Olav den hellige (eller St. Olav)

Kristenretten i Norge

Figuren øverst til høyre på Norges Kommentar Avis er slik Olav den hellige fremstilles på kirkeklokken i Moster kirke. Det finnes også andre bilder av han over store deler av verden. Bl.a. finner vi han I Nidaroskatedralen også  med øksen (riksvåpenet) og i  andre handa rikseplet med kors.

Mosterøksen på Mosterklokken har knekket skaft - og symboliserer øksen han ble drept med. Den hedenske makt  som nok drepte han men som Olavs virke brøt ned. Han falt i slaget på Stiklestad i Trøndelag i år 1030. Snorre skildrer slaget og hendelsen i ettertid som fulgtes av en rekke tegn og under.

På Moster innførte Olav i 1024 den kristne lov og rett (frihet og orden) - som innvarslet det store sedskifte - som er skildret i diktet "Tusen år med Jesus Kristus" som du kan klikke deg inn på ned til høyre.

Loven begynte slik: "Det er det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår ved god helse. La han være vår venn og vi hans venner, men la Gud være vår alles venn."

"Omtrent slik innledes kristenretten også i de andre landskapslovene. De vendte seg mot den hedenske religion, den avskaffet hedensk sed og skikk og satte kristen i stedet, den innførte kristne bud og gav vern for kirke og prestene.
Med full rett har innføringen av kristendommen vært kalt sedskiftet i Norden. - - - Bloting ble forbudt, offerplasser ble forbudt, trolldomskunster ble forbudt. 

Det ble forbudt å sette ut uønskede spedbarn for at de skulle omkomme. Trellehold skulle gradvis opphøre. Ingen måtte ha mer enn èn kone. Fastebudet ble pålagt, og det ble gitt strenge regler for hellighold av høytidsdager, osv. osv. " sier Sverre Steen i boken "Sakte ble landet vårt eget".

Denne kristenretten ble fornyet - nå med "evangelisk-luthersk" Gr.l. § 2s  merke i 1814. Og prof. Knut Robberstad  (M.F.) sier i sin Kirkerett så sent som i 1951: "Det serskilde innholdet i § 2 er at staten i seg sjølv er konfesjonell. Det er eit statsfyremål å halde uppe og fremja den evangelisk - lutherske læra". Han ref. videre til § 4 som pålegger både Konge og Regjering denne plikt. "Men etter § 2 har Stortinget ei tilsvarande plikt." Religionsfrihet var det i den forstand at: "Det er berre eit slag misjonærar grunnlovi ikkje vil vita av, og um dei har ho ei serskild fyresegn i § 2: "Jesuitter må ikke tåles". Denne § ble strøket i 1956 - på tross av uhyre saklige og grundige protester fra bl.a. Olav Valen-Sendstad i hans radioforedrag. Man hadde solide historiske erfaringer for at "jesuitter ikke bør tåles", men det var da glemt.

I 1914 stod stortingspresident Jørgen Løvland på talerstolen i Eidsvoll og mintes Grunnloven - vårt store frigjøringsbrev - kristenretten - og sa seg takknemlig og glad fordi de hadde vernet om og tatt vare på Grunnloven. Han nevnte spesielt arven fra England i Magna Carta (1215) og deres frihetsretter. 

På fremsiden av Henrik Wergelands bok om Grunnloven finner vi bildet og teksten under. Det viser hvor fundmental Norges Grunnlov er

som Lov og som ”vaktbikkje” når nye lover skal prøves mot Grunnloven.