Mors kjærligheten

- En vernende kappe av omsorg, hygge og kjærlighet.

Av Lars-Arne Høgetveit

I en tid som vår, preget av likestillingsideologier med det ønske å viske ut de spor Gud la inn i skaperverket med skillet mellom mann og kvinne (mann og manninne, se 1. Mosebok 2, 23), kan vi spørre oss; Hva gjør en mor til en mor? Er det mors kjøttkaker? Hennes femininitet? Hennes barn som løper rundt? Eller må vi sette alt dette inn i sin sammenheng og dermed se mer helhetlig på det? Vi velger det siste.

La oss begynne med det at «uten Guds kjærlighet til mennesket har verken far eller mor noen kjærlighet å gi de rundt seg». Både far og mor er foreldre fordi de er innsatt av Gud til å være det. Og i familien, samfunnets grunnpilar, vil alle lide, men barna mest; om kjærligheten blir kald hos mor og far. Men nå skal vi la far ligge og denne gang konsentrere oss om mor og morsrollen.

Ingen vet som mor hvor viktig det er for barnet i hennes morsliv at maten hun spiser får konsekvenser for barnet. Hun bærer sitt eget barn i over 9 måneder og det hun spiser får barnet del i om det vil eller ikke. Hun må derfor beskytte sitt barn fra dag en. Hun må vite hva matseddelen til enhver tid består i.

Senere, etter fødselen, dukker utrykket «mors kjøttkaker» opp og rommer langt mer enn selve kjøttkakene. Det inneholder:

Fellesskap (den sosiale sfære og sosial trening)

God og næringsrik mat (et grunnlag for psykisk- og fysisk velvære)

Prat (kunnskaps oppbygging, historisk og nåtidig)

Tid (dagens mangelvare) - sett under ett en samling som gir et viktig grunnlag for barn og voksne til å møte hverdagen.

Det arbeidet med maten som gjøres er altså et viktig grunnlag for god helse, stabil psyke og dermed for at den enkelte skal kunne yte det som trengs i hverdagen.

Et barn som går på skolen uten niste vil få det vanskelig med konsentrasjon og læring, så enkelt er det. En familie uten faste måltider vil kanskje gå i oppløsning over tid og i alle all miste noe uvurderlig?

Hva kreves det da, i perioder, av en mor? Noen mødre i dag ser på sitt yrke i hjemmet som litt mindreverdig - og da spesielt p.g.a. at en del forstå-seg-påere ser på mødre som noe unyttige

- de gjør et arbeid som staten kan ta seg av med sin «profesjonalitet». Det er ikke sant, at de profesjonelle kan erstatte en mor! Er ikke det viktigste kriteriet for profesjonalitet, at man på et ekte vis elsker barnet!? Jo - og det kan aldri staten gjøre - det må mor gjøre (sammen med far). Og det er selvfølgelig et nitidig arbeid fra morgen til kveld (og natt) med sorger og gleder av ulik styrke.

I en undersøkelse gjengitt i boken «Hjemmet som arbeidsplass», Universitetsforlaget 1967, svarer husmødre på dette spørsmålet:

Hvordan trives De med å være husmor? 36% Meget Godt, 46% Godt og 18% Mindre godt.

I dag, anno 2000, er det 75% som sier de vil prioritere hjemmet når barna er små - det ligger visst i genene dette med omsorg og det å ta hensyn til de små og de rundt seg. Det er lagt inn fra Skapelsen av Gud selv, som en kode for at familien og dermed for at samfunnet skal fungere.

Mor har ingen grunn til å skamme seg; men det har alle de andre som ikke ser hennes unike posisjon og oppgave for å bygge ett stabilt samfunn.

Tenk på hvilken innflytelse en mor har på samfunnet - hun er daglig hjemme med de små og innprenter de daglig en ideologi, om den er god eller dårlig. Barna hennes vokser opp og kommer ut i samfunnsposisjoner som gir innflytelse på samfunnsutviklingen, der bl.a. mors innprenting ligger som en basis i valg og beslutninger som gjøres.

Er det å være mor unyttig? Slik spør bare en tankeløs person - eller en som vil rive ned de tusen hjem og som kan være seg det bevist.

En av de viktigste jobber som gjøres i Norge i dag er å sitte på sengekanten med de små og synge:

Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare.

Fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge, han er deres skjold og verge.

Over dem han seg forbarmer, bærer dem på faderarmer.

Ingen nød og ingen lykke, skal av herrens hånd dem rykke.

Han den beste venn blant venner, sine barns bekymring kjenner.

Våre hodehår han teller, hver en tåre som vi feller.

Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder.

Gled deg da, du lille skare, Jakobs Gud skal deg bevare.

For hans allmakts ord må alle, fiender til jorden falle.

Hva han tar og hva han giver, samme fader han forbliver.

Og hans mål er kun det ene, barnets sanne vel alene.

Denne sangen er det ofte mor som synger for sine kjære umistelige små.