Ideologi: Nasjonalstaten og Kulturarven

Av Lars Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.02.24

"For å ødelegge et folk, må du kutte røttene deres".

Aleksander Solsjenitsyn

Vi hører det aldri fra misjonsorganisasjonenes toppledere, du må ned på grasrota før slike tanker oppstår, og selv der er de uhyre sjeldne.
Hva er det vi ikke hører:
Jo, Apostelgjerningene kp 17, vers 26-27 «og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud…» - og så koblet til Ordet Nasjonalstaten. Nasjonalstaten er innsatt av Gud, verdens Skaper. Å jobbe for å fjerne Nasjonalstaten er å arbeide mot Gud og Hans ordninger.

Altså kan vi dra den slutning at Nasjonalstaten har sine grenseskjell, som rammen rundt en Nasjon for å fullføre misjonskallet, «lete etter Gud». Samtidig som den rammen skaper ro og orden drevet på riktig måte der det verdslige regiment styres ut i fra Kulturarvens ideologi (grunnprinsipper hentet fra Bibelen, som f.eks. menneskeverdet og behovet for maktfordeling pga menneskets syndige natur) og det åndelige regiment styres av Bibelen. Begge regimenter styres av de samme Grunnverdier, men med ulike virkemidler. Nasjonalstaten er like viktig som mor og far, familien, er for ett hvert samfunns overlevelse.

Så leser vi Ø. Steiro Sr. i artikkelen «Det permanente statskupp» - der det kommer noen ord, som beskriver Norges samfunnsutvikling som MOTsatsen til Apostelgjerningene 17, 26-27.
«en ideologi og forestilling om verden som en global landsby» dvs Nasjonalstaten opphører og med den kulturarven som er tett knyttet til Nasjonalstaten. Et sted benytter Steiro også ordet apokalyptisk om utviklingen.

Steiro skriver om globalismen, men med et noe kort historisk perspektiv:
«Jeg tror jeg etter hvert skjønner sammenhengen. Det har dannet seg et mønster. Alt henger sammen med alt. Det likner et stille og permanent statskupp foretatt av en politisk klasse hvis oligarkiske og autokratiske trekk blir stadig mer fremtredende. Det har funnet sted gradvis og ubemerket siden 1990-tallet. Det er båret frem av en ideologi og forestilling om verden som en global landsby og er sammenfattet i FNs bærekraftsmål og Agenda 2030.» (Min fete markering.)

Norge er i sluttsatsen av en kultur-revolusjon. Kina hadde sin revolusjon, Russland sin – begge bygget på mennesket og troen på at en Gud ikke finnes. Vi ser hvor det endte. De, revolusjonære stater, måtte styre med overvåking av hele befolkningen, sult ble en realitet, forfølgelse av annerledes troende osv. Etter hvert måtte de også ekspandere sine landarealer, langt ut over Nasjonalstaten – det lå i deres U-Gudelige ideologi. Det ender ikke ulikt for Norge, for om kulturrevolusjonen er mere stille her, så har den, den SAMME ideologiske åndsmakt iboende – den er svært destruktiv. Dyrker man mennesket – vil humanismen gi ødeleggende effekter. Hitler Tyskland var et vanvittig eksempel på hva, sluttsatsen ble, når man lot tanken/ideologien om overmennesket (synonymt med ordet humanisme) styre i samfunnet.

I Vesten er det Frankfurtherskolen som siste 100 årene har jobbet med å rotkutte vår kristne Kulturarv. Røttene var så sterke at det tok tid, de måtte inn i ALLE samfunnsinstitusjoner for å komme i havn med ødeleggelsene sine – siden de uttalt forsto at den Kristne Ånd var sterk i Vestens menneskehjerter. De måtte inn og hugge røttene til Kulturarven i hjemmene, i skolen, i høyere undervisning og i samfunnets andre institusjoner som regjeringer og parlamenter.

Det Frankfurtherskolen ikke tok høyde for var følgende, fra Sakarias 4, 5-7:
«Og jeg tok til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, herre? og engelen som talte med meg, svarte: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, herre! Da tok han til orde og sa til mig: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppstenen* frem under høye rop: Nåde, nåde være med den!»

Det er Den Allmektige Guds Ord. Og en dag snur han helt om på, også Frankfurterskolens fanebærere – med deres faner med de sorte og røde farger som følger dødskulturen deres. Den første store Freds epoke er nok Tusenårsriket. Og senere, en dag, vil Gud Selv også sette sluttstrek for denne verden, helt bokstavelig. Da gjenstår kun Fortapelsen, Djevelens Bosted og Himmelen, Guds Bosted. Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.