Norge: produksjon eller rekreasjon?

Av sivil agr. Jørgen Høgetveit

Globaliseringen og forretningsfolkene kjører løpet sitt videre sammen med ideologisk bevisste politikere. Alt skal produseres der hvor man har de største områdefordelene og dermed størst effektivitet og billigst produksjon bl.a. av mat og andre varer. Så frakter man tingene verden rundt - uten å ta hensyn til hverken rovdrift på naturressursene, mennesker eller en enorm forurensing p.g.a. all frakten som er alt for billig. Igjen og igjen opplever man at man bruker norsk landbruk som en salderingspost i politikken - i stedet for å la det sammen med forsvaret og god familiepolitikk være grunnmuren under vårt folks framtid. Nå legges sluttstenene for å få Norge bort fra produksjon og over til et rekreasjonsland for Europa. Det mener de - vil skape samhold og fred i Europa og verden. Fred skal skapes ved sammenfletting av nasjonenes produksjon og økonomi - så skal det ikke være mulig å starte kriger mer - tenker man. Men her tar man fundamentalt feil - noe man snart skal få erfare.

Utviklingen fra ca. 1970

I mine mange år som tjenestemann i Landbruksetaten har jeg fulgt utviklingen fra orkesterplass i over 30 år fra da man i 1973 fikk oljekrisa og måtte gå i helgene i steden for å bile. Umiddelbart etter (1974) kom underskudd-ene på korn - og prisen fordoblet seg på få måneder på verdensmarkedet. Berge Furre var formann i Landbrukskomiteen, Kleppe finansminister og oljepengene begynte å strømme inn. Vi fikk opptrappingsvedtaket for jordbruket og senere at bøndene skulle sikres industriarbeiderlønn. Kornproduksjonen ble konsentrert til Østland og bredbygdene og husdyrproduksjonen med kraftforet til distriktene og Sør-Vetslandet. Etter den kraftig nedtrappinga i femti- og sekstiåra for å bruke arbeidskrafta til gjenreisning, ble det nå full fart på oppbygginga av jordbruket. Kapital og folk ble stilt til disposisjon og folk flyttet tilbake til gardene, men det varte ikke lenge. Allerede i 1978 sprakk rentetaket som hadde sikret lavpriskapital - og realrenta føk opp til rundt 10% og nominell rente til 15%. Bonden begynte å slite og færre og færre var interessert i å satse. Nedtrappinga begynte et stykke inn i åttiåra. og nye ideer tok over samfunnsstyringa - bl.a. de lovpriste markeds- og kapital-kreftene og internasjonaliseringa. Landet vårt bygd, brukt til produksjon og selvforsyning med selvråderett - ble forlatt og europeisering med globalisering som endemål ble det politisk korrekte. Fotosyntesen grunnleggende betydning for økologi, økonomi og produksjon av mat og råstoffer syntes totalt glemt.
Jeg husker en gang - vi skulle ha et møte i Landbruksdepartementet om datautbygginga for Landbruksetaten. Jeg tok feil av kl. med en time og det samme gjorde byråsjefen som skulle lede møtet. Vi ble pratende en stund inntil jeg kom inn på kornlagrene og selvforsyning. Det mente han at vi ikke skulle legge slik vekt på lenger - men han hadde lite å stille opp med av argument da jeg kjørte fram tallene fra WWInst. Da kom kl. fram og han fikk det travelt. Fra et seminar på Ås - også i åttiåra - gikk departementsråd Grue til kraftig angrep på lederen av WWIst. Magnar Norderhaug - som for øvrig ikke kunne komme - for hans "pessimistiske" syn på ressurssituasjonen og matforsyningen i verden. Han benevnte han som farlig "dommedagsprofet." Ved lunsjen fikk jeg anledning til å påpeke overfor Grue at dommedagsprofetene dessverre talte sant og ble derfor nedtegnet i GT.

Så fikk vi vekstnæringene - turisme, pelsdyr- og fiskeoppdrett m.m. som skulle komme til erstatning for tradisjonell matproduksjon - som det på enkelte områder ble for mye av p.g.a. at man ikke ville styre kraftfòr-forbruket. Vekstnæringene var alle utenriksorientert og man luktet at her kom nyorientering bl.a. for å skape næringer som splittet bondestanden - de som ville internasjonalisere seg og de som ville produsere for nasjonen.

Dette var jo ikke særlig vellykket. Allerede i 1987 kom børskrakket som gjorde at flere av "vekstnæringene" som skummet "fløten" av velstandstoppene - ikke lenger fantes.

Masse skjedde videre med "skruene" som ble satt på næringa og skulle tvinge bøndene gradvis til å effektivisere drifta langt ut over det forsvarlige - og frafallet kom. Det økte på til 3-3500 bønder pr år og ble høyere i nittiåra.

Angrepene kom fra mange sider - med "gulrot og pisk". Pisken ble rettet mot bøndenes tradisjonell matproduksjon med masse restriksjoner og pålegg som var sterkt kapitalkrevende - og dette fortsetter. Så ble "driftsakkorden" stadig dårligere og ikke nok med det. Man ble sjikanert og angrepet for dyr mat og at man nærmest var en snylter på samfunnet osv. Akersgata og statsmediane gikk i spissen. Dessuten fulgte Stortinget opp med lovgivning. Man slapp rovdyrene løs på bygdene - deres husdyrhold og bomiljø. Jeg har sett mange fortvilte bønder som har mistet 30-40% av besetninga si i rovdyrkjeften. Heller ikke dette var nok. En 10- 15 forskjellige lover ble vedtatt som svekket eller fratok bondene hans eiendoms- og disposisjonsrett over naturressursene sine, noe prof. Ånesland bekrefter fullt ut i sin bok om entreprenørskap. Endelig ble hele det vel opparbeide og vel fungerende planleggings- og rådgivningsappratet avviklet. Landbrukbanken ble fjernet, Landbruksdep. svekket og Fylkeslandbrukskontorene er det snart ikke noe igjen av. Landbruksnemdene over hele landet - hvor bondevette styrte - er snart radert ut og andre styrer bondens ressurser. Landbrukskontorene har fått flere oppgaver - men ikke særlig mer økonomiske midler. Og det man kan hjelpe bønder med i dag fra det offentlige - er minimalt.

I 1993 kom statsråd Øyangen med 1 milliard til attånæringer - såkalte nisjeproduksjoner - men minimalt til tradisjonelt jordbruk. Noe fornuftig kunne man bruke dem til for å utvikle andre naturressurser for matproduksjon, lokal foredling og direkte salg. Det ville sikre både befolkningen og bøndene. "Trygg din fremtid, kjøp hos bonden" formulerte jeg da. Men jordbruket fikk ikke penger til å holde de matproduserene arealene i stand. Ikke noe til nydyrking - heller ikke til grøfting som er avgjørende viktig for å holde produksjonen oppe. Men det ønsket man tydeligvis heller ikke. Norge skulle "produsere" rekreasjon og turisme, ikke mat og råstoff. I boka "Kulturlandskap og Jordbruk. Virkemidler rettet mot kulturlandskapet i Norden" 1992 skriver to av Dep i hvert Nordisk land følgende i sammendraget: "I de neste 10-20 årene tyder mye på at kulturlandskapet i Norden står foran store endringer. Avhengig av rammebetingelsene for det nordiske jordbruket vil mellom 10 - 50% av dagens oppdyrkede areal kunne tas ut av jordbruksdrift. Dette betyr mellom 9 og 45 millioner da dyrket jord, eller en til fem ganger Norges totale dyrkede areal." Rammen fikk man etter hvert presentert og statsråd Gabrielsen sa rett ut på et større seminar på Evjemoen i 2003 at man skulle ned i 20 000 bønder - fra de 60-70 000 man hadde i dag. Det bekymret tydeligvis hverken han eller andre at eierne av to av de store dagligvarekjedene økte sin private formue med 2 og 2,1 milliard. Bare halvparten av den ene var mer enn samtlige 70 000 bønder fikk i påplussing det året! Og boken forteller om rammene fra GATT-avtaler og EF-medlemskap og statsråd Pettersen fortsetter tilpasning til globaliseringspolitikken med små forsøk på å finne en nasjonal politikk som sikrer oss nasjonalt forsvar og mat. Både høyre og venstrekreftene er på sin ville flukt ut i verden med lille Norge - på en farlig ferd for vårt folk og land - og de har vært det lenge som overfornevnte viser. De har lenge villet gjøre Norge om til det samme for Europa som Alaska er for USA - et rekreasjonsområde for millionene i syd. Norge er relativt reint, har lite folk pr km2 og en storslått og vakker natur - med et kulturlandskap som fanger stor interesse når man for eks. seiler inn Hardangerfjorden i full blomst. Men hva skal sikre vårt folk om krisene kommer - og komme gjør de! Nå overføres reiseliv til Landbruksdep. hvor de styrende mener at det hører hjemme. Det er talende!

Respekten for mat, matproduksjon og matvaresikkerhet - som annet enn nærmest et nytelsesmiddel - er snart en saga blott. Det vitner hele denne nedtrappinga om - samt det faktum at man strøk beredskapslagring av korn fra statsbudsjettet i 2003. Det hadde sikret oss korn for 9 og 12 mnd etter krigen. I slutten av nittiåra ble det trappet ned til 3 og 6 og nå altså strøket! Også sukkerlageret er redusert fra 12 mnd. forbruk til 1 måned.

Og dette midt i en tid med en rekke signaler om at det går mot matunderskudd - les kornmangel - også i den rike del av verden. WWInst. ved formannen Øystein Dahle sa nettopp fra i Bondebladet at han regnet med sult allerede om to år! De siste 5 årene har produksjonen av korn vært lavere enn forbruket - og lagrene tappes. Likevel svarer statsministerens kontorer meg med noen "beroligende" prat på min henvendelse om saken i vinter.

Det skal Norge møte med en kraftig nedtrappet matproduksjon, reduserte korn- og andre arealer, en desillusjonert og svekket bondestand. Så kan man plusse på med klimakriser som er under oppseiling (Pentagon-rapporten) - og allerede har vist seg i en rekke land. Endelig har vi verdensterrorismen som truer med å lamme mye av den transporten som man har bygd alt på. Dette blir det verken produksjon, rekreasjon eller fredelig fremtid av. Vi trenger nye folk i statsledelsen som forstår alvoret og er villig til å ta de nødvendige praktiske grepene for å sikre det som skal ta vare på vårt folks fremtid. Flere ganger har artiklene mine i dags- og fagpresse hatt overskriften: "Kjøp korn nå!", men i stedet skjedde det overfornevnte.

Avslutningsvis: D.d. møtte jeg en bonde som hoppet ut av traktoren da han så meg. Han ville vite litt om forkjøpsordningen - som selvsagt var avviklet. Han avsluttet med å signalisere at han var så sta at han kom til å fortsette så lenge han kunne. Jeg på min side lovet han å fortsette med mine mange "drypp" i pressa - til de evt hadde fått nok eller at utviklingen skremte dem til å snu!