvor må I da strebe efter hellig ferd og gudsfrykt –
i det I venter på og fremskynder Guds dags komme, hvorved himlene skal oppløses
i ild og himmellegemene smelte i brand! Mens vi venter efter
hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor."
I 2. Tes. 2,v.6 –7
står det om dem som i de siste tider holder igjen, bremser på
oppløsningsmaktene med Guds ord og bønn – før "lovløshetens hemmelighet"
som allerede er virksom , men som skal bort før "den lovløse
åpenbares." Guds barn har tatt imot kjærligheten til sannheten og frelses,
men disse andre får kraftig villfar-elsens
så de tror løgnen. v. 15: "Derfor brødre stå støtt og hold fast ved de
lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra
oss!"
Oppløsning er altså stikkordet.
Når Peter taler om oppløsning så må det jo
være noe som kan oppløses. Hva er det? Det må være alt det av lære og
bæresøyler både i vårt åndelige hus og i samfunnets hus og tilslutt
hele universet og skapelsen deretter skapes en ny himmel og en ny jord.
Peter sier litt før i samme kp. 3 v. 1- 2 at
han vil minne dem og "vekke deres rene hu til å minnes de ord som forut
er talt ved de hellige profeter, og Herrens og Frelserens bud, som eders
apostler har forkynt" – Så fortsetter han med å advare mot spottere
som er blinde for , den verden som da var og gikk
"under i vannflom-men". Altså Syndefloden
og Noahs redning. Det var oppløsningen kommet så
langt.
Han fortsetter med å tale om resten av
oppløsningen etter Noah, og at denne verden er
spart til "ilden" på Herrens dag. Og så kommer ordene som vi las om
oppløsningen. Og Peter avslutter med "Så må da I elskede, som forut
vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de
ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; men vokse
i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus."
v. 17-18. "Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus
miste." "Jesus det eneste, helligste reneste, navn som på menneskeleber er lagt. Fylde av kjærlighet, fylde av
herlighet, fylde av nåde og sannhet og makt."
Vi vet altså at dette skal komme – det er forut
sagt oss og vi har et våpen mot det: Guds Ord. "Den hele Skrift er
innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning,
til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være
fullkomment duelig til all god gjerning". 2.
Tim 3,16-17. Dette sier Paulus etter å ha sagt til Timoteus
at han må regne med å bli forfulgt: "men bli du i det du har lært"
for du vet jo hvem du har lært det av.
Men det må tas vare på – ikke slik vi skal se
senere om Norge, men slik som bl.a. Salme 78 v. 1-8 forteller at jødene
også gjorde det:
"En læresalme av Asaf.
Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører
til min munns ord! Jeg vil oplate min munn med
tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord
fra fordums tid. (historien) Det vi har hørt og vet, og det våre
fedre har fortalt oss, det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den
kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som
han har gjort. Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i
Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, for at den
kommende slekt, de barn som skulle fødes, kunne kjenne dem, kunne stå frem og
fortelle dem for sine barn, og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds
gjerninger, men holde hans bud, og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde
sitt hjerte fast og hvis ånd ikke var trofast mot Gud".
Så forteller salmisten videre i detalj om
alle Guds storverk med og for sitt folk fra utgangen av Egypt til Kanaens land.
Men jødene glemte læren og historien
om hvordan Gud hadde frelst dem og ført dem. De tok seg konger og tilpasset
seg de andre folkene og falt fra Herren. De kom på avveier og i den dypeste
nød, inntil landet spydde dem ut både første gang til en regional
og andre gang til en global utdrivelse som allerede Mosebøkene advarte
dem om at ville skje. Helt og konkret i samsvar med det Guds Ord hadde sagt. "Det
folk og det rike som ikke vil tjene deg skal gå til grunne" roper Esaias ut i kp. 60,12. "Retten skyter opp som giftige
urter på markens furer"- sier Hoseas 10. De glemte Herrens gjerninger fra Egypts 10
knusende dommer og plager, blodets beskyttelse da døds-engelen
gikk gjennom Egypts land – den tørrskodde gjennom-gangen
av Rødehavet, kobberslangen mot giftslangene osv. – kunne det gå an å glemme
det? Ja, det gikk an. Gammel visdom sier at den som ikke vil lære av sin
historie – er dømt til å gjøre dens dumheter om igjen, men det er enda
farligere å glemme Herrens velgjern-inger. Gamle
bestemor Høgetveit mullet og sang stadig på dette verset: Hitinntil
Herren har hjulpet så vel, inntil i dag til i dag. Sørget så trolig for legem og sjel, inntil i dag til i dag. Skjønt jeg har
syndet i stort og i smått, men dog fra Herren mottaget
alt godt. Ti Han har vist meg sin kjærlighet blott, inntil i dag til i
dag." Et takk-nemlig sinn som ikke glemte.
Kan vi som folk rammes av det samme? Ja,
sier Skriften – om vi glemmer Herren –
vi som endog forut er fortalt hva som skal skje Det på tross av alt det
usigelig store Gud har gjort mot det norske folk siden Ordet igjen fikk plass i
våre bygder fra 1700 og oppover med haugianerne og de som fulgte etter.
Derfor formanes vi som tidligere nevnt i 2.
Tes. 2,15 slik: "Derfor brødre, stå støtt og hold fast ved de
lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!"
Jødene som "Ordet var betrodd" glemte, og verre er vi. Slik er du og
jeg om ikke vår daglige omvendelse og bønn er: "Vik ei fra mitt hjerte,
dyrebare smerte. Åndens fattigdom. Vis meg mine brister, så jeg aldri mister
nådens legedom." Ja, det er å vokse i nåde og kjennskap. Der er frelse og
helliggjørelse. Hauge sang slik ute på åkeren – om fordervelsens avgrunn i
meg. Da smaker nåden i Kristus og Ånden får virke med salve på blødende sår. Da
er vi i nåderiket.
Nå vil noen si at det er ikke så farlig
med all denne lærdommen og denne gamle historien for Israelfolket og vårt norske folk, for det er så mye død
lærdom og Guds-dyrkelse. Vi må se fremover og
være positive! Det er helt sant, men det finnes absolutt ikke sant
Gudsliv uten den hele og sanne bibelske lære fastholdt i hjerte og tankeliv.
(Gjenta) Derfor er det så forferdelig farlig at den tas fra oss. Og det er
blitt gjort bit for bit i mange år ikke minst på Universiteter og høyskoler –
men også langt nedover i undervisnings-institusjonene
våre, i media og langt inn i de kristne organisasjoner. Alt gjør at vi ikke
lenger står fast, og oppløsningskreftene får tak. Jeg kan ikke ta for meg
hele spekteret av slike ting i kveld, men stikkordsmessig nevner jeg følgende:
Et eks.: 1930
oversettelsen sier "Gi akt på deg selv og læren og bli ved med det – for
når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg. 1.Tim.4,16
1978 oversettelsen sier: Gi akt på deg selv og din
gjerning som lærer, osv.
Wisløff sa at noe
av det som var verst for han var at GTs
store Kristus-profetier var fordunklet eller
fjernet.
Eks. kunne
mangfoldiggjøres. T. Gilbrandt har gitt ut en hel bok
om "Hva har skjedd med Bibelen"
og vi i AKF har et
stort kopisett om saken og debatten fra åttiåra.
Det finnes et
utall av slike oversettelser ute og hjemme – som jeg vil benevne det som
Bibelen
kaller
ugras som en uvenn har sådd. Guds Ord er såkornet.
Hva har læren om rettferdiggjørelsen
av bare nåde betydd for Vesten og Norge og kanskje for store deler av
verden? For det første har det betydd sann frelse og sann helliggjørelse
der den ble forkynt sant og rett i all sin radikalitet om det bunnfordervede
menneske som Gud kaller og redder som en skipbrudden for Jesu skyld av Guds
Ords nåde alene. Og videre skjer helliggjørelsen også på nådens grunn
alene. Det er som vi las: Vi skal vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og
frelser Jesus Kristus" og alt hva Han har gjort for oss. Gjerningene
er de ferdiglagte som Han leder oss i – ikke våre egne – som fort fører til
egne påfunn og fariseisme. Der lyder det fort at jeg takker deg Gud fordi jeg
ikke er som andre mennesker – som har gjort det og det og det. Men der
rettferdiggjørelsen av tro på nåden i Ordet alene lyder, der blir det kamp, men
frelse og frihet fra sjelens indre og ut i samfunn og menighet. "Nåden
er fri og eg kvilar meg der – slik som eg er"
Jeg minnes den
kjente svenske biskop Bo Giertz fortalte at han talte
med en taler av Pavo-Roustalainens folk i Finland og
kom inn på dette "å gjøre". Da kommer det kvast fra finnen: "Du
skal inte gjøra, men se på det som Gud har gjort for dig".
Og den
grunnleggende tanken finner vi både i profetenes kamp i GT og apostlenes
klare krav om "å lyde Gud mer enn mennesker", som ekkoer igjen i
Europa den 18. april 1521 i Worms da Luther sier til den samlede geistlige og
keiserlige makt: "for det er ikke tilrådelig å handle mot sin
samvittighet" "Han løftet med disse ord et gammelt evangelisk
banner" sier S. Opdahl. Sjelen var satt i frihet
ved troen på nåden i Ordet, og den første frihet – menneskerett-
samvittighetsfrihet - i det offentlige rom var fastsatt. Den kjente
kirkehistoriker Ivar Welle sier: "I det
Luther gjorde rettferdiggjørelsen til midt-punktet
for hele kristenlivet, omstyrtet han hele middelalderens kirkelære og kirkeliv.
- - Sannheten fikk verdensomspennende følger. Før hadde virkelig
tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen
frihet vært umulig så langt kirkens myndighet strakte seg. Nå ble det
annerledes. Visstnok kom Luther selv ikke synderlig lenger enn til å kreve og leve i den religiøse frihet, men ettersom den fikk virke,
fulgte all slags annen frihet etter."
Dette ble båret
fram i Norge av Norges Luther – Hans Nielsen Hauge og hans folk og det norske
hus ble gjenreist med kristenretten og en god "frihet og orden" som
vi nyter godt av den dag i dag. Uretten øker i lover, liv og dommer blir
urettferdige, og oppløsningen skyter fart mot kaos og ufrihet.
Riktignok sa
Hallesby i sin tid at "det går ikke noe spesialtog
til himmelen for akademikere" – og det er rett og sant – men det må ikke
føre til at vi overlater barna våre i hendene på dem som river fra dem barne-troen uten at de møter klar og sterk motstand. Vi har
et klart pålegg om å forsvare kristentroen i 2. Kor. 10,5. Tankbygninger skal
rives og tas til fange under lydighet mot Kristus. Det er Kristustroskap
det spørres etter. Luther understreket at der kampen står, der skal soldatens
lojalitet prøves!
Må Gud tilgi oss,
lære oss å stride rett og stride for oss så vårt folk igjen kunne begynne å
tenke kristelige tanker og øves i å tenke dem og kjempe for dem.
Det står så fint
om det fredsriket som en gang skal komme: Da skal Gudskunnskapen dekke jorden –
som vannet dekker havets bunn. Es. 11. v.9. Da blir det rettferdighet og fred.
Ja, bla gjerne opp og plei din sjel med de store synene om Fredsriket som du
finner hos de store profetene i GT. Vidunderlige tider med jødene som
presteskap på jorden.
Men skal vi påtale dette og bråke om slike
ting da?
Ja – Skriften sier endog om Berøamenigheten at "de var av et edlere sinn –
for de gikk daglig hjem og undersøkte i Skriften om det var således som det var
dem fortalt." Bibelen var deres absolutte og avsluttende autoritet i
alt den uttalte seg om. Og de gamle haugianere – lesarane
– de reiste seg endog i kirkebenken og talte presten til rette hvis det ble
lært galt. De kjempet i alle sammenhenger med de to "øyenstener" Gud
hadde gitt dem: Bibel og Grunnlov. På denne grunn stod store
nasjonsbyggere og frigjørere som Ole Gabriel Ueland
fra Heskestad i Rogaland og Jørgen Løvland fra
Evje. Det skal åndskraft og guddommelig frimodighet til slikt. Menneskefrykt
var drevet ut av Gudsfrykten og tilliten til Han som bød og det stod der (Salme
33. v.9) – allmakten som skapte på 6 dager og sa det var såre godt – noe uhyre
få er enige i i Norge i dag – selv om Skriften sier
det og det er rike store akademiske miljøer i utlandet som står på at hele
Skriften er innblest av Gud og taler som Skriften taler – slik at ikke
troens første artikkel oppløses og faller i blant oss. Troen på Gud er
begynnelsen til visdom – og faller den – faller også Gudsfrykten og
frykten for loven som skal tette munnen på oss så vi blir skyldige for Gud – da
går det fort mot at vi heller ikke trenger Jesus –
nådens kilde – og det ender med at troens tredje artikkel blir
unødvendig for Den hellige Ånds gjerning er å ta av Jesus sitt og gi til
våre hjerter. (Gjenta)
Slik bryter de åndelige
oppløsningskreftene ned vårt kjære Norge og den vestlige sivilisasjon bit
for bit.
Nå skal dere få med dere noe som ikke er lett
kost, men som det er grunnleggende hvis du vil forstå og være med å "holde
igjen", hindre oppløsningskreftene å ødelegge landet vårt før Jesus kommer
igjen og vi er reddet. Hør nå bare hva den sprenglærde teologen Olav Valen-Sendstads (Mannen som skrev "Kirkens Grunn
og reiste kirken mot nazimakten i 1942 og reddet Norges ungdom) Han sa om vårt
evangelisk-lutherske hus i heftet "Moskva-Roma, Fjorten epistler om
verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon.":
"Å komme over i den protestantiske
verden fra de to nevnte (Moskva – Roma) er å komme til en helt annen
verden. Det er å komme over i den prinsipielle individualismes
verden, hvor det enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning,
samvittig-hetsfrihet, dyktighet, initiativ og
innsatsvilje er grunn-verdier som det våkes over.
Som følge av denne grunn-leggende individualisme blir
det politiske ideal, demokratisk, sosiologisk sett svarende til
at det kirkelige ideal ligger i det alminnelige preste-dømme
og de frie nådegavers utfoldelse.
I økonomisk henseende vil den
individuelle eien-domsrett og en prinsipiell
privatkapitalisme alltid komme til å bli et korrektiv mot ekstrem
sosialisme og kollektivisme. Både i Norden, i det vestlige kontinentale Europa,
England og USA ser man" - at Europa finner sin egen vei
"Velferdsstaten" " i forhold både til kom-munismen
(Moskva) og fascismen (Rom)."
Når man har merket seg og forstått det
ovenfor siterte, bør man lese sakte videre hans sterke advarsel som kom i 1952.
Han så oppløsningsfarene allerede da og sa:
"Så lenge de protestantiske folk
kjenner seg bundet til sin historiske arv, tradisjon, kristendom og kultur,
kan disse innflytelser og den megen forvirring ikke
få nevneverdig betydning. Helt annerledes blir det fra den tid disse folk åndelig
og mentalt taper kontakten med sin fortid. Da dukker ikke bare Moskvas og
Roms "5te-kolonner" opp i ly av den politiske og religiøse frihet
(som de selv er svorne fiender av), men deres ideer og idealer søkes om-plantet i vår jord - " både på det politiske og det
kirkelige område. Og han fortsetter: "Med den ateistiske materialistiske
kommunisme og sosialisme kryper den byråkratiske allmaktstanke og dikta-turtendens inn i våre folk, og på bakgrunn av den
"modernistiske" teologis fornektelser av grunn-leggende
kristelige sannheter, kryper den romerske kirketanke, det romerske
kirkebegrep inn i de protestantiske kirker - hvilket var umulig om
evangelisk kristendom var levende." (uth. av meg.) (Vil du vite mer om dette kan du ta med deg
boklisten ved utgangen og sende meg en hilsen til uka)
Det kunne vært talt lenge og mye om alt dette
– et foredrag for hvert tema, og det kan godt Bedehusene lage noen gode kvelder
om for å hjelpe ungdommen mot disse store verdslige tanker og babelske
forvirring som bryter mot deres tro i hele samfunnet de må gjennomleve.
Oppløsningskreftene må ikke lenger få herje fritt i det norske hus og med vår
etterslekt.
Men så over til kong Davids svar:
Vi skal nå bruke den siste tiden vår
på hva Bibelen sa til sine troskjemper og til oss i en slik situasjon – i
babelsk forvirring og oppløsning. For det er intet nytt under solen.
Og det er ikke bare Bibelen som kjenner til
ødeleggelser av hele sivilisasjoner. Den kjente bristisk historikeren A. Toynbee forteller oss om 21 store verdenskulturer
som har blitt født, vokst fram, blomstret og visnet hen og dødd ut. Bibelen
forteller om en lang rekke av nasjoner rundt Israel og Israel selv som mer og
mer vek av fra Skaperviljen som skaperverket lærer oss mye om (Rom. 1) – og
gikk under. Syndefallets brutale realitet – krever sin pris.
Vi har allerede sagt litt om det. Vi skal
holde oss til Skriften uansett hva mennesker måtte mene og si, tross hån og
spott. Vi skal frykte Gud mer enn mennesker, og det er det all grunn til både
for hans godhet, frelse og velsignelse, men også Hans hellighet og styrke. Og
derfor skal vi skal til slutt lese fra kong Davids kamp i sitt land. En
tid det så riktig ille ut – ikke ulikt vår tid. Vi leser fra Salme 11, v.
1-7 – som vi så vidt har vært innom før.
"Til Herren tar jeg min tilflukt;
hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl? (1) For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen
for å skyte i mørket på de oppriktige av hjertet. (2) Når grunnvollene
nedbrytes, hvad makter da den rettferdige? (3) Herren
er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øie
skuer, hans blikk prøver menneskenes barn, (4) Herren prøver den rettferdige;
men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel. (5) Han lar snarer
regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers
del. (6) For Herren er rettferdig; elsker rettferdighet og på den oppriktige
ser hans åsyn." (7)
Denne salmen står etter at David har klaget sin
nød til Herren. Nå ser han, men det gjør ikke hans rådgivere. De ser ikke
lenger enn til den verdslige samfunnsmakt (2) og der er det kaos og
farlige angrep. Ja de sier rett ut til Davids sjel at han bør "fly
til fjellene som en fugl" - "for når grunnvollene nedbrytes,
hva makter da den rettferdige?"
Lenge grunnet jeg på dette ordet: grunnvoller.
Jeg kjente ikke til at bibelske grunnvoller kunne nedbrytes - de skulle stå
fast til evig tid. Men så kom jeg over en kommentar som forklarte ordet: her
dreide det seg om samfunnets fundamenter - og de kan i sannhet
nedbrytes. Det ser vi klart i Norge i dag. Parallellene er mange! Ja
tidsånden driver endog og river de åndelige fundamenter i folket. I en slik
situasjon kommer rådene. På godt norsk ville vi vel si at David burde stikke av
- flykte til fjellene. Men David - en mann etter Herrens hjerte - visste bedre.
Svaret er klart og greitt: "Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes
kan I da si til min sjel: Fly til fjellene som en fugl?" Det kom ikke
på tale! David visste at "Herrens trone er i himmelen, hans øye skuer,
hans blikk prøver menneskenes barn." Her er oversikten og
allmakten, bare der. "Herren prøver den rettferdige, men den ugudelige
og den som elsker vold, hater hans sjel." Prøvelser blir Guds barn
til del - Han vil se om vi holder fast ved Han og ikke bare Hans gode gaver.
Men i sine prøvelser vitner David at det er Herren han har tillit til midt i
prøvelsene. Og han vet også at: "Han lar snarer regne ned over -"
den ugudelige og voldelige" mens de som tar sin tilflukt til Herren - de
oppriktige skal få "se Hans åsyn", det herligste
av alt. Så var nok situasjonen vanskelig men ikke håpløs – bare man
visste hvor man skulle gå og hente sann hjelp.
Jeg las nylig om kong Esekias
i 2.Kongb. 18-19 - en av de få kongene i Israel som
gjorde det som var rett i Herrens øyne mot oppløsningen – han som fikk denne
forferdelige sønnen Manasse som styrte Israel i 55 år
og ofret til avguder med menneskeoffer og ble den avsluttende årsak til Israels
undergang og forvisning til Babylon.
Men Esekias rev ned
offerhaugene og utryddet avgudsdyrkelsen i Israel – og han visste hvor han
skulle gå med sin nød da han ble angrepet av assyrerkongen – det riket som
hadde tatt med seg 10 stammers riket til Ninive. Nå
stod deres konge utenfor byportene og hånte dem og
himmelens Gud. Under den verste beleiring gikk han til Guds hus og la
trusselbrevene fram for himmelens og jordens skaper og opprettholder og sa:
"Herre, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle
jordens riker, du har gjort himmelen og jorden. Herre, opplat dine øyne og se!
Hør ord som Sankerib har sendt for å håne den levende
Gud!" Så forteller han Gud at det er sant det Sankerib
har sagt om hans mange og store seirer, men fortsetter: "Men frels oss
nu. Herre vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, Herre,
alene er Gud!"
Så sendte Esekias
sine tjenere til profeten Esaias og ba om forbønn
for folket. Og Herrens ord kom til profeten: "Frykt ikke for de ord
du hørte, de som assyrerkongens tjener hånte meg med! Se, jeg vil gi ham et
sådant sinn at han for et rykte han får høre, vender tilbake til sitt land, og
jeg vil la han falle for sverdet i sitt land." Det er alltid et ORD
fra Herren som kommer og gjør sin gjerning, for Ordet er Herren!
Så begynte ting å skje – Herren grep inn –
som vi har store vitnesbyrd om så mange steder i Bibelen – når bare Guds barn
vet hvor de skal gå og kommer med ydmyke bønner. "Gud står den stolte
imot, men den ydmyke gir Han nåde."
Sankerib måtte se en hær på 185 000 mann ligge døde igjen på
slagmarken som en Herrens engel hadde slått. Da flyktet han og ble senere selv
drept ved et statskupp, som profeten hadde sagt.
Så er ikke vår vandring her på jorden alltid
så enkel for oss heller i disse tider – men Herren og Hans Ord er det samme.
Striden skal vi ta med frimodighet til Han som sier: Vær frimodig, Jeg har
overvunnet verden! La oss bare se til at ingen får tatt vår krone og vår
rettferdighetsdrakt gitt oss av Jesus av bare nåde! For så en dag står vi
hjemme i himmelen og skuer åsyn til åsyn og blir likedannet med Han!’
"Det
er en liten tid så har jeg vunnet,
så er den ganske strid med ett forsvunnet.
Så kan jeg
hvile meg i rosendale,
og
uavlatelig med Jesum tale."