Norge: Regimentslæren og Grunnlovens § 2

Av Jørgen Høgetveit

Norge er kommet inn i en situasjon både i politikken og bl. a i forhold til fremmede religioner som for eks. Islam - som gjør at det oppstår stor forvirring med hensyn til fundamentet vi skal stå på og måten og midlene vi skal møte dem med. Man roter sammen holdninger som man skal ha i kirken med holdninger som myndighetene skal representere - til et kaos. Det kan høres ganske fromt ut at vi for eks. skal møte muslimene med kjærlighet og forkynnelse av det kristne budskap, men det er selvsagt ikke myndighetenes og politikernes oppgave. Og det er heller ikke luthersk og bibelsk lære. Skal vi få klarhet i hvordan våre holdninger skal være overfor fremmede som kommer hit til landet - må vi først av alt få klarhet i hvilke midler en kristen skal bruke i de forskjellige regimenter: det åndelige og det verdslige.

I det åndelige regiment har ikke en kristen noen andre midler enn Ordets forkynnelse, bønnen og sakramentene. Altså ren åndsmakt.

I det verdslige regiment - hvor evt. en kristen er i myndighets posisjon, skal han bruke den verdslige makt ut fra gitte og rettferdige lover som er vedtatt i nasjonen. Han "bærer ikke sverdet forgjeves."

Men dette må ikke forlede en til å tro at Gud ikke har noe med det verdslige regiment å gjøre. Tvert imot: Gud er Gud for begge regimenter - det er han selv som har innsatt begge regimentene og sagt hvordan de skal fungere. Gud er meget opptatt av at det gis rettferdige og gode lover og at myndighetene følger dem med makt - evt. helt ut i krig for å holde det onde nede og beskytte og fremme det gode. Hoseas kp. 10 taler om "retten som skyter opp som giftige urter på markens furer", Jeremias kp. 2 taler om de som sysler med loven og ikke spør etter Herren, som en farlig sak, og Esaias taler meget sterkt om "lover vi ikke kan leve ved." Går vi for eks. til Salme 2, blir myndighetene advart: "Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!" Det kunne vises til en rekke andre steder hvor Gud taler om nasjonen som den rette ramme rundt et folk og hvordan lov og orden skal skapes og opprettholdes med maktfordeling i samfunnet bestående av mennesker som er onde, ugudelige og løgnere. Det er Guds karakteristikk av oss - derfor også det verdslige regiment med maktbruk.

Noen nasjoner er så lykkelige at de har fått en grunnlov og andre lover som i stor grad er i samsvar med mosaisk og kristen tenkning. Det har Norge hatt mer eller mindre gjennom tusen år fra St. Olavs lov fra Moster i 1024 til restaureringen av den i 1814 - med Grunnloven som konstituerer Norge. Derfor kaller vi Grunnloven både Restaurasjonen og Konstitusjonen.

Vi har endatil en Gr.lovens § 2. som sier: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales." Og prof. Robberstad sier i sin Kirkerett fra forelesningene på MF i 1957 at det særegne ved Norges Konstiusjon og § 2 er at den er konfesjonsbundet. Dette forleder noen til å tenke at Grunnloven handler om troens lære og at alle nordmenn skal tvinges til å være troende kristne. Da har man ikke forstått dette

fabelaktige dokument - det norske folks frihetsbrev og rettsgrunnlag. Det som står, er at de som bekjenner seg til denne lære er forpliktet til å oppdra sine barn i samme, ikke de andre. Men den norske stat som stat er forpliktet på to ting: For det første skal den respektere, legge til rette for og beskytte "det åndelige regiment" sitt arbeid. For det andre skal makten utøves på det menneskesyn og retts-fundament som fremgår av "den evangelisk - lutherske lære". All norsk historisk erfaring gjennom tusen år, det man kjente til av rettssystemer fra den angloamerikanske verden og erfaringen fra Hans Nielsen Hauges store virke i Norge hadde vekket myndighetene til forståelse av hva som burde være basis for den rette frihet og orden og velstand - det som ville gi lys over Norges land og skape folkelykke.

Hele vår nasjonale sangskatt vitner bl.a. om dette. Leser man om bondereisningen og deres arbeide for nasjonens oppbygning og frigjøring - ser en det samme. Det er nok å nevne bondehøvdinger som Ole Gabriel Ueland, statsminister Jørgen Løvland og mange flere. De stod og arbeidet på skuldrene til Pontopidan og gode lutheranere som hadde brakt dem personlig og nasjonal frigjøring. De hadde grepet og var grepet av sannheten og vandret den stien både som person og i styringen av nasjonen som de etter hvert fikk stort ansvar for. Når man derfor "importerer" til landet fremmede folkeslag langt ut over det som er flyktninger p.g.a. egen livsstil med lavt barnetall, så får de for det første nyte godt av den frihet som samfunnet gir til dem som ikke bekjenner seg til "den evangelisk - lutherske religion" som er statens offentlige religion, men de kan ikke vente noen som helst rett eller imøtekommenhet for å forandre det norske samfunn og dets rettsfundament og påbygde lover. Disse rettssannheter som har gitt oss en frihet og orden som Bibelen sier det og som man finner i få andre land. Det norske samfunn har valgt sitt verdisett med basis i en sunn og sann lære, og det skal svært mye til å forandre den. Det har Grunnlovens § 112 (110) sørget for å sette et absolutt stengsel for. Kun modifikasjoner som ikke bryter med Grunnlovens ånd - er tillatt. Og Grunnlovens ånd finner man i Gr.l. § 2. Det er ikke rart at man arbeider av all makt for å få bort sentrale §§ fram mot 2014. Men det stor flertall av det norske folk ønsker ikke andre verdisystemer med røtter ned i andre religioner, materialisme eller ateisme.

Jeg hører allerede de høylydte protestene. Dette er ikke luthersk og bibelsk tenkning - vil man hevde.

Vel - da kunne det vært fristende å gå til de 6 bindsterke oversettelser av Luthers skrifter, men jeg skal ikke plage mine lesere med det - bare sitere en del fra hans andaktsbok på datoene 15, 16 og 17 august.

Under overskriften "Øvrigheten er Guds tjener, deg til Gode." Rom 13,4 skriver Luther: "Verdslig øvrighet er en skygge og et avbilde av Kristi herrevelde. For prekenembetet bringer oss som gave evig rettferdighet, evig fred og evig liv. Men den verdslige regjering oppholder timelig og forgjengelig fred, rettferdighet og liv. Likevel er denne en herlig, guddommelig ordning og en fortreffelig gave fra Gud. Han har innstiftet og innsatt den og vil opprettholde den som noe en aldri kan unnvære. Om ikke den verdslige øvrighet hadde vært, kunne menneskene aldri holde ut med hverandre. Den ene ville oppsluke den andre som de ufornuftige dyrene gjør. Øvrigheten holder sin hånd over enhvers hustru, for at ikke hvem som vil, skal kunne røve og skjende henne. Den holder sin hånd over barna våre, datter og sønn, for at ikke hvem som helst skal kunne bortføre dem. Den verner om enhvers hus og gård, for at ikke hver og en skal kunne bryte seg inn og stjele der. Den skjermer også våre åkrer, vår buskap og vårt bohave, for at ikke hvem som helst skal kunne angripe, stjele, røve og skade.

Under teksten: "Derfor er det nødvendig å være lydig mot øvrigheten, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens." Rom. 13,5. skriver han bl.a.:

"Skriften har rene, klare øyne og ser riktig på det verdslige sverdet, som av idel barmhjertighet må være ubarmhjertig og av godhet utøve vrede og strenghet. Det er som Paulus og Peter sier, at øvrigheten er en Guds tjener til hevn, vrede og straff over de onde og til beskyttelse, ros og ære for de fromme." Den beskytter de fromme og hjelper dem - men "slår, stikker, hugger og dreper, som Gud har befalt, og derved gir den seg til kjenne som hans tjener. At nå de onde uten nåde blir straffet, skjer ikke bare for at de onde skal straffes. Det skjer for å beskytte de fromme, for at fred og trygghet skal bli opprettholdt. Og dette er uten tvil en kristelig gjerning, gjort i stor barmhjertighet, kjærlighet og godhet. Øvrigheten er ikke innsatt for at den blant undersåttene skal tilfredsstille sin egennytte og hevnlyst, men skape de beste kår for undersåttene. Romerne kalte fyrstene patres patriae, fedrelandets fedre. - - "Vår fyrste er vår far, likeså borgermesteren for byen."

Ut fra Salme 46,9.f. taler Luther om myndighetene som fører krig - og sier at for å stoppe det onde med våpenmakt er det forferdelig, men det er for å sikre freden og tryggheten og mindre forferdelig med en "kort ufred" og en "mindre ulykke" mot ufred og større ulykke som onde mennesker steller i stand.

Den siste andakten skrives på bakgrunn av Luk. 20,25 om å "- gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!" Her trekker han opp grensene for vår lydighet mot myndighetene - og understreker at når myndighetene "vil sette seg til doms over Guds ord og byde og råde over oss i strid med Guds ord og bud, så skal vi vite at slikt er fordømt og av djevelen. Vi skal stå imot og si: Kjære fyrste, keiser og verden, med kroppen min og eiendommen min er jeg vel under ditt velde og vil gjerne være lydig. Men du skal ikke ut over dette gripe inn i Guds gjerning der du ikke skal og ikke kan være dommer. I stedet bør du la deg dømme ved hans ord i likhet med meg selv og all hans skapning. Ellers skal og vil jeg ikke følge deg, men handle aldeles tvert imot, for at jeg må være lydig mot ham og bli fast ved Guds ord."

Slik og på mange andre måter oppfordrer Luther oss å tale myndighetene til rette når - som han sier et sted "kusken bli gal". Vi skal stå på den samme rettsgrunn som vi som folk er så lykkelig å ha arvet etter fedrene - selv følge den - og fremholde den og bruke den overfor vårt eget og innvandrende folk - for myndigheten "bærer ikke sverdet forgjeves", rettens sverd styrt av gode Gudforankrede lover.