Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 22.03.24

En dag ble jeg oppringt av en tidligere kjenning som jeg for noen år siden hadde hjulpet med et lite foredrag om H. N. Hauge for han og hans flokk.

Nå spurte han om jeg visste noe om finnen som hadde diktet sangen "Styr du min vandring,-". Som sant var - kjente jeg sangen - men ikke noe til dikteren - men lovet å finne litt stoff om han som han kunne bruke til sin preken på søndag. Nå viste det seg at dette var ikke helt riktig. Jeg hadde nok hørt noe om dikteren for mange år siden, og det hadde rørt meg så dypt at jeg hadde notert sentrale opplysninger i Sangboka. Men nå undersøkte jeg på nytt - og dette er hva jeg fant.
Det var et mektig vitnesbyrd om en dyktig, men knust mann som i likhet med Peter - fikk se Jesus igjen. Og kjente Ord fra Bibelen om Jakob og Peter kommer igjen i sangteksten som for eks. om Jakob: "Ro jeg ei gir deg Førenn du frir meg. Signe du meg!" og om Peter: "Sorgene tynger, angsten er nær, Herre, du vet at jeg har deg kjær."

Men først litt mer om mannen og bakgrunnen før jeg siterer hele sangen som han skrev ca 2 år etter sine smertelige opplevelser.

"Salmebloggen" opplyser at Wilhelmi Malmivaara var født i Lappo 13. feb. 1854. "Han er kjent både som prest, riksdagsmann og som oversetter, poet og salmeforfatter." Han ble gift med Karin Malmivaara, og de fikk to småjenter - og livet syntes å legge seg godt til rette for den lille familien. Det ble ledig et sogneprestembete i Lappo som han overtok i 1901. Og Salmebloggen forteller videre: "Det så ut som at Malmivaara kunne få en rik tid som vekkelsesprest i Lappo. Men allerede våren 1901 begynte det å bli vanskelig. Det kom tyfoidfeber til bygden. I slutten av april ble den lille datteren, Aili, syk og døde, og mens hustruen Karin Malmivaara pleiet datteren, ble hun smittet og døde 6. juni 1901. Som om det ikke var nok. Også den litt eldre søster, Saima, ble smittet og døde av tyfus 15. juli 1901.

Sogneprestens kone og to små barn var alle døde i løpet av en tre måneders tid, før sommeren enda var omme i 1901. Malmivaara var knust av sorg. Det er i denne situasjonen at en gammel kirketjener kommer inn til ham og sier stille: "Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær."

- - - "Det er dette som danner bakgrunnen for at han to år senere satte seg ned og skrev sangen Styr du min vandring. Vi vet det ut fra det han selv og andre har skrevet om sangen:

"Andre går bort, men du hos meg står/ Trøst i min sorg hos deg kun jeg får." (Uth. av meg)

I første omgang kan det virke brutalt at kirketjeneren minner en nedbrutt sogneprest om Jesu Ord til en knust Peter ved Genesaret sjøen. Men det var kloke og dypt sjelesørgeriske Ord som skulle til for å løfte sjel og sinn ut av sorgens dype ødeleggende kvern og feste blikket på Jesus, Frelseren, all trøsts Gud. Og det ble det for sognepresten - som for Jakob og senere Peter. Han løftet blikket til Jesus og ble vekket og hjulpet, og sangen har sikkert hjulpet uendelig mange - oversatt til en rekke språk som den ble - brukt i mange sammenhenger, også begravelser. Den har vært med å trøste mang en knust sjel med den samme trøst som Mallmivaara fant trøst i og ble løftet opp av fordervelsens dyp - og satt føttene på Klippen Jesus Kristus. Slik er det i flg. Bibelen. De kan trøste med den trøst de selv har fått hjelp av gjennom dype sorger og kriser.

Sangen står i Sangboka på nr 377 og lyder slik.

1. Styr du min vandring, Frelser så kjær, slik at den leder dit hvor du er,

og la mitt øye skue din høye herlighet der!

2. Sorgene tynger, angsten er nær, Herre, du vet at jeg har deg kjær.

Trykket av trengsel, grepet av lengsel gråter jeg kær.

3. Andre går bort, men du hos meg står, Trøst i min sorg hos deg kun jeg får.

Såret som smerter, nedbrutte hjerter Du blott forstår.

4. Hjelp meg, o Gud, mitt håp står til deg. Nå når hvert lys er slokt på min veg!

Ro jeg ei gir deg Førenn du frir meg. Signe du meg!

5. Herre, din nådes kraft la meg få Så jeg med mot kan videre gå!

Styrk meg og bær meg, led meg og lær meg Himlen å nå!

6. Snart skal jeg møte frigjort og glad Venner og kjære frelst i Guds stad.

Sorgen vi glemmer, Glade istemmer Frelserens kvad.

Tekst: Wilhelm Malmivaara 1903. Sigurd Lunde 1950

Det er godt å få tak i bakgrunnen til slike sanger - som en aner må ha en sterk selvopplevd bakgrunn som så mange av sanger med sterk trøst - og ofte med dype moll toner i seg. Flere lyrikere har forklart dette på en vidunderlig måte, bl.a. en av dikterne i den lyrisk begavede Sandsdalen slekta i Telemark. En av dem formulerte det slik. "All sann glede har moll i seg, anna er berre herk og leven". "Sangtimens" idè lyder: "Av sorg är songen upprunnen, men av song är gledje vunnen."

Bibelen taler om at hele skapningen sukker i smerte etter Syndefallet - men gjennom den tunge bakgrunn synger måltrosten så vakkert om våren i naturtonen og livet våkner på nytt. Sangen lyder som moll i våre ører. Men sanger som har denne dypeste trøst i seg, gjelder nok bare de som er runnet av "Gled eder i Herren alltid, atter vil jeg si gled eder. La eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker. Herren er nær." Filipenserbrevet 4,4. Det opplever en ikke minst i verket Messias av Georg Fr. Händel som ble skapte på bakgrunn av det dypeste mørke i hans liv. En kveld på sammenbruddets rand kom han hjem og fant pakken med oratoriet Messias i og på neste side stod det "Vær trøstet." Og all teksten var bibelsitater om Jesu første og andre komme. Han sjel ble løst, lyset flommet inn og Händel skrev i 21 døgn, natt og dag, og avsluttet dette mektige verk med et jublende kor: Halleluja!