Les også:

Artikkelen under svarer på en del helt grunnleggende angrep på vår evangelisk - luthersk tro

Mennesket, rikene, Grunnloven og regimentene.

 
Utviklingen i Norge fram til 1905 og Jørgen Løvlands

innsats for å bli fri i fred (se spesielt siste to sider om Løvland)

 

 

Foredrag holdt på Vikeland Bedehus den 28.11.2004

 

Av Jørgen Høgetveit

 

Først takk for at jeg igjen får komme til dere og tale om slike tema som ikke ofte kommer opp på talerstolene i Norge. Likevel er det livsområder som er uhyre viktig for livene våre. Slektene foran oss tok også slike saker med største alvor og Skriften har mye å si om dem.

I kveld har jeg formulert et innhold omtrent slik:

 

Guds to riker – og Guds to sverd

Til slutt blir det noen glimt om kongeriket Norges fundament og frigjøringen i 1905.

 

Forrige gang talte vi sammen om ”Oppløsning, kamp og redning”, hvordan de søyler av ånd, bekjennelsen og kristendomsundervisning m.fl.   fundamenter i vårt åndelig liv - undergraves og faller, men også hvordan vi i tillit til Gud kan kjempe. Han er på tronen ennu! Dette viktigste av alt for den enkeltes frelse – og troens liv som må gjennomsyre hele folket for å avverge at syndene gror til folkesynder - godkjennes og lovfestes i nasjonenes lovgivende forsamling  og dermed leder oss inn på løgnens og urettens vei som nasjon.

Skjer det, blir maktens sverd i motsetning til åndens sverd mer og mer ond og lovløs og en ødeleggende makt mot åndens rike i vårt folk – det vi nesten daglig opplever nå med politiske overgrep mot kirke og organisasjoner.  Øvrighetens sverd skal ikke være til frykt for den gode gjerning men for den onde, sier Skriften i Ap.Gj. 17,26-27

 

Jeg sa litt om dette forrige gang, og i kveld skal vi fortsette å si mer om samfunnet vårt – det verdslige regiment -  det andre av de to riker - fra en kristen synsvinkel. Vi skal se på det slik Bibelen ser på det og med glimt fra hvordan Luther og våre forfedre – som bygde landet - så og talte om saken.

USAs første president George Washington uttalte seg slik om Bibel og samfunn: ”Mer enn alt annet har det rene og milde lys av åpenbaring hatt  en foredlende innflytelse på menneskeheten og brakt velsignelse til samfunnet. Det er umulig å styre verden på rett måte uten Bibelen.” (Ill. Bibelleksikon)

Og grunnleggeren av den evangelisk-lutherske kirke Martin Luther uttalte seg  slik om det fundament vårt samfunn bygger på når det gjelder Bibelen og åndens rike: Bare den Hellige Skrift er all sannhets kilde og utspring. Skriften er den bok som Gud, den Hellige Ånd, har gitt Guds menighet for at den skal lære hva den er, hva den skal gjøre, hva den skal lide og hva den skal bli. Den er Guds munn som en ubetinget skal følge og adlyde, alle må være den undergitt. Ingen annen lære må forkynnes eller høres i kirken enn det rene ord, den Hellige Skrift.” (Ill. Bibelleksikon)

 

For de som synes dette blir mye nytt og tungt stoff – har jeg tatt med foredraget fra i fjor og det jeg skal si i kveld og samlet alt i et lite hefte til gratis utdeling etter møtet. Ønsker dere flere senere blir det vanlig heftepris for dem.

 

La oss be:

Herre Jesus du ser vår nød og maktesløshet  i kampen mot det onde som griper både menighet og samfunn. Vi takker deg for at vi kan bekjenne vår svikt og synd for deg som Daniel og vende våre øyne som Josafat gjorde det før -  til Deg – våre fedres Gud og bekjenne at vi har ingen makt og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men til deg er våre øyne vendt – og vi venter på dine råd og din inngripen til vår redning. Velsign denne kvelden for oss så vi får dine tanker og øves i å tenke dem slik at vi kan vandre i Dine ferdiglagte gjerninger. Takk for at du ennå er på tronen og vårt eneste frelseshåp og grunn til frimodighet. Amen!

 

 

Innledning/aktualisering:

Vi nærmer oss med raske skritt 2005, og Norge skal feire nasjonens store frigjøringsår 1905, og frigjøringsverkets basis – Grunnloven av 1814. Det aktualiserer jo temaet sterkt i blant oss. Hele den Skandinaviske halvøy er med i feiringen på mange måter og mange nivå. Det skrives biografier om Chr. Michelsen, S. Ibsen, J. Løvland m.fl.  Universitetene tar fram det historiske stoffet på seminarer, skolene tar det opp i undervisningen og over Svinesund strekkes en ny bro som skal åpnes i juni  2005 som symbol på fredsforlik og samholdet mellom broderfolkene. Spørsmålet er hva slags nasjonalstat vi gjenreiste i 1905 og som vi nå skal feire? Hvordan har vi tatt vare på, og kan vi ta vare på denne store arv og Guds gave? Det kan vi bare om vi skjønner hva arven består i. Derfor mye historie i kveld, men historien er vår fremtid!

 

Det offisielle Norge legger vekten på at Norge har vært verdensborger i 100 år og har perspektivene videre utover mot EU og globalisering. Andre legger vekten på Unions-oppløsningen og frigjøringsverket – noe som er vel og bra så langt det rekker - og til slutt de som vil legge verdensfestivalen for homofile til Oslo i forbindelse med vårt store frigjøringsverk. Men den avgjørende side ved frigjøringsverket - at vi skulle bli fri, bli en selvstyrt nasjon, var at vi skulle tjene Herren i vårt folk og til verdens ende med Misjonsbasen Norge. Vi skal også tale om  de åndskrefter som stod bak verket, de landsmenn som gjennomførte det og som ga oss denne vidunderlig frihet – de som nesten ingen snakker om. Man vil heller snakke om noe annet som passer bedre inn i den politiske hverdag – og vi må  for all del unngå å ødelegge feststemningen.  Kristenfolket overlater dessverre til verden å skrive om våre kristne fedre – selv om Bibelen sier i Heb. 13,7 at det er vi som skal gi akt på våre fedre og utgangen av deres ferd og etterfølge deres tro.

 

Men i kveld skal vi tale litt sammen om det som virkelig skjedde i vår historie og de viktige rammene -  den frihet og orden - rundt både vårt verdslige og åndelige liv og virksomhet som stat, kommune og familie skaper - og hvilken betydning frigjøringsverket fram til 1905 hadde for Norge og kristenlivet i Norge. Vi skal også minnes de åndskrefter og de bærere av disse som var med i denne kampen og løftet oss fra nød til seier, fordi Herren fikk komme til gjennom dem og lempet det så stille at vi vant vår rett. Retten Gud ga oss i sitt Ord.

Det går nemlig en klar og sterk linje fra Martin Luther i Nord-Tyskland (10.11.1483 - 18.2.1546) til dansken Erik Pontoppidan (1698-1764) til Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) til 1814 og Grunnloven, de store vekkelsesforkynnere i det nittende århundre og endelig Jørgen Løvland (1848 – 1922) og med sluttverket, Norges store misjonsinnsats som fulgte etter. ”Det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne”, roper Esaias i kp.60,12. Det er nemlig også slik som 3. Mosebok kp. 18 og 20  klart og tydelig sier det – etter at reglene for livet er gitt av Gud. Følges ikke lover og alle bud – tilpasser vi oss de andre hedningefolk som var drevet ut – vil ”landet spy dere ut” med krig, hunger, pest og rovdyr som Bibelen forteller det og H. N. Hauge forkynte det. Og jeg har sett det skje, og verdenshistorien gjennom hundreårene vitner om det. Bl.a. historikeren Toynbee skriver om 23 verdenskulturer som voks, blomstret, visnet og gikk under. De levde ikke i samsvar med den totale sannhet – men gjorde usannhet til sin tilflukt av folkesynder. Sannheten frigjør, sannhetens sverd dyppet i kjærlighetens olje.

 

Disse menn var åndsbårne frontkjempere i begge regimenter som bygde Guds rike – og de nasjonale hus med rett forkynnelse og liv, næringsliv og kommunikasjon som bandt nasjonen sammen slik som den etter hvert voks fram. De hadde røtter ned i det evangelisk – lutherske jordsmonn og tankeliv i Bibelen. Men – og det er det all grunn til å understreke – de var ikke seloter eller revolusjonære – tvert imot talte både Luther og andre lutheranere også H. N. Hauge sterkt imot opprør mot myndighetene både fordi Bibelen sa det (Rom.13,1-4) og  danskene – som da styrte oss -  var uhyre obs. på opprør på bakgrunn av den franske revolusjon, (1789) med påfølgende Napoleonskriger. Vi har en god del dokumentasjon for at disse menn stod på skuldrene til sine forgjengere og bygde nasjonalverket videre ut – til det stod fullreist – fritt og velordnet uten revolusjon. De rev tankebygninger som reiste seg mot kunnskapen om Kristus – tok andre tanker til fange i lydighet mot Ham  – og reiste katedraler av Guds tanker i vårt folk – tankebygninger som ga oss frelse, frihet, fred og velstand  - nye dyrkingsmåter og levemåter på alle livets områder – altså en annen kultur. (2.Kor.10,5)  Dette i klar motsetning og kamp mot tankebygg basert på andre religioner og ideologier som reiste sine avgudstempler av demon- eller menneskedyrkelse og sendte sin befolkning inn i nød og ulykke. Bibelen viste våre forfedre og oss veien mellom avveiene. Disse bibelske katedraler er det som har vært under sammenhengende kanonade fra verdens tanker og praksis – med økende styrke – i alle fall de siste 100 år – til vår tid og nå truer med å rive både menighet og samfunn som vi kjenner det og elsker det.

Nå banker ENDOG imamer på vår dør og sier at sharia er overordnet Norges lover og Høybråten forteller at det foregår et totalangrep på våre verdier og vår Grunnlov. Ja, det stemmer det. Det er ikke noe nytt – men nå akutt - og hva gjør vi med det i 2005?

 

 

Kristen nasjonsbygging med bibelske tankebygg og noen prinsipper

Syndefallet - er en grusom realitet. Det førte til en total utslettelse av den daværende verden og dens folk, bortsett fra Noah og i alt 8 mennesker og dyrene. På nytt satte man i gang i Babel – men Gud satte klare grenser for menneskets ondskap, bl.a. ved å nedsette menneskets levealder. Så forvirret Han deres språk og spredte dem. Altså gjorde han det stikk motsatte av det menneskehjertet ville – leve evig, bli som Gud, bli  en stor og sterk enhet med et verdensomspennende navn. Nasjonalstaten er Guds tenkning og ikke globaliseringer og nye Babler. Siden har folkene funnet sin plass i historien som nasjoner, nøyaktig det som Paulus sier i sin store tale i Aten: ”og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne finne ham, enda han ikke er langt borte fra nogen eneste av oss.” Ap.gj. 17,26. Det var hovedhensikten, og så kommer Jesu ord om å gå ut i all verden med Bibelens budskap. Vi synger jo også tanken ”det folk som liv og grenser fikk.”

 

Blar vi utover i GT finner vi de ti bud og en rekke regler som regulerer alle disse relasjoner fra familien og utover i samfunnet, relasjoner som vi som mennesker lever i: den loddrette relasjonen til Gud, relasjonen til våre medmennesker i familien, menigheter og samfunn og vårt forhold til skaperverket og tingene. Det gis lover for disse tre relasjoner og for hvordan de skal administreres.

 


Videre kan man dele dette skjema  inn i de to regimentene – de to rikene vi talte om – hvor hjertene først og fremst kom i rett forhold til Gud og menighetene. Det andre hørte mer  inn under det verdslige regiment. Alle disse forhold – eller relasjoner – fikk nye tankebygninger – lover og regler, en RETT som var basert på sannhets grunn i Bibelen, og sannheten frigjorde oss på alle plan.

Jeg kan ikke gå inn på alt dette i kveld – men når en har arbeidet i samfunn med forvaltning og politikk i mange år - samtidig som en har lest sin Bibel, kan en ikke unngå å merke seg hvordan den vestlige kultur og samfunnene i betydelig grad er regulert ut fra bibelske tankebygninger. Vi kan igjen nevne de ti bud som begynner med å regulere forholdet til Gud i lovens første tavle (oppad) så kommer lovens andre tavle (horisontalt) med far og mor og familien, deretter mitt medmenneske og eiendom. Ut over dette finnes det en rekke bestemmelser i GT etter at jødefolket hadde kommet tørrskodd gjennom Det Røde hav og Gud sier i 2. Mos. 15: ”Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge.”  Og utover i 2.  og særlig 3dje Mosebok kommer så en rekke fantastiske forskrifter om hygiene, karantene, reguleringer av de produktive landarealene slik at både de og folket fikk bærekraft. Jeg nevner bare sabbaten, sabbatsåret – det syvende og jubelåret det femtiende. Økonomer som har studert saken, sier at for eks.  jubelåret er en fantastisk renovasjon av et samfunns økonomiske fordeling og bærekraft. Det er ikke frelsesveier – men livsveier, hjelp for folk og land for å gi bærekraft og fremtid..

 

Israel med deres forankring i bibelske tankebygninger var for det første Guds utvalgte folk hvor han skulle plante sitt Ord og sin Frelser  – men de var også på andre måter av menneskelivet et lys for verden – for at folkene skulle finne veien til en rett forvaltning og bli redskaper for Herrens gjerning og frelsesplaner for folkene. Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Gud vil ingen synders dom og død. I den utstrekning Israels folk ble  det Gud hadde tenkt dem til – og ikke tilpasset seg avguderiet og deres tanker og liv og ville være som  alle andre folk – i den utstrekning oppfylte de sin oppgave -  og fikk andre folkeslag inn på Ordet og den rette vei. Selv om det gikk galt så mange ganger, sier Skriften at en dag skal de bli det globale lys for verdens nasjoner.  Det taler Sakarias om i kp. 8 v. 3: ”10 menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefold og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.” Og Mika og Esaias sier at når Fredsfyrsten kommer, skal lov utgå fra Jerusalem og Han skal dømme rettferdig mellom folkene.

 

Jødene var og blir  -  og  våre forfedre var ”salt og lys” i verden både med sine tankebygninger og  liv og det de etter hvert ordnet til av samfunnsliv. (Mat. 5,13-14) Og folket så kristenfolkets gode gjerninger og begynte å prise Herren. (Matt. 5,16) De var omvendte mennesker som ga keiseren hva keiseren skulle ha og Gud det som tilhørte Gud. (Matt 22,21) Dermed kom de på rett kurs – ingen – hverken Gud eller samfunnet fikk for mye eller for lite. Gud vil ha våre hjerter – sønn og datter gi meg ditt hjerte – sier Skriften. Får Gud eie hjertet, styrer Han mennesket – dets tro, samvittighet, vilje og det indre menneske og det vil dermed også gå inn for å gjøre sin plikt i samfunnet for å skape rettferdighet og gode kår i samfunnslivet. Ikke minst vår historie vitner mye om slike folk. De levde under ordene: søk først Guds rike og hans rettferdighet – så skal I få alt det andre i tilgift, men det tilsier ikke at en kan la være å skaffe seg bibelske kunnskaper og tanker for sin gjerning. Tvert imot sier Esaias at når fredsriket kommer, skal Gudskunnskapen dekke jorden likesom vannet dekker havets bunn. (Es. 11)

Noen vil mene at kristne tillegger sin virksomhet alt for stor betydning – men det er ikke vi som gjør disse gode gjerninger, men Skriften selv. Vi vandrer i ferdiglagte gjerninger. Sodomasituasjonen viser at området kunne vært bevart om det var mer enn 10 kristne der.

De ville bevart samfunnet mot forråtnelse og lyst veien for sine mennesker mot det rette liv og evighet. Dette er noen av Skriftens mange Ord om dem som hører Jesus til. De er salt og lys alene fordi de hører Jesus til, og Skriften alene var og er deres viktigste lesning og absolutte orientering!

Slike bygde nasjoner – fikk frafallet råde, gikk det andre veien slik som altså Bibelen viser oss det – og historien senere – landene bryter sammen og  spyr folkene ut.  Historien vitner om dette i det ødelagte Europa i 1945, og jeg har sett en del av det i ødelagte u-land hvor bærekraften i natur og menneskeliv var ødelagt.

 

 

Katolisisme og andre ismer – tankebygninger mot Gud

Mange og mektige krefter har gjennom tidene reist seg mot Guds Ord, tanker og vilje i den enkelte og i nasjonenes liv.

Nasjonalsinn er av det gode, likeså å være sosial, men når man overdriver, får man ismene som i Europa har ført oss ut i bl.a. nasjonal-sosialismen med sine forferdelige tankebygninger.

Anti-bygninger har hele tiden vært i verden. Og vi finner de fra det gamle Babel, Ninive,  persiske-, greske- og romerske riker som sender sin onde arv helt inn i vår tid – og som i endetiden skal reise seg med veldig makt en kort tid. Det taler apostelen Johannes mye om – og til sist skal det fremstå en som gir seg ut for å være Kristus og mot Kristus. Han er den endelige Antikrist sier Skriften, men mange antikrister er allerede gått ut i verden med sine forførende tanker. Dypest sett er dette djevelens verk i hans mange og flotte forkledninger som denne verdens fyrste. Og der Gud får komme til å reise sin kirke – der reiser satan sitt tempel like ved. Han er en kløpper til å gjøre seg nesten lik det sanne og rette – og på den måten lede den enkelte og folkene bort fra Sannheten og Guds velsignelse.  Men han er overvunnet en gang for alle – på Golgata – vårt tilfluktssted!

I historisk tid har mange mektige filosofer, vitenskapsfolk, teologer og  herskere reist seg mot de bibelske tankebygninger – den sanne og sunne lære – og villet herske  - ikke bare over samfunnet – men også over Guds rike og sjelene. Det var og er den eldgamle kamp i en ond verden  – nemlig kampen der keiseren vil være pave ( cæsaropapisme) , eller at paven ville være keiser (papæcesorisme) – og slik herske over hele menneskelivet på feil måte.  En høyst aktuell kamp i Norge i dag hvor den politiske makt trenger lengre og lengre inn i kirken med sine bestemmelser  og vedtak, rakt imot det Bibelen sier og Grunnloven sier.

Før forstod man klart at mennesket er ondt – og makten måtte fordeles. Bibelen foreskrev den rette løsning også her, og den skulle følges. Keiseren skulle få sitt, men ikke mer – for Gud skulle ha sitt.

Kampen reiste seg fra mange kanter og på mange måter gjennom tidene.

-          Den katolske kirke gjorde det den kunne med Inkvisisjonen og kriger for å utrydde protestantismens tanker og liv. I Bartholomeusnatten i 1527  slo de i hjel ca. 100 000 våpenløse hugenotter – de franske protestanter. I religionskrigene fra 1618-1648 reduserte de den tyske befolkning fra ca. 18 millioner til 6 mill.

-          Opplysningstiden med dyrkelsen av mennesket (humanismen) og dets fornuft  presset på og skapte etter hvert den liberale teologi som  med den historisk – kritiske bibelkritikken fra Johan Salomo Semler ( 1725-1791) og Schleiermacher (1786-1834) i Tyskland. Det fant også sin vei inn i Norge via bl.a. Georg Brandes, Bjørnson, en god del teologer m.fl.

-          Darwinismen kom med sine tankebygninger som fortalte i sin konsekvens at mennesket var utviklet fra dyreverdenen – og at utviklingen hadde tatt millioner av år med kamp, død og lidelse – og dermed avviklet store deler av 1. Mosebok 1-11 kp – skaperteologien – som altså fortalte noe helt annet. Den fortalte om kampen for tilværelsen og den sterkestes rett til å overleve. Den fortalte om millioner av år og død før Syndefallet og undergrov læren om døden som kom p.g.a. Adams fall – og dermed behovet for at den andre Adam – Jesus - kom til vår frelse.

-          I nyere tid dukket det opp stadig nye –ismer som anfektet de bibelske tankebygninger og som dessverre har fått alt for stor makt i omformingen av samfunnet vårt – til lite glede for folkelykken. Og troens folk har hatt altfor få apologeter – kristendomsforsvarere – som folket har sluttet opp om. Og resultatet ser vi nå!

Jeg kan ikke gå nærmere inn på dette tema – tiden tillater det ikke, men jeg vil på det beste anbefale dere å få tak i heftet ”Roma – Moskva, 14 epistler om den verdenspolitiske situasjonen” av Olav Valen-Sendstad  samt Ivar Welles bok om Luther. Den første er kanskje litt krevende, men man får aldri noe verdifullt gratis og lettvint. Flere antikvariater kan sikkert skaffe dem, bl.a. Kjell Dahlene i Mandal som mange av dere kjenner. I denne litteraturen får dere med dere en god del hovedskisser av kampaktørene om sjelene og nasjonene i endetiden, deres tanker, org. og strategier.

Jeg tillater meg også å nevne heftet med de tre timene jeg holdt i Haugesund for et par år siden. ”Jesu Ord om endetiden”. Jeg risser der de historiske linjene fra Babel – til vår tid. Vi har også gitt ut en god del apologetiske titler på AKF/Krossen Media som du finner på våre hjemmesider og kan bestille der: www.afkf.net  og www.Kommentar-Avisa.no

 

Hovedtanker i Luthers fornyelse av Bibelens tankebygg og liv

Nå har vi allerede vært innom en del viktige tanker for samfunnet i lutherdommen, tanker om at det er umulig å styre verden på rett måte uten Bibelen. At den viser oss sannhetens frigjørende vei mellom avveiene i begge regimenter. Vi har allerede nevnt at nasjonalstaten er Guds vilje – ikke globaliseringen. Vi har vært innom hovedrelasjonene vi må tenke i når vi snakker om nasjonsstyring – og vi har understrekt at vi ikke kan eller skal vinne fram med selotenes taktikk, men ved Guds Ord og bønn og sann kunnskap. Så skal vi fortsette med å se i mer detalj på Luthers tenkning og til slutt litt om hvordan   vi fikk dette til Norge til endelig frigjøring i 1905.

 

Prof. Regin Prenter sier: ”Det stod en stor mann med rik erfaring og dype tanker bak reformasjonen. Men det var ikke hans menneskelige storhet, ikke hans erfaring, ikke hans tanker som satte reformasjonen i gang. Det var Bibelen, i det den åpnet seg for et anfektet menneske i kamp for sin sjels frelse.” Hvor finner jeg en nådig Gud – skrek det fra Luthers sjel.

I den berømte ”Tårnopplevelsen” demret det for han. Fredrik Nohl skriver om dette i sin biografi om Luther: ”Luther leste Rom 1, 16-17. ”Han gjorde en pause.- Vent et øyeblikk sa han til seg selv. Hva mener Paulus når han taler om Guds rettferdighet? Og hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Jo, jeg vet det. Gud viser sin rettferdighet ved å straffe syndere hver gang han gjør noe galt. Og den eneste måten et menneske kan bli rettferdig overfor Gud på, er å gjøre det han vil at vi skal gjøre.

-         Men det kan heller ikke være riktig, sa Luther til seg selv. Paulus skriver at mennesket blir rettferdiggjort av tro på noe som Gud har gjort for ham. Vel, hva har så Gud gjort for at menneskene skulle bli rettferdiggjort eller hellig? Paulus sier at evangeliet er en kraft som frelser. Nå, hva er det evangeliet taler om? Å jo, det forteller meg om Jesus Kristus. Jesus oppfylte loven til punkt og prikke, og likevel ble han straffet på korset. Men hvorfor? Fordi han hadde gjort noe galt? Nei fordi jeg hadde gjort det.

-         Nå øyner jeg svaret! sa Luther til seg selv. Gud straffet Jesus i mitt sted, den samme Jesus som hadde holdt Guds lov. Ved å straffe sin sønn, hadde Gud fullbyrdet sin vilje – at synden skal straffes med døden. Alt jeg skal gjøre, er å akseptere dette faktum, og jeg trenger ikke frykte for at Gud vil straffe meg med evig død. Jeg er hellig for Guds åsyn fordi jeg vet og tror at Jesus er hellig for meg og at han har tatt min straff på seg.”  (kilde K. Dahlene om Luther 2004)

Her var svaret – nåden og redningen – svaret på frykten og anfektelsene som hadde drevet han i kloster 10 år før.

Dette er rettferdiggjørelseslæren – troens og lutherdommens diamant som aldri må fordunkles om rikene skal bestå. Det var troen alene – på nåden alene i Ordet alene! Og intet annet.  Nå stod han på klippegrunn – det faste punkt - den samme apostlene hadde stått på da de gikk ut og omskapte verden. Det indre frigjøringsverk av sannhet i sjelen skapte etterhvert frihet på alle plan også i samfunnet. Sannheten frigjorde.

”I det Luther gjorde rettferdiggjørelsen til midtpunktet for hele kristenlivet, omstyrtet han hele middelalderens kirkelære og kirkeliv. Katolisismen bygget på menneskets egne gjerninger. Av sin egen evne skulle mennesket frykte Gud og så vidt mulig elske Gud. Rettferdigjørelsens sannhet  fikk verdensomspennende følger. Før hadde virkelig tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så langt kirkens myndighet strakte seg. Nå ble det annerledes. Visstnok kom Luther selv ikke synderlig lengre enn til å kreve å leve i den religiøse frihet, men ettersom den fikk virke fulgte alle slags annen frihet etter. Frihet medfører ansvar. Den enkelte kristne kunne ikke lenger overlate sin Herres gjerning til kirken. Den som er prest for Gud, må være prest for sitt eget hus, sin menighet og sitt folk.» Kirkehistoriker Ivar Welle. (s. 35-36) Det ble frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom menneskene.

 

Selv om jeg siterte det forrige gang for dere fortsetter jeg likevel må å sitere Olav Valen-Sendstad i følgende om lutherhuset i heftet "Moskva-Roma, Fjorten epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon.": "Å komme over i den protestantiske verden fra de to nevnte er å komme til en helt annen verden. Det er å komme over i den prinsipielle individualismes verden, hvor det enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning, samvittighetsfrihet, dyktighet, initiativ og innsatsvilje er grunnverdier som det våkes over. Som følge av denne grunnleggende individualisme blir det politiske ideal, demokratisk, sosiologisk sett svarende til at det kirkelige ideal ligger i det alminnelige prestedømme og de frie nådegavers utfoldelse.  Nå kom et nytt menneskesyn og en ny frihet og orden i begge reg.

I økonomisk henseende vil den individuelle eiendomsrett og en prinsipiell privat-kapitalisme alltid komme til å bli et korrektiv mot ekstrem sosialisme og kollektivisme. Både i Norden, i det vestlige kontinentale Europa, England og USA ser man" - at Europa finner sin egen vei "Velferdsstaten" " i forhold både til kommunismen (Moskva) og fascismen (Rom)." (uth. av red.)

"Så lenge de protestantiske folk kjenner seg bundet til sin historiske arv, tradisjon, kristendom og kultur, kan disse innflytelser og den megen forvirring ikke få nevneverdig betydning. Helt annerledes blir det fra den tid disse folk åndelig og mentalt taper kontakten med sin fortid. Da dukker ikke bare Moskvas og Roms "5te-kolonner" opp i ly av den politiske og religiøse frihet (som de selv er svorne fiender av), men deres ideer og idealer søkes omplantet  i vår jord - "  både på det politiske og det kirkelige område.  Og han fortsetter: "Med den ateistiske materialistiske kommunisme og sosialisme kryper den byråkratiske allmaktstanke og diktaturtendens inn i våre folk, og på bakgrunn av den "modernistiske" teologis fornektelser av grunnleggende kristelige sannheter, kryper den romerske kirketanke, det romerske kirkebegrep inn i de protestantiske kirker -  hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende." (uth. av red.)

Hvis Gud gir tid - er det denne arven som må forkynnes og fornyes i vårt folk for begge regimenter – ellers så henvises vi til ødeleggelse og undergang.

For å gjøre en lang historie kort  - så fortsetter vi med at Luther i løpet av 10 mnd. oversatte NT til et glimrende tysk – og Gutenbergs trykkerimaskiner spredte Ordet og en rekke andre skrifter utover i det tyske folk.

Det var først og fremst Ordet og rettferdiggjørelse av tro alene – men også Bibelens tale om

-         det åndelige regiment som Gud styrte utelukkende med Ordet – og bønnene – og sakramentene – altså Ordets sverd og ikke med sverdets makt – men med Ordets makt.

-         det verdslige regiment – maktens sverd - skulle styres med makt etter rettferdige lover som hadde sitt utgangspunkt i Bibelens tanke. Gud var Gud for begge regimenter. (Rom. 13,1-14)

-         Han avsatte pavedømmet og innførte helt i tråd med Bibelen – det alminnelige prestedømme. Vi er alle prester for Gud og kan for Jesu skyld tre frem for nådens trone og finne nåde og hjelp i rette tid. Husk hva O.V.S sa om demokratiet og denne tanke.

-         Luther rev ned klostrene og tømte dem for munker og nonner, gjenreiste familien og inngikk selv  ekteskap med sin gilde Katarina von Bora – som ble han – etter Bibelens tanker en god medhjelp i det harde arbeidet som lå foran dem. Det var Guds skaperordning fra Paradiset som kom på plass igjen. Dette har den danske teologen Jørgen Glenthøj – ikke minst på bakgrunn av det han så i nasjonalsosialistenes ødeleggelse av familien  - skrevet inngående om og konkludert slik: ”Det kan derfor ikke undre, at det i brudevielsesliturgien er trekk felles med de gamle kongekroningsritualer og med presteordinasjonsritualene. Brudevielsen er i virkeligheten en kroningsseremoni, for et ekteskap har grunntrekk felles med et kongerike. I ekteskapet har foreldrene både lovgivende og dømmende myndighet innen hjemmets rammer. Det sees allerede av skapelsesberetningen i 1. Mosb. Kp.1 , hvor mann og kvinne ble satt som et kongepar over jorden som Guds stattholdere. Å være ektemann og ektehustru er å være innsatt i et kongelig embete. Hvor brudekronen ennu brukes som i Sverige, synliggjøres dette. Hvor den ikke mere brukes, burde den gjeninnføres.”  Legg merke til Bibelens høye vurdering av ekteskapet med brudgommen (Kristus) og bruden (menigheten) her rører vi med de dypeste hemmeligheter sier Paulus, hemmeligheter som er formidlere av himmelsk kraft og rett inn i menighet og samfunn. Derfor er verdens ideologier så opptatt av å ødelegge ekteskap og familie og barneoppdragelsen med foreldreretten. Lykkes man med det – raser også samfunnet!

 

-         I stedet for klostrene med sine fattigdomsideal og tiggerordener – satte han den kristne forvaltning  - forvaltning av Guds gode gaver i skaperverket – menneskelivet osv. Og med hardt arbeid og forsiktig sparsomhet ble det overskudd og nyinvesteringer. Velstandssamfunnet – der det ble skapt verdier til fordelig – oppstod først hos protestantene i Holland – sier sosiologiens grunnlegger Max Weber og ikke minst hos haugianerne – som vi kommer tilbake til. Luthers kalls- og arbeidsetikk er sentral og vi finner den igjen – og den har sin bakgrunn i hele forvaltningstenkningen vi finner fra 1. Mosbok kp. 1.

-         Makten over nasjonens landarealer skiftet eier – og ikke minst i Norge mistet den katolske kirke sine store eiendommer av verdiskapende arealer. De satt i Norge på mellom 50-70% av jordeiendommene. Nå tok kongen over – og de ble senere fordelt til folket igjen – og areallover fra gammel tid – ca. 1350 - med bl.a. §§ 105 og 107 om eiendomsrett og odelsloven ble innført i 1814. Senere kom viktige jord- og konsesjonslover.   Makten skulle fordeles i en ond verden! Landet hørte dypest sett Herren til og skulle forvaltes rett.

-         Skoler og undervisning måtte til for at man selv kunne lese Skriften og være prester for Gud og sin egen familie.

-         Prekenen ble sentral i norske menigheter med solid katekismeundervisning. Det samme i skolene. Skolereisning og utdannelse ble viktig for lutheranerne, men det dreidde seg om dannelse etter Bibelen. Prekener og Gutenbergs trykkerier bar ordene utover og snudde tankene og hjertene.

-         Luthers sanger og salmer bar budskapet utover i verden og inn i hjertene med stor kraft. Tenk bare på ”Vår Gud han er så fast en borg-” for en kolossal makt den har hatt i nasjonenes liv.

-         En rekke andre tanker og faktorer som skapte det nye frie velordnede velstands-samfunn som O.V.S nevnte, kunne vært fristende å ta fram, men det vi føre for langt. Hører man til ”læsarane” som de gamle haugianere ble benevnt, finnes det mye god litteratur som gir en denne arven.

 

Men det var fjernt fra Luther og hans etterfølgere å overlate det verdslige regiment – det andre riket -  til seg selv og den såkalte sunne fornuft – spesielt til de senere opplysningsfilosofer. Nei, Gud var og er Gud for begge regimenter - og når ”kusken blir gal” som Luther en gang omtalte en stats-ledelse – skal han tales til rette ut fra Skrift og bekjennelse. Dette gjorde både han og mange andre store forkynnere i tiden som fulgte etter.

 

Når denne fundamentale Bibeltillit var på plass og sjelen frelst og frigjort – kunne en begynne å vandre fra lys til lys, forstå og sette ut i praksis den kunnskap som Bibelen åpenbart for veien til sant liv både i det åndelige og det verdslige regiment.  Folk fant sin plass i historien som nasjoner og nasjonene ble bygd i samsvar med Guds Ord og dens tankebygninger. Gamle og ødeleggende tankebygninger ble sopt til side av Ordets sverd, og  folket skulle bruke lover og maktens sverd. ”Med lov skal landet byggjast og ikkje med u-lov øydast”.

 

Den åndelige frihet i kamp mot storeiere  i føydalstatene med embetsverkets og presteskapets og deres undertrykkende makt -  ble  nå satt under den strengeste tiltale – men noen revolusjon og opprør som man senere opplevde det i Frankrike (1789) med den katolske rot – ville ikke Luther og hans etterkommere vite noe av – og talte sterkt imot. De var ikke seloter – men stolte på Ordets makt og holdt seg Rom.13 etterrettelig. Man skulle – etter Bibelens oppskrift være lydig mot dem av Gud innsatte myndigheter – bortsett fra når de ville ha en til å gjøre noe som stred mot Guds ord. Da skulle en lyde Gud mer enn mennesker og ta den lidelse som fulgte.  Forandringen skulle komme gjennom endring av folket og en god utvikling – og den kom på alle livsområder.

Det var utvikling og ikke revolusjon man ville skape. Nasjonen skulle styres innenfra og ikke primært utenfra med makt.

 

 

Lutherdommen til Danmark – Norge og noe Norges historie:

Kristningskongene omgjorde Norge (ca. 800-1300) fra en hedensk stat til en kristen rettsstat – hvor vi fikk det ”store sedskifte” – altså en helt annen sed og skikk – livsholdning og gjerning. Det ble en velsignelse fram til ca. 1350 og katolikkene hadde festet grepet sitt med tiggerordener i landet vårt – og Nidarosdomen brant som et symbol på at nå var det slutt på Norges folkelykke og storhet. Det ble en firehundreårsnatt med pest (svartedauen 1349) og kriger – inntil det igjen begynte å lysne etter at reformasjonen kom og begynte å gripe om seg i Nord-Europa mot midten av 1500. Da kong Håkon den 5. døde i 1319, fikk vi felles tronearving med Sverige, og siden gikk det med unioner for Norges del – helt fram til 1905, da endelig frihetens klokker igjen kimte for Norges frihet.

Riktignok hadde vi blitt et selvstendig folk med egen Grunnlov siden 1814 og Kielerfreden  - da vi riktignok ble brukt som skillemynt og ble avgitt fra Danmarks styre som hadde vart  i ca. 300 år - og overlatt til Sverige. Tidligere hadde vi mistet store biter av Norge ved freden i Brømsebro (1643-1645) Men vi nyttet tiden godt og sikret oss en ny Grunnlov og en god rettsorden i landet vårt - tuftet på den evangelisk lutherske grunn. Via forkjellige kanaler hadde vårt folk forstått at Luthers bibelske basis var det man skulle ha som være basis i vårt folk. Men det var også en restaurering av den gamle kristenretten fra Hellig Olavs rett på Moster i 1024. Restaurasjonen kalte vi Gr.l. fordi det var en fornyelse av den gamle lov som lød slik i sin første §. Vi finner det bl.a. i Gulatingsloven hvor det står: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot øst og be til Kvitekrist om godt år og fred, at vi må holde drotten vår ved helse, han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle." De hadde forstått den grunnleggende sannhet om at "Gud er Gud for begge regimenter."

Gud er begynnelsen til all sann visdom - det visste de allerede da - men det er mye verre med moderne hedninger som tror seg så mye bedre enn kristningskongene som man mener kristnet landet med sverd - en sannhet som burde nyanseres både med hensyn til at de var konger, myndigheter som ikke skulle bære "sverdet forgjeves" som Skriften sier det - dessuten ble nå mangt avgjort ved valg på de mange norske ting ved flertallsbeslutning - og endelig hadde de kanskje ikke så vanskelig med å forstå at det "store sedskifte" som de kjempet for, var så mye mye bedre for både små og store, fattige og rike, enn det hedenske system som man hadde med barne-utsetting, frilleliv som ga mange småkonger og dermed stadige kriger om tronene, samt slavehold og ofring av slaver for godt ting osv. osv. Det var ikke det gode samfunn - kanskje for de som hadde makten helt i toppen - men ikke for den jevne mann og kvinne.

Og når vi taler sammen om dette, må vi aldri i vårt virke i denne verden glemme at Gud arbeider med forskjellige midler i "det åndelige regiment"(DÅReg.) og "det verdslige regimet" (DVReg.) som vi allerede har vært inne på. Men makten skal brukes med RETT og lov: "Lovene skal regjere - ikke menneskene" som Magnus Falsen sa det i forbindelse med Grunnloven. 

Men på tross av restaurert Gr.l. hadde vi felles konge med Sverige i 1905 og fikk ikke styre utenrikspolitikken selv, og vi måtte ha en egen statsminister og regjering i Sverige som kongen deltok i når han var med og styrte Norge. Og svenskene ønsket stadig å forandre betingelsene og binde oss mer og mer under sin makt - rakt imot de norske ønsker som ønsket en fri nasjonalstat. Det skapte stadig strid og vanskeligheter.

 

Men Bibelens budskap arbeidet i Norge for sjelenes og nasjonens frigjøring. Ikke minst Pontoppidans forklaring til katekismen. En masse litteratur forteller om lutherdommens vei til Danmark-Norge. Vi var jo i union med Danmark fram til 1814 – og fikk Lutherdommen via dem. Det er nettopp kommet et større verk på Aschehoug om ideologier og tanker som beveger verden. Bind to heter: ”Tankeliv i den lutherske stat 1537-1814.” Mye bra faktaopplysninger  - men teologien synes elendig.

Vandringen av lutherdommen til Norden startet i Worms og rettssaken mot Luther, der han avsluttet sin prosedyre med de berømte ordene: ”Jeg verken kan eller vil kalle tilbake noe, for å gå imot sin samvittighet er verken tilrådelig eller riktig. Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.”  Som tilhører var også Danmark-Norges senere konge Christian den 3. og hans berømte hærfører Johan Rantzau – og de ble begge vunnet for Luthers lære. Og det førte så til følgende sier nevnte historiebok:
”Til Norge kom reformasjonen i 1536 derimot som et pålegg fra den danske kongen, uten noen forberedelse gjennom folkelige reformasjonskrav blant byborgere eller bønder. Kongens pålegg innebar samtidig at Norge politisk sett ble definert som en provins lagt under den danske kronen.” Og så begynte det en kraftig opprydding på de fleste plan og nye tanker og praksis med lover ble innført. Kirken skulle befries fra sitt ”Babylonske fangenskap” under paven som Luther sa det.

Vi skal ikke nevne så mye om det som skjedde da – men vi må nevne at Luthers nære medarbeider Bugenhagen var han som ble hentet til Danmark for organisere det nye kirkelivet En rekke skrifter og noe man kalte Kirkeordinansen (1537-39) - en juridisk tekst som kom i stedet for den romerske kirkeretten, fikk stor betydning for retten i kirke og samfunn.

 

Haugianismen bryter nye frigjørende veier

Mye kristendom var allerede på plass ved kongens arbeid gjennom kirken og biskopenes arbeid, men i enda større grad gjennom skolen og Erik Pontoppidans forklaring.

Edvard Sverdrup (1861-1923) – lærer på MF fra 1908 og formann i Indremisjonen etter Odland, skriver i  ”Fra Norges Kristenliv” meget interessant om dette frigjøringsverket haugianerne stod for: ”Tiden omkring aaret for vor politiske frigjørelse blev, som enhver vet, ogsaa en aandelig gjenfødelse og fornyelsens tid. Efter rationalismens taaker brøt der inn i Norges kirke frem en ny dag, da kristenlivet kom til at skyte en vekst og utfolde en kraft, som aldrig før i vårt fædreland. I spidsen for hele denne vækkelse og opvaaknen staar Hans Nielsen Hauges navn.”  Han taler om lekmannsforkynnelsen som kom med kraft med rike frukter som aldri mer forstummet.

Lengre ute s. 4 fortsetter han:
”Ikke bare, at den gjorde Hauges venner til landets beste borgere og flere av dem til dets fremmligste mænd i forskjellige retninger eller at der gjennom dem blev nedlagt ”et frihetens sædekorn i hele vor folkelige utvikling.” Dette er jo som å høre Max Weber, Welle og O.V.S!

Videre om det som skapte det intense ønske om å bli kvitt embetsstyret: ”Motstanden mot Hauges og hans venners virksomhet hadde vakt dyp mistillit mot prestestanden hos det troende lækfolk, en mistillit, som kom til å sætte merker gjennem slegtled - -.”

Han skriver om store vekkelser som fulgte disse folkene – den ene bølge etter den andre i første halvdel av forrige århundrede.

Det skaptes mer i denne for Norge ”en opvaakningstid i folkets hele aandelige liv, i kunst, digtning og tænkning. Det var som vaar i luften og dermed grotid for Guds ords sæd.” Oskar  Handeland kaller tiden og bøkene sine for ”Vårløysing” Gud er den samme i dag! Han gir ikke motløshets ånd!.

 

På side 17 skriver han om den innbitte kampen mot Konventikkelplakaten ( forordningen av 13. januar 1741) fra haugianerne og den like innbitte motstand fra alle biskoper, presteskapet ja det meste av embetsverket og Det teologiske fakultet m.fl. Det var haugianerne Notto Jørgensen Tvedt fra Evje, Tollef Olsen Backe fra Drammen og Ole Gabriel Ueland som samordnet sine forslag og krefter på Stortinget  og nedkjempet den i tre påfølgende – nesten enstemmig Storting i 1842. Etter det fikk Guds Ord fritt løp og misjonselskapene skjøt opp i tur og orden allerede med NMS i 1842.

E. Sverdrup sier videre: ”Det var et skritt av vidtrækkende betydning, som her var tatt. Tidligere end vore broderfolk i Sverige og Danmark hadde Norges folk og kirke opnaad et saa uvurderlig gode som kristelig forsamlingsfrihet, utvilsomt den største gave, som Norges Storting hittil har skjænket den norske kirke. Om Hauges arbeid og lidelse var grundlæggende for lægmannsvirksomheten i vort land i det hele, saa var ophævelsen av Konventikkelplakaten det neste skridt til frigjørelsen av Guds ords forkyndelse ved lægfolket og den var en nødvendig betingelse for, at denne i det hele skulde utfolde sig fritt. Men saa kan det heller ikke tænkes, at hin forordning av 1741 saa vidt tidlig var blit ophævet i vort land, om ikke dens anvendelse mot Hauge hadde gjort den i saa høy grad forhatt blant folket.”

De voktet vel sin katekisme og barnelærdom og tok mange harde strider for den. Hva har vi gjort mot KRL-faget og foreldrenes frihet og RETT? Om kampen for de rette lærebøker for barna skriver den kjente historiker Halvdan Koht:

Den haugianske vækkelse hadde allerede i forveien gitt styrke til den norske bondereisning paa det politiske omraade, og Stortinget hadde i 1842 mot regjeringens haardnakkede mostand drevet igjennem ophævelsen av Konventikkelplakaten. Nu begynte arbeidet for at utnytte den nyvundne frihet og det unge folkestyres institusjoner paa det kirkelige omraade.”

E.S nevner at ”det troende lægfolk ikke var tilsinds at la sig regjere av teologene”- Spesielt nevnes setesdølenes kraftige kamp mot biskop Lippe, amtmand og kirkedepartementet. ”Men intet kunde formaa sætersdølene til at anta den nye lærebok.” Han konkluderer godt slik:
”Kristenfolket i de brede lag, fremfor alt blant Norges bønder, hadde seiret over embedsvældet” og folkestyret blomstret.

 

Hvordan maktet de dette rent praktisk?

I boken ”Tankeliv i den lutherske stat” II sies det på s. 418 – at den kjente historikeren  Halvdan Koht  har rett når han ”fremhevet at haugianerne må betraktes som ”den faste kjerne i den politiske bondereisinga.” Alv Magnus sier i boken sin ”Veirydder – ” at: ”Haugevekkelsen var en bondevekkelse. I hovedsak slo den ut på landsbygda der hvor ni tiendeler av befolkningen levde. - - Deres liv ble forandret, og de begynte å endre sin adferd, det satte spor etter seg også i deres yrkesliv. Hele deres motivasjon ble snudd om.”  Max Weber sier et sted: ”Uten den makt som ligger i tanken på evigheten, ble ingen moralsk fornyelse som alvorlig kunne påvirke livsførselen, satt i verk.” Hauge kombinerte åndens og håndens arbeid ved at han bl.a. ga ut ”Landmannsbruk i Norge”. ”I Hauges forkynnelse var nettopp samfunnsansvar og forvalteransvar deler av budskapet som stadig gikk igjen, -  - - - og gjennom arbeidet og deltagelsen i fellesskapet fikk de erfare sitt menneskeverd.” Hovedpoenget er: ”at tanken går forut for handling og gir retning til denne.” sier Alv Magnus i ”Veirydder - -”.

 

De haugianske bøndene og nærings-livsfolk hadde vært med og gjort sin innflytelse gjeldende på Eidsvoll i 1814. Og de kom nå med med full tyngde da vi fikk Bondetinget i 1833 med haugianeren Ole Gabriel Ueland fra Heskestad i Rogaland i spissen. Haugianeren med nordmannens to øyenstener: Bibel og Grunnlov!

Han samarbeidet klart i frigjøringskampen sammen med haugianeren Notto Jørgensen Tvedt fra Evje, morbror til Jørgen Løvland. Lokale historikere sier at Løvlandsfolket lærte politikk av Notto Jørgensen Tvedt. Mor til Jørgen Løvland var en troende kvinne glad i de pietistiske skrifter efter Johann Arndt med flere og preget nok den evnerike gutten mye som trådte fram i Norges liv fra ca. 1880 og fremover til 1905 og helt fram til 1922.

 

Haugebevegelsen gjorde den evangeliske lutherske protestantisme til folkets religion som bar med seg hele tankefylden inn i folket og reiste det opp med sin praktisk-religiøse etikk. Deres liv og arbeid ble båret av tre søyler sier  Alv Magnus som tok sin magisteravhandling på haugianerne. Søylene var Bibelen,  katekismen og Pontoppidan. De dannet en ”kristen elite innenfor økonomi og samfunnsliv”  sier historikerne. Mange ting ved haugianerne gjorde at de kom i ledelsen av folket:

 

  1. Foregangsmenn ble de fordi evangeliet satte dem fri fra sjelens indre – samt at de fikk de rette tankene om forvaltning av Guds gaver og forholdet til naturen ”Guds gode gåvor” og medmennesket, ikke minst i familielivet som man nå gjør sitt beste for å rive. (Konf. relasjonskisse)
  2. De fikk etter hvert et stort religiøst og økonomisk nettverk som de gjorde seg nytte av i mange sammenhenger.
  3. Dette skaffet dem et utvidet syn og perspektiv på livet og samfunnet – langt ut over bygda og garden.
  4. De utgjorde den første store samlende folkebevegelsen i Norge
  5. De begynte en ny type samhandling, sier Koht.
  6. De ble lese- og skrivekyndige, noe som var avgjørende viktig både for å orientere seg og drive næringsvirksomhet.
  7. De organiserte møter og var vant til å ta ordet i forsamlinger – noe som ble meget nyttig i samfunnsliv og politikk.
  8. Og som nevnt – de hvilte ikke på sine seire – men fortsatte i bønn og arbeid og kjempet fram den rette frihet og orden i samfunnets lovgivning og praksis – samtidig som de var meget nøye med den rette evangelisk-lutherske lære.

 

 

Litt om den nasjonale frigjøringskampen i 1905 til slutt

På denne åndelige og praktisk gjenreiste basis hvilte Norges folk da de siste krafttak skulle tas for å få vår fulle folkefrihet og selvråderett. Jo da, det var mange motkrefter – men de fikk ikke komme til å dominere i et enig, samlet og bevisst kristenfolk. Men de begynte allerede å få makt før første verdenskrig i 1914 med Christianiabohemene, og i mellomkrigstiden og til sist i 1968 som vi får kjenne piskesnertene av nå med mye av de samme angrepspunktene.

 

Men nå – i 1905 – ved oppløsningen av unionen med Sverige kom Guds makt til, og det store og underlige skjedde at vi ble fri i fred! Så vidt jeg vet  finnes det ikke paralleller i verdenshistorien. Og det er ganske betegnende at det var statsminister Jørgen Løvland (1848-1922) som ble Norges første utenriksminister og også første formann for Nobels fredskomitè. Han var også stortingspresident. Det var rette mannen – fredsbæreren for folket og mellom folkene stående på haugianernes og kristenfolkets skuldre.

 

Konsulatsaken som sprengte kongeunionen

Vi var som tidligere nevnte et selvstendig land med egen Grunnlov – men i kongeunion med Sverige som ønsket å knytte oss stadig nærmere seg og under deres kontroll – det stikk motsatte av hva det norske folk ønsket og fremtredende politikere ville. Det hele spisset seg til i den berømte Konsulatsaken -  hvor Norge forlangte å få egen utenrikstjeneste på like linje med Sverige. Statsminister Michelsen regjerte i Kristiania og statsminister Jørgen Løvland i Stockholm.

Jeg går ikke mer inn på selve de politiske hendingene omkring denne saken. Det finner dere i bøker og på Internett. Jeg vil sette fokus på den åndelige siden av saken og haugianernes medvirkning som var det åndelig grunnleggende arbeid som ikke minst Jørgen Løvland var en viktig kanal for.

Det var Løvland som måtte ta den første harde konfrontasjonen med Kong Oskar den II på Stockholms slott, nekte kontrasignere og nedlegge sin regjering og reise tilbake til Norge og på den måten utmanøvrer de svenskekongen. Han gjorde det på en rolig, hensynsfull og høvisk måte. Michelsen og også Fr. Nansen var ateist – men Løvland var  - så vidt jeg kan bedømme av brever og utsagn ellers fra hans ungdom til hans død  - en kristen.  Oskar Handeland sier at han stod haugianerne nær hele livet – og hans morbror Notto Jørgensen Tvedt var altså haugianer, hadde samarbeidd nært politisk med haugianeren O. G. Ueland  og var av solid haugianerslekt. Brev vi har i kommunens eie, og jeg har også kopier fra hans nære slekt, vitner om et åndelig sterkt og balansert sinn som regnet med Gud og bønner.

 

Jørgen Løvland som person

I boken ”Norges statsministre” , Aschehoug 1999 av Per Otto Borge står det følgende i intimasjonen om Jørgen Løvland:
”Han begavelse var så omfattende og hans personlighet så eiendommelig at det visstnok vil vare lenge før man vil kunne se ham helt plastisk” skrev Edvard Hagerup Bull. ”Han er det mest begavede menneske jeg kjenner” sa høyesterettsjustitiarius Einar Løchen. ”Han var et av de rikest utstyrte mennesker som livet har bragt meg sammen med” konstaterte Chr. Michelsen, mens Abraham Berg betegnet ham som ”den største og stauteste bondehøvding som dette landet har alet etter sagatiden.” Bjørnstjerne Bjørnson så han tidlig som Venstres fremtidige leder, men så kommer det i nevnte bok: ”Jørgen Løvland var en mann som gjorde et voldsomt inntrykk på sine samtidige, men som i dag nærmest er glemt av den jevne kvinne og mann”.  Da spør jeg – hvorfor? Hvorfor minnes man ateistene med byster og bøker, men glemmer denne trauste troende mannen? Han som nå endelig skriver biografien om J. Løvland, var innom meg for å få vite litt om hva jeg visste. Jeg spurte han og ga han fire stikkord om hvorfor J.Løvland var så glemt at han nesten ikke er å finne i nyere leksika. Stikkordene jeg ga var: han var fra bygda av bonderot, han var av målmann, han var selvlærd så intet Universitet kunne rose seg av han – og han var kristen. Senere bekreftet han de tre første – men ikke det siste i et foredrag jeg hørte av han. Men sannheten er vel den at verdens barn tilraner seg gjerne ”makten og æren” og vil helst glemme Guds barns innsats – for det minner for mye om Gud og hans gjerning i folket.

Og det ser vi så tydelig i den artikkelen som Asbjørn Stoveland skrev i  Morsdagsheftet i 1996. Han referer først til det som Oskar Handeland skriver om 1905 i ”Vårløysing”. Han skriver om store vekkelser som nettopp hadde gått over landet – og det uttall av bønner som var sendt opp til Gud. Han sitere en vestlending slik: ”Guds ånd hvilte over landet. Motstanden var som bortblåsen. Det tottest ikkje finnast fritenkjarar meir. Det vil seie: Dei kom ikkje fram, det er snaut ein skal finne eit spottande ord i mot Gud eller dei heilage i det ålmenne ordskifte.” Så fortsetter Stoveland med å fortelle om en tale av Ludvig Hope på Fjellhaug i slutten av tredveåra – hvor han talte over ”Menn som har makt med Gud”. Hope fortalte at han hadde vært i Bergen med noen møter mens det forgikk som hardest i Karlstad. Om natten var det svart av folk i gatene og han støtte på ing. Fasting – en kjent frikirkemann. Han fortalte at på kontoret om dagen hadde det sege tungt inn over han at nå rakner det i Karlstad. Han stengte kontordøra og ba til han  fikk visshet for at det skulle bære igjennom. Om morgenen tikket det inn melding om at vi var fri i fred. Det var som bønnesvar på telefonen.

Stoveland forteller også etter Johannes Daasvand (Hornnes), en landskjent forkynner i sin tid. Han understreket at det han fortalte var verdifull Norgeshistorie, og Stoveland er ikke i tvil om at den er ekte. Han skriver om festen for 1905: ”Minnesamværet hadde ei festleg og storslått ramme. Serveringa var utsøkt og stemninga god. Rosande bordtaler, glitrande framføring og kjappe replikkar. Då kjem det med bergensk veltalenhet fra gamle statsminister Michelsen: ”Vi gjorde det godt, vi guttene i Karlstad.” Men Evjedølen, Jørgen Løvland, repliserte kvasst og kontant: ”Eg skal seie deg det eg farr: Det var dei truande sine bøner som berga Norge i 1905, og ikkje vi, karane i Karlstad.” Ran fra Gud av ”æren og makten” ville ikke Løvland være med på – selv om det kanskje ødela feststemninga. Det var et typisk trekk også ved de gamle haugianere og for denne mannen var det fjernt å rane ære fra Gud. Det ser vi av andre brev. Han skriver bl.a.  fra Stockholm: ”Hva mig angaar, blev min Gjerning et Kald, som jeg ikke kunde motstaa, hvor liden Hug jeg havde til det. - - Det er derfor en Pligt at gaa. Denne Følelsen giver mig Ro og Tryghed i Sindet, uagtet Vanskelighederne og Ubehagelighederne, for ikke at sige Farene ligge til alle Sider. Men naar man er forvisset i sit Sin og ved sin Pligt, da er Gjerningen ikke saa tung. - - Det er faldt i min Lod med Alvor og Ro, Verdighed, Klarhed og Varme at tolke mit Fædrelands Tarv og Ret i onde Tider og der, hvor Afgjørelsene falder.” Han fortsetter å tale om sin egen litenhet og mangler, men sier: ”Jeg skal gjøre mit bedste og saa legger vi Sagen i Hans Haand som styrer Folkenes og Fyrstenes Skjebne. Gud velsigne vort kjære Fædreland og dets Folk!” Han avslutter så med at det er få som støtter Norges sak i Sverige, ”saa vi maa stole på Gud, vor gode Ret og vort Arbeid.” Den 24.9.1905 skriver han igjen: ”De uger i Karlstad er de alvorligste jeg har oplevet”, men føyer til at han har funnet trøst og styrke i ”mange gode Menneskers Ønsker og Bønner” i mange land.

Her var ikke antydning til å ville rane ære og makt fra Gud men trygg tillit til Gud og tro på bønn, deres rett og skikkelig pliktfullt arbeid.

Da 1. verdenskrig brøt ut, utbrøt han: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre!” Han skjønte umiddelbart årsaken til ufred og krig – den mannen om hvem de sa at han ingen utenrikspolitikk hadde. Han hadde det, og den gikk i  betydelig grad ut på å ikke bli innblandet i alle de ugudelige stormaktseventyr som han sikkert vel kjente til.

Hans dype forankring i Norges historie og Grunnloven er velkjent. Det var han som valgte navnene Håkon og Olav til vår konge og kronprins – som man nå prøver å skandalisere. Som stortingspresident i 1914 takket han Gud for at de hadde tatt vare på Grunnloven!

I sin nekrolog over Løvland skriver  ”Luthersk Tidsskrift” i des. 1922: ” efter uttalelser han lot falde til en av  dette blads redaktører – nærmest hadde han sin kristendom fra gamle Pontoppidan. I forhold til vore to fakulteter hævdet han Menighetsfakultetets selvstendighet og likestilling. Hans kristendomssyn var bundet i det nationale, folkelige og demokratiske. Hans motto kunde vel siges at være: ”kristendom og norskdom”. Det sier det meste om denne mannen som fikk så avgjørende innflytelse på norsk utvikling.

 

 

Jeg kunne risset opp en rekke situasjoner og utsagn som karakteriserer J. Løvland,  men det får til slutt bli med noe om  hans uforstyrrelige ro. De sa om han at om han hadde fått seg en kilevink, ville han heller sette seg ned og grunne på hvorfor han fikk den enn slå igjen. Det minner om Bibelens ord og slaget på det ene kinn – og om haugianerne på Fennefoss som selv om det regnet i tørt høy – sa ”takk Gud.” Altså takk for alt! Gud vender det onde til det gode!

Så avslutter vi med Løvlands ord fra guttedagene på Løvlandsheia på buveggen på Myrstølmyra: Les og vex. De gamle haugianere ble kalt læsarar og tok etter hvert styringa i et stort og velsignet arbeid for land og folk. Skal vi følge dem etter i nok en avgjørende tid for landet vårt? Gud er den samme – det er oss det kommer an på om vi vil være hans kanaler og redskaper i en ond verden. Be og arbeid  - ”les og vex” – forstå hva Gud vilje er og finn de ferdiglagte gjerninger og vandre i dem!

 

 * * *

 

På denne grunnvoll er Grunnloven tuftet med alle sine menneskeretter. Nylig las jeg statsminister og da stortingspresident Jørgen Løvlands tale i 1914 på Eidsvoll for Grunnloven av 1814. Han nevnte ikke Den franske revolusjonen og Paris med ett ord, men viste til den kristne arven fra England med «Magna Charta Libertatis».

All norsk forvaltning - også forvaltning av straffeloven - hviler på Grunnloven som er lov av første grad/rang. Og om Den norske stat og Grunnloven sa professor Knut Robberstad i "Lærebok i Kyrkjerett - Fyrelesninger på Det praktisk - teologiske seminaret til Menighetsfakultet " 1951 følgende: "I § 2 i grunnlovi er fastsett: "Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion" og fortsetter: "Det særskilde innhaldet i § 2 er at staten i seg sjølv er konfesjonell. Det er eit statsfyremål å halde uppe og fremja den evangelisk-lutherske læra."