"Forskrudd virkelighetsoppfatning" - eller sannhets sak?

Av Jørgen Høgetveit

Enkelte debattanter - også i kristne sammenhenger - har vanskeligheter med å styre sitt sinn, eller kanskje vi skulle si sinne. Min nå for lengst avdøde mor - som var en klok kvinne - minnet oss guttene ofte om at nå måtte vi passe oss for vi var blitt store og sterke og kunne gjøre skade på folk om vi lot sinnet løpe av med oss. Hun siterte ofte: "Den som styrer sitt sinn er bedre enn den som inntar en hel by." Det finnes tydeligvis mennesker som ikke har fått disse advarsler og slenger om seg både med "løgnaktig" og "forskrudd virkelighets-oppfatning." Hadde man hatt anlegg for å bli redd av slikt munnbruk - hadde man selvsagt krøpet i hi og gjemt seg, særlig når det kommer fra folk høyt oppe i kristne, konservative rekker og spres i flere massemedia. Men flere av oss har fått så mye juling - om på langt nær så mye som apostler og profeter - så vi fortsetter vårt arbeid og kamp for sannheten med frimodighet. Vi vet at slike uttrykk som "løgnaktig" er ulovlig etter norsk injurielov, men en har ikke tenkt å ta noen rettssak av den grunn. Vi vet videre at å føre sannhetsbevis for et slikt uttrykk er ganske umulig, men som agitasjon fungerer det til en viss grad? Hvordan kan vår motpart vite, langt mindre føre sannhetsbevis for - at den annen part farer med bevisst løgn. Det er selvsagt bortimot umulig, for ikke å si håpløst. Når det så kommer i tillegg, at man kan legge på bordet at det en sier er sant, da er det motparten som har all grunn til å trekke sine utsagn tilbake og be om unnskyldning og roen senke seg over "slagmarken" -

eller?

Når vi så ser på uttrykket "forskrudd virkelighetsoppfatning" - så minner det farlig om den slags utsagn som man hørte fra Sovjetunionen i sin tid, og som la grunnlaget for at man kunne sperre folk inne og behandle dem tilbake til sans og samling og den "rette virkelighetsoppfatning". Man har en noe lignende karakteristikker i psykiatrien - uten at man skal utdype dette ytterligere. Da bruker man medikamenter og samtaleterapi for å bringe vedkommende tilbake til virkeligheten - men det har man tydeligvis ikke sans for i denne sammenhengen - her bruker man media for utbasunering av sin høyst amatørmessige diagnose. Riktig ille blir det når man endatil feilsiterer sin ærede motpart og "dytter denne mening på hvis vanvidd alle kan forstå" for å bringe inn den danske humoristen Kumbel i alvoret. Og bunnen når man vel når ens "fienders fiender blir mine venner"? Eller?

Når man blir rammet av slike kaskader av sludder - kan man undres på om man skal gjøre som det sies at tidligere statsminister Jørgen Løvland gjorde når han fikk seg en killevink. Han satte seg heller ned og grunnet på hvordan i all verden motparten kunne finne på en slik handling - enn slo igjen. Ja, det er jo en form for reaksjon som ofte kan være svært så tjenlig for saken, i stedet for å la den drukne i "tåke og røyk" fra vulkanen med ild og svovel. Men det er jo også mulig at saken kan vinne fram med "et ord i rette tid" - med ettertenksom ro når det hele har roet seg litt. Det er jo sannhets sak det gjelder - ikke sant?

Det rinner meg i minnet at for en del år siden var det en kjent debattant som skrev pent om nå avdøde sjefsredaktør Arthur Berg, men han tilføyde at når Berg ble ivrig i debattene - svingt han "sverdet" rundt seg slik at både venn og fiende måtte dukke. I striden som nå utfolder seg både her og der - føles det som en må dukke både for det ene og det andre "sverd." - men det roer seg vel om en stund får en håpe. Alder og visdom kan gjøre mye med de fleste og tiden hjelper ofte på. Så får vi prøve å gjenreise det fedrene bygget - og de senere generasjoner nærmest har revet til grunnen - og da må nok "sverdene" glimt fra tid til annen. Det er en stor og herlig virkelighet vi alle bør ofre liv og blod for - om den kan synes noe fjern i disse dager, i Norge "Den siste Sovjetstat" i flg svensk minister, men forskrudd er den ikke?