Dyreetisk eller menneskeetisk i Meløy, Gildeskål og Rødøy?

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

Et gammelt ordtak sier at når menneskevernet svekkes øker interessen og omsorgen for dyrevernet. Et sted må omsorgen ta veien. Vi så det ekstremt blant nazioffiserene som altså kunne la millioner gå i gass og krematoriene, men pleiet sin rovhunder vel. Kaj Skagen har vært inne på dette i en av sine romaner hvor han skriver om "animaliseringen av menneskeånden". I Norge ser vi fosterdrapet lovfestet og praktisert i uhyggelige tall samt menneskevernet med dets retter på en rekke områder svekkes, mens omsorgen for fisk og dyr prioriteres topp av media og myndigheter med lovgiving og maktutøvelse.

Disse tankene rant meg i hu når jeg leser om rovdyrenes - i denne sammenheng - jervens herjinger blant sauen i Meløy, Gildeskål og Rødøy i Nordland. Den har slaktet ned 1200 dyr av 10 000 sluppet på bondens egne beitearealer. Dyra er for lengst tatt ned fra beite og myndighetene truer med å legge ned beiteforbud - stikk i strid med all overordnet rettstenking - men ved visse nylig utklekkede dyrevernregler som forvaltningsgrunnlag. I alt 70 bønder trues med å fratas sitt livsgrunnlag og sin forvaltningsrett av egen eiendom.

I dragsuget av en slik rettstenking går flere tusenårige driftsmåter og tusenårig rett under rett foran øynene våre under dekke av "lovlig" rett. Det strider selvsagt mot alt som det gamle Retts-Norge stod og står for. Grunnloven - som er vår restaurerte Kristenrett fra Hellig Olavs Mosterretten (1024) og div. Lagtingsretter noe senere - har hele tiden solid rett omkring individet og dets retter som eiendomsrett. Det hører med til naturrettstenkingen og skaperretten som ligger i bunnen. Den nekter ikke et menneske retten til å forsvare liv og eiendom. Med lov skal landet byggjast og ikkje med ulov øydast" Ulovene er slikt vi ser praktisert i dag.

Nazimaktene og praktiserte såkalt positiv rett. Det var den "rett" som var nedskrevet i deres lovbøker- men uten forankring i naturretten. Derfor kunne det sitte 7 toppfolk med dr. grad i Wansee og bestemme den "endelige løsning av jødespørsmålet", dvs. utslettelse av et helt folk. Det var rett i deres øyne, men ikke en rett som ble godtatt av de allierte dommer i Nürnberg i 1945 - da nazimaktenes topper måtte stå til rette for sine ugjerninger. De ble dømt for "crime against humanity" - kriminalitet mot menneskeheten og dømt til døden. Og for at ingen i fremtiden skulle dyrke disse "idoler" for fremtiden ble de kremert og strødd på Atlanterhavet. De brøt den grunnleggende skaperrett som et hvert individ har, og som er nedfelt i naturretten, gammel norsk rett og Grunnloven som ut fra sitt menneskesyn i § 2 om at vårt fundament er den "evangelisk lutherske tro" dvs. i lovsammenheng dette menneskesyn som sier at et menneske er mer verdt enn hele verden og skal ha sine retter. De finner man i fra § 96 i Gr. l. og videre utover. Lover som ikke kan forandres i flg. § 112 ( tidligere 110) om Norge skal være det Gr.l. sier - det som er vår Konstitusjon eller Restaurasjon, restaurert kristenrett. Da hjelper det ikke om endog Stortinget har gitt lover - en slags "positiv rett" som er nedfelt i forvaltningens rettsregler som de slavisk følger.

Tjenestemenn bør tenke grundig gjennom denne tankerekken og hva de selv heter: tjenestemenn. De skal tjene folke ikke makten, men tjenesten skal styres av lover og ikke u-lover. Da skal makter og myndigheter ta folkets parti av all sin makt, i denne sammenheng bøndenes. Det er deres simple plikt når det skjer at "kusken blir gal" som Luther en gang omtalte ledelsens oppførsel.

Avslutningsvis:

Det er nok mer enn tilfeldig at det ikke bare er fonetisk sammenheng mellom ordet for jord - humus og human. Mennesket og dets ressursgrunnlag er nøye sammenkoblet og de som våger seg inn for å kutte skaperrøtter har tatt på seg en større oppgave enn han vil makte. Han har både RETTEN og Skaperen i mot seg - og det vil gå han ille. Dette skriver store ånder om som både Soltsinitsjyn og Dostovjeski m.m.fl. Fotosyntesen fra skog, beiter og dyrka jord produserer alt av mat minus fisk, alt av råstoffer minus mineraler. Det er en dødslinje for et folk å drepe denne kulturen. Vi kommer aldri til å leve i en etter agrikulturell kultur om den urbane dårskap innbiller seg det aldri så mye. Da dør vi ut som mennesker.