Gå ut fra henne, mitt folk
Av Stein Henriksen
I. A.
Det er i Johannes´ Åpenbarings 18. kapittel vi møter
denne befalingen fra Herren. Den verbalformen som brukes på gresk, viser at ordren
som gis, krever øyeblikkelig utførelse. Guds folk, den troende menighet, må
straks gå ut. Og hva den skal gå ut fra, viser de foregående versene i kapittel
18, samt vers 5 i kapittel 17. Det er den størrelsen som kalles den store
skjøge, eller Babylon. Og hva det er, viser det siste verset i kapittel 17, der
det står slik: «Og kvinnen som du så, er
den store by som har kongedømme over kongene på jorden.
I kapittel 17, der en av de
englene som hadde de syv vredesskålene, viste ham den store skjøgen, fikk han
se at hun satt på et skarlagensrødt dyr med syv hoder
og ti horn. Nå synes jeg ikke Johannes´ Åpenbaring er særlig lett å fortolke,
og jeg skal derfor unnlate å gå for mye inn i detaljer. Likevel forekommer det
meg innlysende at det dyret det er tale om her, er det samme som vi møter i
kapittel 13. Det som både er et billede på Antikrist
personlig, han som har tallet 666, og Antikrists rike.
Om dette riket står det slik
i vers 8 i kapittel 17: «Dyret som du
så, det var og er ikke, og det skal stige opp, ut av avgrunnen, og gå til
undergang.» Skjøgen som satt på dyret, og ble båret av det, må da oppfattes
som hovedstaden i det antikristelige riket.
Så blir da spørsmålet om vi
ut fra det som skildres her, kan gjenkjenne noe i vår egen tid. Når vi tenker
på uttrykket «som var og er ikke,»
kan det virke som vi her står overfor et rike som hørte fortiden til i forhold
til Johannes´ tid, men som hadde gått under og da ikke eksisterte lenger. Men
når vi tenker på at hele skildringen er en profeti som sikter på fremtiden i
forhold til Johannes, er det godt mulig at det som sies her, fører oss inn i
den fremtid som ligger foran ham, og lar oss se begivenhetene slik de tar seg
ut da. Om det er rett, vil altså det antikristelige riket ha en fortid sett ut
fra det som var fremtid for Johannes. Så kom det en tid da det ikke eksisterte,
for å dukke opp igjen i endens tid. Hva kan det være for et rike?
Flere muligheter er kanskje
for hånden. Allikevel synes jeg nok èn merker seg
spesielt ut. Og den muligheten synes jeg forsterkes når vi tar for oss visse
enkeltheter ved rikets hovedstad, den som altså kalles den store skjøge eller
Babylon. Nå er det jo de som her tenker på oldtidens Babylon, som jo hadde vært
hovedstaden i et verdensrike med klare demoniske trekk, men som hadde gått
under, og lå i ruiner på Johannes´ tid. Det er klart at dette i og for seg er
mulig. Men i kapittel 17 vers 3 og 7 står det om dyret at det hadde «syv hoder», og i vers 9 at «De syv hoder er syv fjell, som kvinnen
sitter på.» Det leder tanken hen på de syv høyder som Rom er bygget på. Vi
leser så videre i vers 10, der det står slik: «De er også syv konger. De fem er falt. Den ene er nå. Den andre er
ennå ikke kommet, og når han kommer, skal han bare bli en kort tid.« Disse
konger står for verdensriker, av hvilke vi gjenfinner de fleste i Daniels
syner, nemlig:
Det egyptiske, det assyriske,
det babylonske, det medo-persiske og det greske.
Dette er de rikene som var falt på Johannes´ tid. Han ser nå situasjonen ut fra
sin samtid. Det sjette er det romerske, mens det syvende hører fremtiden til i
forhold til Johannes. Til slutt kommer det antikristelige riket som det
åttende. Det er «også en av de syv,» da
også disse hadde demonisk karakter. Vi kan også merke oss at alle de fem falne
rikene med sine tyngdepunkt lå innenfor oldtidens Romerrike.
Antikristriket er et
verdensrike i egentlig forstand, da det omfatter hele jorden, og dermed også de
land som hørte de tidligere verdensriker til.
B.
Om denne forståelsen er rett,
er antikristriket det gjenreiste Romerriket, det som i dag fremstår i skikkelse
av EU. Foreløpig er det på et relativt tidlig utviklingstrinn med et beskjedent
omfang i forhold til det det vil bli.
Men den åndsmakt som i dag
fremstår som den dominerende innen det gjenreiste Romerrike, er Den
romersk-katolske kirke. Denne kirken, og dens overhode paven, pekte Luther og reformatorene ut som
Antikrist. Det var nok ikke rett. Personen Antikrist hørte ennå fremtiden til.
Men når vi tenker på Romerkirkens grusomme forfølgelse av annerledes troende,
særlig bibeltro kristne, kommer vi ikke bort fra at her finnes klare
antikristelige og demoniske trekk. Og inkvisisjonens og korstogenes bestialske
grusomheter hører ikke bare fortiden til. Under Den andre verdenskrigen
forfulgte den katolsk ledete kroatiske Ustasjastaten de serbiske orthodokse kristne med uhørt grusomhet. Den nåværende pave
har på kirkens vegne bedt om tilgivelse for inkvisisjonens og korstogenes
grusomheter i fortiden. Men det som skjedde mot de serbiske orthodokse
kristne, har han, så vidt en kan se, ikke bedt om tilgivelse for.
II. A.
Men dette er altså
Romerkirken. Har dette noen aktualitet
for oss lutherske kristne av i dag?
Da må vi først stille et
ganske bestemt spørsmål: Hvorfor ble hovedstaden i Antikristriket kalt Babylon
eller den store skjøge? En skjøge er, som bekjent, en utro kvinne, som har
seksuelle forhold til mange menn. Og oldtidens Babylon var en by der nettopp
seksuelle utskeielser i mange former ble systematisk dyrket. Babylon kom altså
til å stå som selve innbegrepet på utroskap. En utroskap som først og fremst
ses i forhold til Herren, Hans bud og vilje.
B.
Overført på Romerkirken
passer dette som hånd i hanske når utroskapsbegrepet forstås i utvidet form.
Ikke nødvendigvis om seksuell utroskap, men mer generell utroskap i forhold til
Herren og Hans vilje.
Hva består så Romerkirkens
utroskap i? Den består i avvik fra Herrens Ord, slik vi har det i Den hellige
skrift. Det dreier seg om et generelt avvik ved at man etter Tridentinerkonsilet har
satt tradisjonen over Skriften, og en rekke spesielle avvik på konkrete
punkter.
Både gjennom den senere
oldtid og hele middelalderen hadde det dannet seg en læretradisjon som ikke var
identisk med Skriften. Før Reformasjonen så man på denne som den rette tolking
av Skriften, samtidig som man holdt fast ved at Skriften var den eneste rette
og pålitelige norm for lære og liv. Men under Reformasjonstidens debatter med
spesielt lutherske teologer fant man ut at forskjellen på Skrift og tradisjon
var så stor at tradisjonen ikke kunne ses på som den rette tolking av Skriften.
I stedet for da å oppgi tradisjonen og slutte seg til Reformasjonen, formet man
så ved Tridentinerkonsilet på 1600-tallet den lære at
det dreier seg om to parallelle og likeverdige åpenbaringsformer - Skrift og
Tradisjon. Når man så samtidig holdt fast ved at tradisjonen er den eneste
rette tolking av Skriften, kom tradisjonen i praksis til å stå over Skriften.
Dette er Den katolske kirkes lære i dag. Og dette er både et prinsipielt avvik
fra Skriften, og dermed en generell utroskap overfor Herren, og avvik på en
rekke konkrete punkter.
Her kan nevnes flere ting:
Man lærer at Paven er ufeilbar når han uttaler seg
«ex cathedra», som man sier, altså på vegne av kirken som dennes fremste lærer.
Man løfter jomfru Maria så høyt opp at hun kommer
til å innta en mellomstilling mellom Gud og menneske. En som tilbes som den som
går i forbønn for mennesket hos Herren. Man lærer videre hennes ubesmittede
unnfangelse, altså en unnfangelse uten en jordisk mann, samt hennes
himmelfart. Man dyrker samtidig en rekke
helgner. Her er det ærefrykten for martyrene som har gått over til å se på dem som
helgner som må tilbes og dyrkes.
Verken når det gjelder
Mariadyrkelsen eller helgendyrkelsen generelt, har vi den minste antydning om
dette i Bibelen. Alt sammen er det menneskepåfunn og en del av tradisjonen, og
som sådan uttrykk for alvorlig utroskap overfor Herren.
Vi kan også nevne andre ting,
så som en forståelse av nattverden,
der man ser på den som et offer hvor man på ublodig vis ofrer Jesus Kristus om
igjen for levende og døde ved det brød og den vin, som ved konsekrasjonen
er blitt til Jesu legeme og blod. Det hele i klar strid med Skriften, der intet
av dette nevnes ved Jesu innstiftelse av nattverden, og der Hebreerne 10,10
understreker at Jesu blodige offer på Golgata var noe som skjedde en gang for
alle, og som verken kan eller skal gjentas på noe vis.
Også dåpen kan nevnes, der man lærer at den virker «ex opera operato».
Det vil si i kraft av utført handling, helt uavhengig av trossituasjonen til
den som døpes.
Man kan nevne rettferdiggjørelsen, der man lærer at
den ikke representerer noen tilregnet rettferdighet, men tvert om skapelsen av
en livets rettferdighet, og blander dermed sammen rettferdiggjørelsen på den
ene siden og gjenfødelse og helliggjørelse
på den andre. Denne livets rettferdighet, manifestert ved
gode gjerninger, ser man ikke
som en frukt av livet med Herren, men som en betingelse for det.
Denne forståelsen av
rettferdiggjørelsen griper også inn i selve gudsbegrepet, og er i sin helhet i
strid med Skriften. Det er da heller ikke hentet ut fra Skriften, men ut fra
tradisjonen.
Vi kan også nevne forståelsen
av bispeembetet, der man ut fra
tradisjonen lærer at biskopen i kraft av ordinasjonen og den apostoliske
suksesjon alltid er bærer av den rette lære. Biskopen, med paven i spissen blir
altså satt i stedet for Skriften som høyeste norm for lære og liv. Alt sammen er
det i strid med Skriften, og et alvorlig uttrykk for utroskap mot Herren.
III.
Men la meg nå gjenta det
spørsmålet jeg stilte tidligere: Har dette noe med lutherske kristne å gjøre?
Eller la meg være litt mer konkret: Har dette noe å gjøre med kristne
tilhørende Den norske kirke? Vi har konstatert at Romerkirken er en størrelse i
alvorlig utroskap mot Herren, og som dermed med rette kan kalles en skjøgekirke
fordi den har satt mennesketanker over Guds Ord.
Men hvordan er det med Den
norske kirke? Har den i sin lære satt mennesketanker over Guds Ord? For å få
svar på dette spørsmålet, er det to ting vi må ha for øye.
A.
For det første. Hvordan
forholder Den norske kirke seg til Romerkirken?
Her kan vi trygt konstatere
at i de 400 årene som gikk siden reformasjonens innførelse
i Danmark/Norge i 1536, hadde Den norske kirke intet med Romerkirken å gjøre.
Men i tiden etter Den 2. Verdenskrig har situasjonen etter hånden endret seg.
Og
Det lange skrittet i retning
av Romerkirken Den norske kirke foretok ved å underskrive Felleserklæringen om
rettferdiggjørelsen, bakkes kraftig opp av noe som skjedde vel 7 år tidligere,
nærmere bestemt
Den innebærer flere ting: Når
det gjelder synet på rettferdiggjørelsen,
finner vi også her den samme dobbeltheten som preger Felleserklæringen.
Rettferdiggjørelsen er både en tilregnet rettferdighet og en livets
rettferdighet, virkeliggjort ved gode gjerninger. Hva synet på nattverden angår, møter vi også i Porvo offermotivet, selv om det ikke er det katolske
messeofferet det dreier seg om. Men også her står vi overfor et tydelig avvik
fra Skriftens skildring av hva nattverden er og en tydelig bevegelse mot Rom.
Den samme bevegelse som læren om
bispeembetet bærer bud om. Bispeembetet er etter Porvo
et nødvendig embete som ivaretar kirkens enhet. Dette er helt i strid med
Skriften, der den levende kirkes enhet i Efeserbrevets
4. kapittel bestemmes som enheten i Kristus som Hans legeme i det ene håp, den
ene tro og den ene dåp. Med dette samstemmer Augsburgerbekjennelsens
7. artikkel der sann enhet i kirken bestemmes av enighet om forkynnelsen av
evangeliet og forvaltningen av sakramentene. Porvoerklæringen
er altså også her i strid med både Skriften og Luther, men ligger på linje med
Romerkirken. Det gjør den også når det videre heter om bispeembetet at det ved
den apostoliske suksesjon er garantisten for at den rette lære fra apostlene
til nåtiden. Intet av dette finner en i Bibelen, og Luther gikk helt imot det.
Vi kan altså slå fast at Den norske kirke ved
underskrivingen av Porvo-erklæringen og
Felleserklæringen har forlatt sin bibelske og lutherske karakter og beveget seg
på veien mot Rom. Den har, som Romerkirken, satt mennesketanker over Guds
Ord.
B.
Vi kan spørre om hvordan det
kunne gå slik.
Men forklaringen ligger i
grunnen opp i dagen. For ca. 250 år siden satte en annen bevegelse inn i den
lutherske kirke. Den tok til i Tyskland, men bredte seg fort utover, jeg tenker
på den bibelkritiske såkalte teologi
i dens forskjellige aspekter og ytringsformer. Også her står vi overfor en
bevegelse som satte mennesketanken over Skriften. Og den var egnet til å rive
ned tilliten til Guds Ords sannhet over alt hvor den fikk innpass. I Den norske
kirke har den mot slutten av det andre årtusen fått en slik makt at tilliten
til Bibelen er kraftig svekket. Og der hvor Bibelens autoritet som eneste kilde
og norm for lære og liv er svekket, ser mennesket seg automatisk om etter andre
autoriteter. Da faller blikket på tradisjonen. Den kirkelige læretradisjon. Og
den finner en i vår del av verden mest fullstendig utformet i Den
romersk-katolske kirke. Men også andre åndsstrømninger har fått innpass, så som
feminismen med alt det den fører med
seg av skilsmisser og samboerskap, fosterdrap og prevensjon og for ikke å
forglemme homoseksualitet.
IV.
Den norske kirke er altså
blitt en løgnkirke som fører falsk lære og forfølger spesielt prester, men også
andre forkynnere som ønsker å stå fast på Skriften og Bekjennelsen.
Spørsmålet blir altså:
Hvordan skal en kristen som ønsker å være tro mot Guds Ord og mot Bekjennelsen,
forholde seg i en slik situasjon? Kan en fortsatt være med i en slik kirke,
eller må en gå ut? I Johannes´ Åpenbarings 18. kapittel møter vi altså en klar
og kategorisk ordre om straks å gå ut. Men situasjonen er tydeligvis en annen
enn den vi har i dag. Her er en kommet lenger ut i tidsløpet. For her står en
like før dommen over Antikristriket og dets hovedstad.
På den annen side, vil
situasjonen saklig sett være en annen da enn nå? Det er iallfall tydelig at det
er klare likhetstrekk. Nå som da står en overfor en kirke så utro mot Herren at
den kan sammenlignes med en skjøge. En løgnkirke. Men da vil det ikke være noen
mulighet for frelse mer. Bare dommen står tilbake. Det er ikke sikkert det er
situasjonen i dag. Det er de i vår situasjon som hevder at de fortsatt må være
med i Den norske kirke for på den måten innenifra å virke for dens reformasjon.
Kan vi si at en slik begrunnelse er legitim?
Det er i alle fall tydelig ut
fra Åpenbaringens 18. kapittel at det er en alvorlig sak å bli værende innenfor
en syndig sammenheng. For her står det slik i det 4. verset: «Og jeg hørte en annen røst fra himmelen
si: Gå ut fra henne, mitt folk! For at dere ikke skal ha del i hennes synder,
og for at dere ikke skal få del i hennes plager.» Utgangsordren er ikke
bare begrunnet i at dette er den eneste måten å unngå å bli rammet av straffen
over den syndige størrelsen. Her dreier det seg jo om en by som blir totalt ødelagt.
Begrunnelsen er også en
annen: «for at dere ikke skal ha del i
hennes synder,». Å leve i en syndig sammenheng medfører en mektig fristelse
til å bli påvirket av det syndige miljøet rundt seg. At dette er en farlig
realitet, ser en ikke minst av situasjonen i Norge i dag. Her er det mange
mennesker som bekjenner seg som kristne, men som har et helt annet syn på
viktige moralske spørsmål i dag enn en hadde for noen år tilbake. Og det syn
som er helt i strid med Guds Ord i Bibelen. De er blitt påvirket av den
åndssammenhengen de lever i. Dette er en alvorlig sak. Her kan det stå om evig liv eller evig fortapelse. Å leve i en
syndig sammenheng har også en sløvende virkning, kanskje på de fleste. Også det
ser vi nok av i Norge i vår tid.
Hva er så den rette holdningen til Den norske kirke i
dag? Må man gå ut, eller er det rettere å bli hvor man er? Jeg vil si det slik
at den kategoriske ordren i Åpenbaringen 18 neppe gjelder ubetinget i vår
situasjon. På den annen side er åndssituasjonen da og nå svært lik om ikke
ganske sammenfallende. Derfor er situasjonen alvorlig, og den må også tas
alvorlig av en hver kristen. Det er ikke forsvarlig å bli værende av rent
behagelighetshensyn, av sløvhet og tankeløshet eller av rent menneskelige
taktiske overlegninger. Skal man bli værende, må man være seg bevisst et klart
kall fra Herren til å bli, koblet sammen med en klart uttalt oppgave. En må
også være innstilt på at det blir et liv i kamp, i forfølgelse og lidelse. Er
man seg ikke bevisst et slikt kall og en konkret oppgave, er det mitt råd at
men går ut, simpelthen for å unngå å bli medansvarlig.