Guds vilje
Andakt av
Stein Henriksen, i www.kommentar-avisa.no
–
I Matteusevangeliets 22. kapitel
leser vi slik i versene 35-40: ”Og en av
dem, en lovlærd, fristet Ham og sa: Mester, hvilket bud er det største i loven?
Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din
sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det er et
annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud
hviler hele loven og profetene.”
Her står vi da overfor Guds vilje og hans krav til oss. Så
er det da vår sak å la Ham ransake oss og prøve oss på disse lovens Ord. Er det
slik vårt forhold til Gud og nesten er? Elsker vi Gud til fullkommenhet og vår
neste som oss selv? For det som Herren krever av oss her, er fullkommenhet og
syndfrihet fra fødsel til grav. Han lar seg ikke avspise med noe mindre. Den
som ikke er fullkommen og syndfri, kan ikke leve i samfunn med Den Hellige Gud.
Det er denne syndfrihet og fullkommenhet som Skriften kaller rettferdighet.
Sett på denne bakgrunn, må vi gi Skriften rett der den i Romerbrevet
3 sier følgende i versene 20 til 24: ”Derfor
blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer
erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene
vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på
Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle
har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av
Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.”
Når altså Herren møter et menneske med loven i denne sammenheng,
med dens krav om fullkommenhet og syndfrihet, er det for å avsløre mennesket
som den fortapte synder en er i seg selv, og derved drive en til Kristus. Når
det gjelder et menneske som ikke er en kristen, for å drive en til Kristus for
første gang. Når det gjelder en kristen, for å drive en til Kristus i den
daglige omvendelse.
Men bakgrunnen for at dette er mulig, og den objektive basis
for frelsen, er loven om stedfortredelsen. Fra
evighet av har Gud bestemt at det skal være to mennesker som ved liv og
gjerning skal opptre på vegne av og i stedet for hele menneskeslekten. Det er
det første mennesket, Adam. Og det er Han som er Gud og menneske i samme
person, Jesus Kristus. Om disse to stedfortrederne leser vi slik i Romerbrevets
5. kapitel og versene 12, 18 og 19: ”Derfor,
likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden,
og døden slik trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle –
Altså, likesom èn manns overtredelse ble til
fordømmelse for alle mennesker, slik blir altså èn
manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.
For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet,
så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.”
Ved Jesu Kristi lydighet som Guds offerlam ved lidelse, død
og oppstandelse i stedet for alle mennesker er syndeskylden tatt bort fra alle
mennesker.
Men alt er ikke sagt med dette. For skal den enkelte få del
i det som objektivt gjelder for alle, må en la seg trekke inn i det personlige
samfunn med Jesus på syndsforlatelsens og rettferdiggjørelsens grunn. Og når
det skjer med den enkelte, får en straks del i hele den frelse og det evige liv
som Jesus har bragt til veie ved sin stedfortredende
lidelse, død og oppstandelse. I samtidighetens øyeblikk blir en erklært
rettferdig, blir født på ny, og får den levende troen. Disse den personlige
frelses tre elementer må nevnes i ett eller annet forhold til hverandre. Den
rekkefølgen de nevnes i, er vel ikke uten betydning. Men en må hele tiden huske
at en får dem samtidig.
Loven, slik vi har møtt den i denne sammenheng, har altså
som oppgave å drive et menneske til Kristus.
Men loven har også andre oppgaver.
En viktig oppgave ligger i å opptre som formaning og veileder
for det kristne mennesket i dets daglige liv. Forutsetningen for at loven kan
opptre slik, er gjenfødelsen, som består i at en ny natur blir skapt inn i
mennesket ved omvendelsen. Denne naturen er ment å vokse seg stadig sterkere
ettersom kristenlivet skrider frem. Denne voksteren, som først og fremst er Den
Hellige Åndens verk, er det vi kaller helliggjørelse. Under helliggjørelsen
opptrer altså loven som formaning for den kristne personligheten, samtidig som
den i sin absolutte form brukes av Ånden til å føre den gamle syndige naturen
mot døden. Det er Ordet etter lov og evangelium som er Åndens arbeidsredskap
under helliggjørelsen. Der bruker Han evangeliet til å styrke og bygge opp den
nye naturen, samtidig som Han altså bruker loven til å føre den gamle naturen
mot døden..